Bokelskere.no

Alt for lang bok, skrevet helt uten innlevelse. De første 650 sidene er ikke noe annet enn oppramsing av hendelser, og jeg får ikke sympati for hverken helten Halvor eller noen av de andre karakterene før helt på slutten. Dagboken til Halvor er særdeles urealistisk (hvem skriver dagbok SÅ utfyllende, selv skipbrudden i en livbåt?), og kunnskapen til mannskapsmedlemmene er påfallende Wikipedia-lik, som nevnt i kommentar under. De lystne kvinnfolkene i boka hører nok best hjemme i sjømannsfantasier

Slutten trekker forøvrig litt opp. Endelig får man se litt følelser fra de ellers éndimensjonale karakterene

Kjempebra bok som jeg anbefaler på det varmeste. Han har klart å gripe historien og personene på en sånn måte at du føler at du kjenner de og er med de i handlingen. Gleder meg til neste bok i serien.

Etter å ha lest cirka halvparten av boka må jeg si meg enig med de som kritiserer Michelet for den forferdelig kunstige replikkvekslingen. Første gang det virkelig slo meg var på side 28 der "Nansenbarten" - der han sitter på Grand I OSLO - sier: "....for bare syv år siden lå skipene tett i tett i Bjørvika her i Oslo". Vel....det sies at boka er bedre i siste halvdel, så da er det vel bare å fortsette! (Men hittil det er vel bare den oppskrytte Mengele Zoo som har irritert meg mer!)

De fleste bøker bør ha en ”rød trå”. Sett i lys av at utrykket er hentet fra tauene til den britiske marinen, som hadde innflettet en rød tråd for å kunne ta de som hadde røvet skip og utstyr, bør en bok som handler om både livet på sjøen og den britiske marinen i hvert fall ha en rød tråd. Det røde som er gjenganger i denne boka er for så vidt maritimt det også, i og med at babord lanterne på et skip er et rødt lys, for sjømenns omgang med kvinner i ”red light district” er påfallende ofte nevnt. Det er for så vidt greit, men jeg synes han bruker for mange settinger og setninger til å forsvare og forherlige prostitusjon. At gutter som har vært lenge i ”guttemiljø” på sjøen synes det er fint endelig komme til en trygg havn, havne i en trygg favn og gripe om en kjøpt barm, er jeg ikke i tvil om, men synes det tok for stor plass i boka. Skjønner at det er vanskelig å fylle 800 sider, så han burde kortet den ned til ca 300. