Bokelskere.no

Jeg er veldig usikker. Jeg ble helt blåst av banen av "Odinsbarn" og har lest ut "Råta" så fort som overhode mulig ... alikevel. Jeg liker den ikke, men samtidig greier jeg ikke helt å sette fingeren på hva det er jeg ikke liker? For mange elementer? Er Hirka for heroisk til at jeg tror på henne? Det er veldig rart fordi jeg likte boken godt i begynnelsen, jeg opplevde Hirka sin beskrivelse av å være flykning som mye mer "virkelig" enn feks "Ulovlig norsk", når jeg leste Hirka sin beskrivelse av å ikke ha et identitetsnummer slo det meg faktisk at: Jo slik måtte Maria Amailie ha opplevd det å være illegal i Norge. Så hvor er det punktet i boken som jeg skiftet mening om boken?

Siri Pettersen slutter aldri å overraske. Jeg hadde en ekkel fornemmelse av at dette kom til å bli klisjé urban fantasy, men det ble det altså ikke. Det overgikk mine forventninger fullstendig. Begynnelsen gikk rett på uten noe snikksnakk, og innen side 100 hadde jeg fullstendig forlatt stolen min foran peisen og ble slengt mellom verdener, mellom Ymslanda og York. Siri Pettersen har gitt meg forhåpning til norske fantasyforfattere igjen, og jeg venter spent på bok nummer 3! ^-^

Råta
Anmeldt av Kristin Vestre

Råta er skrevet av Siri Pettersen og er hennes andre bok i serien Ravneringene.

Odinsbarnet Hirka reiser fra Ymslanda, verden hun er oppvokst i, men ikke kommer fra. Gjennom ravneringene, portene mellom verdnene, reiser hun til menneskeverden, en ukjent, døende verden. Men alt er annerledes der. Maten er forgiftet, luften er forgiftet, tingene er forgiftet. Men alt skyldes én ting. Mangelen på evna.
Hirka havner midt en krig mellom flere tusenårgamle fiender. Brødre. Hun blir tvunget til å ta parti samtidig som hun sakte begynner å forstå hvem hun egentlig er.....

Jeg synes boka var spennende og fantasifull. Handlingen var god, men i lengden ble det litt kjedelig for meg. Jeg likte nok den første boken litt bedre.

Fy søren, her var det action!! Var redd for at bok 2 skulle være kjedeligere enn bok 1, siden Hirka havnet i vår verden, men det var action og spenning fra perm til perm! Utrolig fengslende bok, og ikke noe dødtid i det hele tatt! Vanvittig bra! Grusomt å vente så lenge på siste bok nå ...

Jeg ble hekta på Odinsbarn og hadde derfor store forventninger til denne boka. Selv om mesteparten av dem ble innfridd, var det likevel ting jeg ikke likte så godt også.

Det første var Rime. Jeg leste i en omtale her at noen syns han virka enspora i den første boka, det er jeg ikke helt enig i. Jeg syns hans karakter utvikla seg gjennom den første boka, og øyeblikket der han mister troen sin, kanskje den stødigste søyla i hans identitets fundament, er både sårt og godt skildra. I denne boka, derimot, syns jeg "enspora" er et godt adjektiv å bruke. Han oppfører seg litt som veldig mange unge menn med heltekomplekser gjør i slike serier; han gjør ufattelig dumme og lite gjennomtenkte ting for å oppfylle sin selvpåtatte rolle som helt og Hirkas frelser. Mesteparten av dette virker såklart i ettertid ikke bare unødvendig, men også idiotisk og farlig. Her ser man kanskje for første gang hvor umoden Rime egentlig er, etter å ha virka voksen for alderen i den første boka. Jeg syns ikke hans karakterer hadde noen særlig funksjon i denne boka, han brukte mesteparten av tida på å tenke på eller prøve å nå Hirka. Det hans karakterer fungerte til var å beskrive hvordan ting var i Ymslanda, hvordan den politiske situasjonen og lignede utvikla seg etter de dramatiske hendelsene i den forrige boka. Etterhvert ble fortellingene hans mer og mer introverte, noe som ikke nødvendigvis er unaturlig når man er under så mye mentalt press som Rime er (både selvpålagt og fra eksternt hold), men som likevel tar vekk noe viktig fra boka; linken til Ymslanda som vi ble kjent med i den første boka, til Mannfalla og Rådet og - ikke minst - Ravnhov, et av de mest interessante stedene vi kom til i Odinsbarn og som jeg var nysgjerrig på hvordan utvikla seg.

