Bokas handling foregår i Napoli, en by som jeg selv er nysgjerrig på. Den inngår i en serie på fire, kalt Napolikvartetten. Handlinga starter rundt 1950. Det er en by med store sosiale forskjeller vi møter her. Hovedpersonene hører til i byens fattigkvarter. Her snakkes det en dialekt som er ganske forskjellig fra standard italiensk. Skole og utdannelse spiller en stor rolle i manges bevissthet. Her er det læring i de klassiske språkene som dominerer, og karakterpresset er stort.

Boka har et rikt persongalleri, men det er de to jentene, Elena Greco (Lenu) og Raffaela Cerullo (Lila), som står i sentrum. I denne boka følger vi dem gjennom en tiårs periode, fra de er ca. 6 år. Livene deres er preget av både varmt vennskap og rivalisering. Lenu er bokas forteller. Hun ser opp til Lila som egentlig er ganske genial, men som når det kommer til stykke, gjør lite for å utnytte evnene sine. Mens Lenu er den snille og føyelige, er Lika langt mer rampete og opprørsk. Lilas far er skomaker. Elleve år gammel må Lila avbryte skolegangen for å jobbe i farens skomakerverksted. Hjemme hos Lenu er det også stor usikkerhet om hun får lov til å fortsette på skolen, men takket være hennes gamle lærerinne, frk. Olivero, som vil satse på henne, blir det mulig for Lenu å komme inn på realskolen og senere på gymnaset. I begynnelsen strever hun med faget latin. Men så oppdager hun at venninnen Lina helt på egen hånd har lånt bøker og lært seg latinpensumet. Det blir Lila som puffer venninnen i gang, og snart er Lenu blant de aller beste elevene på skolen. Å komme seg framover i samfunnet, ut av fattigkvarteret og bli rik er den underliggende drømmen hos de to jentene fra de er ganske små. Lila planlegger å lage håndsydde sko, da kan familien på sikt starte egen skofabrikk og tjene masse penger. Lila tegner skoene, og storebroren Rino hjelper til med å lage dem. Men faren er ikke begeistret. Hvordan skal de få solgt disse kvalitetsskoene?
Det er sommerferie, og frk. Olivero skaffer Lenu en sommerjobb. Hun skal hjelpe til på et pensjonat som ligger på en øy utenfor Napoli. Hit kommer familien Sanatore for å feriere. Lenu har lenge vært avstandsforelsket i eldstesønnen, Nino. Men han virker heller kald og selvopptatt. Ninos far, Donato Sanatore, har rykte på seg for å være en rundbrenner. Lenu ser opp til ham, bl.a. fordi han har utgitt en diktsamling. En natt på pensjonatet kommer han og vil ned i sengen til henne der hun ligger på kjøkkenet. Lenu dytter mannen bort, og omgående forlater hun sommerjobben.
Plutselig begynner ungguttene i bydelen å få øyne opp for Lila som nå har vokst seg stor og pen. Den første beileren er Marcello Solara. Han kommer stadig hjem til Ceullofamilien om kvelden og har med seg gaver, til slutt gir han dem et fjernsynsapparat. Lila liker ikke mannen. Stefan jobber i familiens matbutikk. Han legger seg etter Lila og får napp. Stefano er også interessert i skoene som Lila har tegnet. Han kjøper paret som står utstilt i vinduet. Stefano vil satse penger på skoproduksjon. Lila liker Stefano, men elsker hun ham? Stefano frir til Lila. Hun og familien aksepterer. Bryllupet planlegges. Lenu synes at venninnen har forandret seg mye. Nå er Lila ene og alene opptatt av ytre, overflatiske ting, de gode evnene hennes skyves i bakgrunnen.

Med forbehold om at jeg kan mangle alminnelige evner til å kunne visualisere meg inn i en spennende verden så klarte jeg aldri å la meg rive med. Jeg tror det var forfatterens skildringer av barndommen i Napoli som fikk meg til å miste mye av interessen for hva forfatteren hadde å melde. Problemet for meg var at hun beskrev en barndom for to jenter fra de var omlag 5 til 10 år på en måte som ikke var troverdig. Det er da greit at en forfatter rekonstruerer en barndom med en voksent tilbakeblikk og med en språklig tilnærming som har fjernet seg fra barndommens naturlige uvitenhet om samfunnsmessige og psykologiske strukturer. I denne boka foregår imidlertid hele barndommen inne i et voksent refleksjonsrom som blir veldig lite troverdig. Jeg har døtre på 9, 10 og 17 år og avstanden mellom hvordan livet faktisk er og hvordan det beskrives gjør at boka i utgangspunktet slipper taket i den sosialrealistiske ramme den forsøker å bevege seg innenfor. Ellers kunne en bok i krysningspunktet mellom Sergio Leones "Ondt blod i Amerika" og Roy Jacobsens "Seierherrene" blitt veldig interessant. Jeg åpner som sagt for at andre kan klare å kjøre denne "filmen" av en bok som en underholdende og spennende fabel i sitt indre. Jeg får det ikke til. Og kjøtt- og feitevarehandel som jeg prøvde.

Fyrste bok om to venninner som veks opp i Napoli, i fattigdom og mykje elende.

Synes denne var treig, jeg. Men den tok seg opp når jentene begynner å oppdage verden utenfor sin egen bydel og oppdage andre måter å leve og tenke på. Og lydbokversjonen er veldig godt lest! Litt flau over at jeg ikke hadde fått med meg at dette bare er første bok, skjønte ikke et kvekk da det slutta så brått...

Denne skulle jo være så bra, men allerede på første sida fikk jeg "hetta" nynorsk. Jeg bestemte meg for å gi den en sjanse men før halve boka var lest så gadd jeg ikke mer. Rett og slett. Og jeg tror ikke den hadde vært bedre på bokmål. Så skuffa jeg ble.

Wow! Jeg elsket denne boka. Jeg ble sugd inn i fortellinga fra første stund.
Jeg var nysgjerrig på Elena selv og jeg var veldig spent på denne rampejenta Lila. Begge to er skolesmarte og velger begge hver sin vei har i livet tidlig.

Nå skal det sies at min lidenskap for disse jentene dalte utover i boka. Noe skjer da de blir ungdommer og jeg synes at Lila sin karakter slår brister.

Jeg er såpass treg i oppfattelsen at jeg ikke visste at det skulle komme en (3!?) oppfølger(e) derfor var jeg opprørt da boka endte så brått og jeg ikke hadde fått svar på det jeg lurte på. Nå venter jeg bare på oppfølgeren, og det er jo i og for seg et godt tegn likevel.

Fortellingen finner sted i Napoli som ligger ved vulkanen Vesuv. Og forfatteren klarer gjennom sin fortelling å gi oss følelsen av å stå på kanten av vulkanen - en spennende og dragende følelse. Les bokomtalen av denne og andre bøker på bloggen min Bjørnebok.

Vennskap, kjærlighet og oppvekst i Italia på 50-tallet, - på nynorsk. Alle disse faktorene kombinert med at boka er rost opp i sky gjorde meg en smule forutinntatt og bekymret da jeg startet lesingen. Bekymring ble avløst av interesse, og interessen ble etterhvert avløst av .......ja, si det. For all del, historien er velfortalt, og det ligger mye spenning i hva som har skjedd og hvorfor Lila nå er borte. Jeg synes første del av boka var best, - her skildres fyrrig, italiensk temperament og oppveksten som forener to jenter i et spesielt vennskapsbånd. Forfatteren faller ikke for fristelsen i å belære leseren, men lar oss selv trekke konklusjoner omkring Elenas streben mot akademia og hvordan Lila har innvirkning på dette.
Historien er god, og jeg kommer helt sikkert til å følge fortsettelsen. Men kjære anmeldere, noe mesterverk er den ikke.

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. I alt 23 land har kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.

"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodig kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år (linken peker til min bloggartikkel om denne bokhandelen).

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem.

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne.

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv.

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt.

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ...

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum.

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ...

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham?

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg.

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen.

Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)