Bokelskere.no

En femmer på terningen pga at boken er så spennende at den er vanskelig å legge fra seg. Synes likevel historien kunne vært bedre. Enkelte ting er for søkt, og det er ikke så vanskelig å finne ut hvem morderen er.

Forfattarekteparet bak Kepler har funne ei suksessoppskrift for å lage gode krimbøker, og held seg til den. Eit bra plott, kvalmande valdsscener, tydelege karakterar, gode miljøskildringar og detaljkunnskapar om ulike tema er nokre av ingrediensane. Språket er veldig visuelt (om ein kan nytte eit slikt uttrykk), eg grip meg heile tida i å sjå for meg korleis dette vil ta seg ut på eit kinolerret. Framdrifta i forteljinga er stort sett kronologisk, men med hyppige sceneskifte. Det er korte kapittel, sjelden meir enn 3 sider, og kvart kapittel avdekker oftast eit vesentlig moment i historia. På denne måten blir det lett for lesaren å sluke historia, det er så spennende og heseblesende at ein ikkje har tid til å tenke særleg kritisk på om handlinga er sannsynleg eller ikkje, ein må berre starte på neste kapittel for å sjå korleis det gjeng.

Det er likevel mulig at eg har blitt meir kritisk sidan førre Kepler-bok eg las (for litt over eit år sidan), for det var litt fleire detaljar eg hengde meg opp i denne gangen. Mellom anna blir hovudpersonen Joona Linna sitt forhold til sine overordna litt for klisjefylt. Så høyrer eg også til dei som synest sex-scener blir malplassert i ei slik bok. Skildringane av seksuell karakter i boka framstår for meg om lag like relevante for handlinga som ei utførleg utgreiing om korleis hovudpersonen tørker seg i rumpa etter eit toalettbesøk ville ha vært.

Medan eg for Paganinikontrakten vingla mellom terningkast 5 og 6 (og endte på 5), så vingla eg mellom 4 og 5 medan eg las denne boka. Men ein solid slutt gjorde at eg landa på ein trygg 5’er, og gleder meg alt til å lese neste bok.

Spennende bok, men denne er som de andre Kepler-bøkene også unødvendig lang. Mange tomme sider og pjatt. Boka starter bra og bygger seg opp på en fin måte, men slutten gjør at boka mister troverdigheten. Kepler har igjen en bra historie som de ikke klarer å følge opp. Morderen er forutsigbar og det hele blir veldig lite logisk. Jeg må også innrømme at jeg ble passe lei av å lese tjue forskjellige versjoner om at øynene til Joona er grå; "Joona ser med de grå øynene sine", "det lysegrå blikket", "lyset får de grå øynene til å se enda lysere ut", "Etterforsken med de grå øynene" - greit, vi har skjønt det nå!! Boka er lettlest og har noen morsomme kommentarer her og der. Denne utmerket seg ikke hos meg, men synes likevel den er bedre enn Paganinikontrakten.

Les mer her.

Den er nesten like spennende som Hypnotisøren. Den er ganske brutal, så den passer ikke for pyser:)

Da har jeg hørt Ildvitnet - og den var meget bra. Ikke så bra som den andre boka i serien, Paganinikontrakten, men det var spenning hele veien. Den var så spennende i noen plasser at jeg ble litt "irritert" over forfatterens gode detalj beskrivelse, syndes det gikk for seint.:-))

Ser ut til at denne er å anbefale? Tenkt på og kjøpe den. Får telle terningøyne og satse på at den er bra=)

Etter Murakami måtte det litt krim til....

Etter å ha likt de to tidligere bøkene, Hypnotisøren og Paganinikontrakten, ganske godt falt det meg naturlig å fiske denne lydboka ned fra hylla til mamma forrige gang jeg var på besøk. Det er noe med Joona Linna, tror jeg. Jeg liker av en eller annen grunn den finnen. Det var en av de tingene jeg oppfattet som en svakhet i bok nummer 1, at han ikke fikk mer plass, men han er langt mer fremtredende i oppfølgerne. Det er fint. Denne gangen er den store, finske etterforskeren under etterforskning selv. Han gjorde noe i forrige bok som fikk intern-etterforskerne til å rynke pannen, og i denne boka må han ta til takke med en observatør-rolle.

På Birgittagården, et hjem for en gruppe tenåringsjenter med diverse problemer, skjer det to blodige drap. Den ene jenta blir funnet i en merkelig posisjon (hint: se omslaget), mens det andre offeret – en av de ansatte – blir funnet slått brutalt ihjel med en hammer. Igjen sitter terapeuten Daniel, som ikke bare jobbet på hjemmet, han var også gift med den drepte ansatte. Han går inn i sjokk og havner på psykiatrisk institusjon, og de sinte, trøblete tenåringsjentene på hjemmet kan heller ikke hjelpe stort. Joona Linna havner på sporet av tenåringen Vicky etter at det viser seg at hun har rømt fra hjemmet, men blir konstant motarbeidet av det lokale politiet.

Som om ikke det var nok, begynner en kvinne å ringe ned politiet. Flora Hansen holder spiritistiske aftener en gang i uka, og inviterer betalende gjester til å snakke med sine avdøde kjære. Gjenferdene hun har hevdet å snakke med har så langt bare vært snille og søte, men nå mener hun bestemt at hun ser den drepte jenta, og at hun prøver å fortelle henne noe. Alt dette skjer samtidig som at Linna stadig må forklare seg for intern-etterforskerne. I fortiden til Vicky dukker en meget kjent kvinne opp, og hun dras inn i saken enten hun vil det eller ikke.

Jentas ansikt er skjult. Som om hun er redd, som om hun ikke vil se
gjerningsmannen. Før jenta ble plassert på sengen har hun vært utsatt
for grov vold. Det dreier seg om gjentatte slag med en stump gjenstand
mot panne og isse. Hun var bare en ungjente, og må ha vært fryktelig
redd.

Kan like gjerne si det med en gang: Jeg likte denne boka også. Kepler gjør et eller annet riktig for min del. De bygger opp spenningen på en måte som holder oppmerksomheten min hele veien igjennom. Det er ikke det at de nødvendigvis er noen fantastiske språkkunstnere, dette ekteparet bak Lars Kepler. Men jeg synes de er flinke til å bygge opp spenningen, kaste inn et par forvirrende elementer og holde den egentlige synderen godt skjult hele veien. De er heller ikke ukjente med å ta i bruk litt utradisjonelle ting for å fortelle historien. I Hypnotisøren var (ikke overraskende) hypnose sentralt. Her blander et medium seg inn i saken med opplysninger som passer overraskende godt. Selv med slike faktorer blir det ikke helt teit. Det kunne det fort blitt.

Det er delte meninger om romanene til Kepler, noen synes de er helt elendige, mens andre har sansen for dem. Du har sikkert skjønt at jeg hører til sistnevnte. I retrospekt vil jeg vel si at bok nummer én har vært den dårligste så langt. Der synes jeg at de faktiske etterforskerne fikk for lite plass. Jeg synes i blant at karakterene til Kepler oppfører seg litt merkelig. For eksempel kan det virke som at grafisk lyst og sex er et must i alle bøkene deres. Det er i og for seg greit, det, men jeg synes vel ikke at det alltid timingen er like god. I denne boka her fikk jeg følelsen av at sexen ble tatt med fordi boka måtte ha litt sex, ikke fordi karakterene i boka nødvendigvis ville ha handlet slik i en virkelig situasjon. Men dette trekker ikke ned særlig mye for meg, ikke i denne type bøker, og det er derfor jeg ikke har pirket på det i omtaler av de tidligere bøkene. Her er det ikke om å gjøre å skrive dypt og episk, det er om å gjøre å skrive spennende og tidvis heseblesende. Det får forfatterparet til, til tross for småtteri jeg fint kunne klart meg uten.

Tidenes mest intelligente plot? Njaei, det er å ta litt i. Men fengende nok til å høre lange strekk om gangen av (den forøvrig godt leste) lydboka? Jepp! Slutten var spennende. Samtidig som at vi får svar på enkelte av spørsmålene som vokser frem rundt fortiden til Joona, kastes det hint om fremtiden i fanget vårt. Det er ganske skumle hint, her kommer godeste herr Linna til å få litt å stri med. Har du likt de to forrige bøkene, vil du sikkert like denne også.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

En av de beste krimbøkene jeg har lest på veldig lenge. Grøssende god!