Bokelskere.no

«Hva er Den Største Forbrytelsen?».

Onsdag 14. oktober 2020.

Vi satt i foajeen på Hjertes Kino og ventet på at sangerne skulle komme på scenen i Operakaféen.

Jeg pekte på den store plakaten på siden av sitteplassene. Den viste baugen på en båt med navnet «Donau» nesten helt oppe ved «ripa». Jeg tenkte med en gang på transporten av jødene fra Oslo til konsentrasjonsleirene i Europa med skipet som hadde navnet Donau.

«Jeg har hørt det uttrykket før», svarte hun. Uten å si noe mer.

Da konserten var over sjekket jeg med Google og fant at det var en film som skulle ha premiere i november, en film basert på boka med samme navn av forfatteren Marte Michelet. En bok om jødenes liv i hele Europa.

For noen dager siden la jeg den fra meg og begynte å tenke.

Først tenkte jeg, «for noen drittsekker vi var». Ikke bare noen få av oss, men flesteparten av borgerne i Europa og Norge. Vi var jo skyldige alle sammen. Ikke bare nazistene, men de vanlige borgerne. Og myndighetene i vårt eget land.

Jødene fikk jo aldri sjansen til å vise at de var som oss alle sammen. Ingen nasjoner ville ha dem som landsmenn i sine land.

Så begynte jeg å tenke. Jeg er født i 1947 og husker at de voksne noen ganger kalte hverandre for «din jævla jøde».

Altså etter den siste krigen. Etter at millioner av jøder ble drept av nazistene. Og etter at «alle» mente at de var grusomme og forferdelige de som drepte jødene. Så kalte folk hverandre «din jævla jøde» når de mente at noen tok seg for godt betalt for en eller annen vare.
Jeg husker at jeg en gang hørte eller leste at drapene på jødene ikke hadde vært mulig uten ved hjelp av vanlige borgere i Europa og Norge. Og hvis den vanlige borger i Norge hadde villet beskytte jødene, så ville det ikke vært mulig å transportere så mange jøder til utryddelsesleirene i Europa, og så effektivt.

For noen dager siden leste jeg en kommentar fra Mona Levin. Jeg tror det var et svar på noe en eller annen hadde skrevet om henne eller om jøder generelt, der skriveren brukte ordet «dere» til Mona Levin. Og hun svarte at hun var en norsk nordmann, og det var det. Hun skrev litt mer, men det jeg synes var viktig var at hun skrev at hun var norsk og nordmann og ferdig med det.
Mange forveksler, synes jeg, israelske statsborgere med jøder. Mesteparten av israelske statsborgere er nok jøder, men det betyr ikke at alle jøder er israelske. Norske jøder er nordmenn og ferdig med det.

Anbefalt bok er «Den Største Forbrytelsen» av Marte Michelet.

Mange jøder kommer til Norge på starten av 1900-tallet. Sara og Benzel Braude kommer fra Litauen, og de slår seg ned på Grünerløkka i hovedstaden. Etterhvert kommer fire barn til verden, Helene, Isak, Charles og Harry. De regner seg alle som norske, men da sikkerhetspolitiet skal kartlegge alle jøder i Norge, må de ta inn over seg at det ikke holder for tyskerne at de føler seg norske. For nazistene er de undermennesker, og livet blir plutselig farlig for den jødiske familien.
Boka omhandler hvem som hadde ansvaret for å renske Norge for jøder, og hvordan det kunne skje. Michelet har dykket ned i både norsk og tysk arkivmateriale, i tillegg til moderne forskning. Man får også innblikk i dagliglivet til jødene i Norge i mellomkrigstiden og okkupasjonsårene.
Uhyre interessant og lærerik. Boka har skapt bølger, og vant Brageprisen.
Leses i forbindelse med Hele Norge lesers høstkampanje om å lese sakprosa.

Sterk. Frydet meg over grundigheten i boka, samtidig som jeg leste den med et sammenhengende grøss nedover ryggen på grunn av faktaene den avdekker. Anbefales varmt, og bør leses av alle nordmenn! Rett og slett pensum.

Grusom del av vår historie som burde stå på pensumlisten til enhver elev på videregående. En rystende bok om de nordmenn som direkte deltok i alle overgrep begått mot jødene under andre verdenskrig men også om de som lot være å gripe inn.

Leseåret 2016 er knapt starta, men "Den største forbrytelsen" kjem til å sitje i meg lenge. Eg kan nok med handa på hjartet seie at dette kjem til å bli årets leseoppleving. Absolutt ikkje ei god oppleving, derimot kjenner eg nærast på eit fysisk ubehag. Dette er eit viktig tema, og Marte Michelet formidlar godt.

JEG HAR SKREVET EN OMTALE.

Selv om jeg kan historien fra før ble dette allikevel en påminnelse om menneskets iboende ondskap. Ved å ta utgangspunkt i en families beretning fikk jeg en sterk og vond innføring i en mørk del av norsk historie og europeisk historie. En veldig viktig bok.

Forfatteren skriver så godt, og man rystes helt inn i både sjel og ryggmarg av denne boka.

Tydelig på også at nordmenn var medvirkende til norske jøders skjebne

Forfatteren trekker linjer helt fra Grunnloven i 1814 stengte jødene ute av Norge, til den særegne norske formen for jødefiendtlighet i mellomkrigstiden og krigsårene. Selv om Nasjonal Samling og propagandaen mot jødene ikke fant klangbunn i det norske folket, gjorde nordmenn heller ikke mye for å forsvare jødene, verken da nazi-regimets brutalitet i Tyskland ble kjent på 1930-tallet, eller da Norge ble okkupert og jødene forfulgt her.

Verken norske politikere, politi, presse, deler av det jødiske miljøet eller folket som helhet levnes særlig mye ære av Michelet. Dette er bokens sterkeste side, slik jeg ser det: Den nyanserer bildet av jødeforfølgelsen i Norge, og viser hvor listig nazistene snurpet nettet rundt de norske jødene. Det var ikke snakk om brutal forfølgelse fra første dag, men en utprøving av framgangsmåter.

Boken kan også leses som en oppvisning i "show, don't tell"-måten å fortelle en historie. Samme hvor rystende fortellingene er, overlater Michelet til oss å sette inn utropstegnene. Det løfter teksten. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)