Det andre var Graal/Naiell. Etter å ha bygd opp møtet mellom de to gjennom hundrevis av sider, vil jeg faktisk si at selve møtet var et slags antiklimaks. Helt trygg på hvem de to var og hva de ønska ble man heller ikke, men det er vel naturlig - siden Hirka, som hovedpersonen, ikke har noen forutsetning for å vite det hundre prosent.

Det tredje var at en del ting virka uforklart. For det første forsto jeg ikke helt hvorfor Hirka skulle sendes til de blinde, eller hvordan det hjalp Graal på noen måte (som fremdeles ikke kunne ha passert gjennom ringene). For det andre ble dette med Evna ikke forklart fullt ut - hvorfor den ble borte, hvordan den pleide å fungere før, hvorfor de blinde mista den/hvorfor de forsvant fra Ymslanda, dersom de var der først (som "alle" fastslår i løpet av boka), hvordan Naiell klarte å binde den opp og ta den. For det tredje - det samme gjelder råta, eller de som er avhengige av blodet til de første. Hvordan fungerer dette blodet, egentlig, og hvorfor kalles det råta det som skjer når de mister tilgangen? Det virker som en slags "cold turkey" avrusning, noe som nødvendigvis påvirker kroppen, men råta slik den ble beskrevet i den første boka, var helt annerledes enn noe vi var borti i denne boka. Betyr dette at Urd var en blodslave, eller var det gjennom nebbet Graal ga ham råta? Hvorfor fortsetter Vardar å ikke dø etter at de har mistet tilgangen til blodet og den dermed har forlatt systemet deres? En av effektene Hirkas blod ifølge boka har er jo å gjenopprette dødeligheten deres. Hvor kommer råta-mytene i Ymslanda fra? Sistnevnte kan man tilgi at ikke er forklart, siden myter oppstår gjennom hundrevis av år og i hundrevis av versjoner. Likevel ble jeg nysgjerrig; spesielt med tanke på at det her i vår verden i boka var om ikke kjent, så i alle fall mulig å finne ut, hva slags effekt blodet til de første hadde, var det litt merkelig at ingen visste om denne effekten i Ymslanda. Det er mulig denne kunnskapen finnes i bøkene bibliotekarene i Mannfalla hadde gjemt unna, og at det ikke er "godkjent" kunnskap for offentligheten å ha.

Det fjerde var at jeg gjerne skulle fått vite litt mer hva som foregikk politisk i Ymslanda. Jeg er politisk nerd, jeg vedgår det, men jeg ble nysgjerrig på diplomatiet og utviklinga etter at ravneringene ble avdekket og Seeren falt. Det virka gjennom Rimes fortellinger som at livet fortsatte ganske ufortrødent, noe som i svært mange tilfeller når noe drastisk skjer er sant, men han så først og fremst Mannfalla. Før Seeren falt sto Ravnhov alene mot Mannfalla. Har de fått flere allierte nå? Hvordan påvirker tapet av en religion Rådets makt ikke bare i Mannfalla eller Ymslanda, men i alle de elleve rikene?

Alle disse spørsmålene, og sikkert et par til, satt jeg igjen med etter at boka var ferdig. Noen av dem får vi kanskje svar på i neste bok - andre aldri. Uansett betyr det at dette, i likhet med den første, er en bok som fenger! Forfatteren skal dessuten ha kudos for å tørre å gå så utenfor det "kjente" innen fantasy ved å plassere Hirka i vår verden. Det var gjort godt, og viser at Pettersen klarer å se på samfunnet vårt med en viss distanse som gjengis i Hirkas betraktninger.

Fantastisk bok. Hirka er en spennende karakter, og de to verdnene hun beveger seg mellom er beskrevet med en fantastisk troverdighet. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

En bok så annerledes fra den første, og jeg elsket det. Det var spennende hvordan historien overrasket og oppslukte meg . Hvor fremmed Hirka opplevde menneskeverden var rørende. Historiene ble troverdige og overbevisende. Boka slukte meg helt og trist at jeg må vente på neste!

Et år til neste bok? KRISE!

Fortid møter nåtid, bokstavelig talt ...

Hirka har havnet i en fremmed verden. Hun har forlatt sin norrønske verden, og havnet i et mer moderne samfunn. Der snakkes det et språk hun ikke forstår og verden består av ting hun aldri har sett før. Tekniske ting som hun ikke vet hva er eller hvordan det brukes. Alt er bare nytt og fremmed.
Men det er ikke hennes største problem. Hun vet ikke at hun har noen etter seg som har bestemte planer for henne, og etter hvert får hun vite en del sannheter om seg selv som hun ikke er sikker på om hun liker eller ikke. Hvem er hun egentlig og vil hun overleve denne verden hun har havnet i?

Oppfølgere er noe jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, spesielt i en trilogi da ser jeg alltid på bok nummer to som et "tomt bindeledd hvor ingenting skjer" før alt skjer i bok tre. Som regel har det vært sånn i de fleste trilogiene jeg har lest i det siste. Derfor var ikke forventningene særlig store da jeg begynte å lese Råta som er oppfølgeren til Odinsbarn. Selv om jeg ikke ble overbegeistra over denne oppfølgeren heller, var det likevel en av de bedre oppfølgerne jeg har lest de siste årene.

Råta er veldig annerledes enn Odinsbarn. Det kan være bra eller gå den andre veien. Jeg fikk litt delte meninger. Jeg likte originaliteten i forrige boka Odinsbarn hakket bedre og hadde håpet at bok to ville holde samme tone, men det ble veldig annerledes. Av og til trenger både trilogier og lengre bokserier å bli litt annerledes for at historiene skal få litt utvikling, men syns kansje det ble litt for annerledes? Likte at Hirka havnet i en mer moderne verden, men samtidig ønsket jeg at oppfølgeren skulle være nærere og mer tro mot den forrige boka, også. Men man kan ikke få alt man ønsker seg som leser. Så sånn sett ble jeg litt skuffa.

Jeg sier ikke at oppfølgeren er dårlig. Det var den ikke. Det ble bare så uvant og det er ingen tvil om at spenningen var der fordi boka ble lest på kort tid og man vil jo vite hva som skjer med Hirka underveis. Hvordan hun tilpasser seg i den nye verdenen og om hun kan skille sine venner og fiender eller ikke. Jeg er aldri fan av jente/kvinnekarakterer i bøker. De skal enten være så veldig tøffe eller veldig pysete. Som oftest viser de bare en side av seg selv, men i Hirka er det mer variasjon. Hun er ingen heltinne og heller ikke den som syter hele tiden. Hun viser både sine sterke og svake sider. Hun er allsidig. Det har jeg sansen for.

Selv om oppfølgeren Råta ikke traff meg helt og ikke ble helt som forventet, var det likevel en spennende og stødig oppfølger å få med seg og jeg vil selvfølgelig lese tredje og siste bok i trilogien også. Vil gjerne vite hvordan alt dette avsluttes.

Kan nesten gjenta meg selv fra sist gang. Les, les. Råta er en fullgod oppfølger til Odinsbarn og klarer heldigvis å både utvikle karakterene og historien videre.