Det å tenke det utenkelige

"Den største forbrytelsen" er en sakprosabok først og fremst om jødenes skjebne i Norge under den 2. verdenskrigen. Men den er også så mye, mye mer.
Boka tar utgangspunkt i ekteparet Sara og Benzel Braude, som reiser fra en liten landsby i Lithauen til Kristiania i 1912. De reiser fordi jødene opplever vanskelige kår i det østlige Europa med stadig forfølgelse. I Kristiania slår de seg ned, og de får etter hvert fire barn. Vi følger den lille familien sin etablering og utvikling i Norge sammen med andre jøder på Grünerløkka. Samtidig som vi får vite mer og mer om "jødeproblemet" rundt om i Europa, og den forfølgelse og terror som denne folkegruppen blir utsatt for.
Parallelt blir vi også kjent med den tyske nazisten Wilhelm Wagner, og den norske frontsoldaten og nazisten Stian Bech jr. Marte Michelet vet jo ikke helt konkret hvordan disse menneskene ble som de ble, men hun gir oss bakgrunnsstoff som kan være med på å forklare hvorfor.
Og midt oppi dette gir hun oss også de storpolitiske linjene, og referater fra møter i de innerste sirkler i nazityskland som viser hvordan utviklingen av jødeproblemet gradvis tok form.
Vi har jo alle visst om holocaust, og utryddelsen av seks millioner jøder under 2. verdenskrig. Det som gjør boka til Michelet så god er at hun gir oss skjebner som er levende mennesker. Det får en til å tenke på det utenkelige. Hvordan var det å leve som jøde før og under krigen? Klarer vi å forestille oss at 33 771 jøder, i hovedsak kvinner, barn, syke og eldre ble regelrett henrettet i løpet av to dager i Babi Jar i 1941? Meiet ned med maskingeværkuler. Klarer vi å forestille oss hvordan 510 kvinner og barn ble henrettet i en liten landsby, og at 289 av disse ble begravd levende for å spare på kulene? Klarer vi å forestille oss at av de 188 kvinnene og 42 barna som ble deportert med skipet "Donau" fra Oslo i 1942 ble 188 kvinner og 42 barn gasset i hjel den første natta ved ankomst Auschwitz? Klarer vi å forestille oss hva de tenkte da de måtte løpe nakne inn i gasskamrene denne vinternatta? Klarer vi å forestille oss at i en av leirene, Treblinka, ble 10 000 jøder drept i løpet av et døgn? Klarer vi å forestille oss at 1,1 millioner jøder ble drept i Auschwitz-leirene? Klarer vi å forestille oss at det her er snakk om seks millioner enkeltskjebner, mennesker, som eneste "forbrytelse" var at de var jøder? Et folkeslag som i nazistenes øyne var undermennesker. Klarer vi å forestille oss hvordan enkeltmennesker kan torturere og drepe andre mennesker på den måten som ble gjort under denne krigen? Michelet skriver slik at våre møter med enkelmenneskene i boka gir oss i hvert fall muligheten til å forestille oss noe av dette. Men klarer vi det? Det er nesten umulig fordi grusomhetene er så mange og ufattelige, og vi får bare en ørliten flik av det hele.
I februar i år var jeg i Budapest. Et av turistmålene der er Holocaust Memorial Center som gir en dyptpløyende innføring i jødenes og til dels også romfolkets skjebne i det østlige Europa, og spesielt i Ungarn. Det var et rystende besøk, samtidig som det også var svært lærerikt. Det er forøvrig første gang jeg er i et museum der jeg blir utsatt for en fullstendig sikkerhetskontroll slik du blir på flyplassene. Inne i senteret er det vegger som gjør et uutslettelig inntrykk på deg - vegger med navn på hver enkelt jøde som ble drept i Ungarn under krigen - tusener på tusener av navn.

Marte Michelet har skrevet en viktig bok. En bok som gir oss innsikt i de norske jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Og hun gir oss både de enkelte menneskene og de store linjene i en og samme bok. Hun skriver i et sobert språk uten å bruke unødvendige store ord. Marte Michelet får med sin nøkterne prosa leseren (i hvert fall denne leseren) til å tenke selv, noe som gjør vondt. Vondt langt inn i margen. Det er helt utenkelig, men det hendte, alt dette grusomme.

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Sterkt gripande og engasjerande, godt skrive, og verkar grundig med omsyn til kjeldene. For meg var det svært interessant måten Michelet set det norske Holocaust inn i ein samanheng på. Ho gjev også eit bilete som har mange sider, som viser at dette var ei konfliktfylt hending, som møtte motstand hjå mange i Noreg og aktiviserte ressurar også til støtte for jødane. Tankevekkjande å sjå kor passiv den norske regjeringa var. Tankevekkjande er det også å sjå på den svært så restriktive flyktninge- og asylpolitikken Noreg hadde før invasjonen 9. april, og at det også var folkeleg motstand mot denne.

Eg har så langt berre ei lita "ripe " i lakken, såvidt eg kan sjå. Som i denne samanhengen kanskje kan sjåast på som ein detalj, i eit stort utvalsproblem? Eg tek det likevel fram, fordi ei av dei sterkaste sidene ved boka til Michelet nettopp er å setje den norske jødeutryddinga inn i eit større perspektiv. Dermed forpliktar ho seg også uvilkårleg i høve til eit større bilete. Det handlar om Polen, det einskildlandet som totalt sett truleg vart hardast råka av andre verdskrigen. Kvar femte innbyggjar omkom som fylgje av krigshandlingane, såvidt eg har fått med meg.

På side 108 nemner Michelet at

(...) i løpet av de første månedene av okkupasjonen ble mer enn 10 000 polakker drept: Politikere, fagforeningsledere, prester, akademikere, lærere, offiserer, journalister - alle i nøkkelroller ble ofre for en nådeløs kampanje av massearrestasjoner og henrettelser. Mange av dem var jøder, men likvidasjonene skjedde mer på grunnlag av posisjon enn etnisitet. For å sikre permanent tysk overherredømme skulle polakkene gjøres til "en arbeiderklasse uten ledere" med Himmlers ord. (...)

Her ville det, etter mi meining vore naturleg om Michelet også hadde nemnt massakren i Katynskogen, ved Smolensk i Russland, mellom 3. og 19. mai 1940, om så berre i ei setning. Sjekk link til Store norske leksikon: Massakren i Kátynskogen. Massakren på 4400 polske offiserer var del av ei sovjetisk utrensking på tilsaman meir enn 24 000 polske offiserar. Dette føyer seg altså inn i det samme biletet, av freistnaden på å utrydde den politiske og kulturelle eliten til Polen, som også det polske militære leiarskapet var ein del av. Men denne ugjerninga vart altså utført av Tyskland sin ikkjeåtaksspakt-partnar, Sovjetunionen. Som gjennom Ribentrop-Molotov-pakta med Tyskland var med på å gjere likvideringa av Polen, og også likvideringa av jødane, mogleg.

Selv om jeg tror jeg kan en del om europeisk historie, blir jeg hver gang jeg leser bøker som boken til Michelet klar over hvor forsvinnende lite jeg egentlig kan. Boken er innholdsrik, brutal, viktig og lærerik. Men også tankevekkende opp mot dagens Europa. Link til et innlegg på bokbloggen

Refererer Sven Egil Omdal (Stavanger Aftenblad): "Heller enn å anbefale boken, er det fristende å påby alle å lese den."
- og jeg sier bare: Les!

Interessant og selvfølgelig veldig trist bok om de norske jødenes historie før og under 2. verdenskrig. Fremstillingen er ført i et lettfattelig, men samtidig presist og elegant språk. På 275 sider rekker boken ikke bare å fortelle historier om enkeltpersoner, men også å gi en god oversikt over både det norske og det europeiske Holocaust og den samfunnsmessige og idelogiske bakgrunnen for tragedien. En fin innføringsbok for de som kjenner lite til temaet fra før, men gir også et påfyll for folk som meg som kjenner temaet ganske godt fra før.

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust".

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende:

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene.

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen.

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust.

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ...

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det.

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate."

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene.

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide.

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg.

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Det er vanskelig ikke å gjenta alt alle andre har sagt og skrevet om denne tittelen. Den gjorde dypt inntrykk på meg. Michelet lager scener som setter seg i hode og kropp. Hun klarer å koble det som skjedde i Norge med både tidligere historie og med hva som foregikk i resten av Europa. Den klare og lite følelsesladede teksten lager stort rom for egne refleksjoner, og får dermed fram grusomhetene på en enda bedre måte. Michelet nevner det ikke i teksten, men det er umulig ikke å tenke på våre tiders flyktninger mens man leser. Og det gjør boka enda bedre. En tittel som får deg til å tenke over hva det vil si å være et menneske. Bør leses, rett og slett.

En skikkelig "eyeopener", som anbefales varmt!

Fra å være en hittil ukjent forfatter - dette er Marte Michelets første bok - var mine forventninger ikke altfor store. Men jeg skulle snart få endre mening. "Den største forbrytelsen" er en av de beste bøker jeg har lest i denne sjanger. Denne boken skildrer nemlig norske jøders daglige liv før og under krigen så detaljert og levende at en bare må gi seg over i beundring. Michelet beskriver deres redsel, men også deres håp, håp som dessverre ble knust for de aller, aller fleste. Det som imidlertid kommer tydeligst fram er det svik som såkalte "gode nordmenn" gjorde seg skyldig i. Når disse mennesker under Landsvikoppgjøret etter krigen heller ikke fikk straff som fortjent, er det noe vi som nasjon bør skamme oss over.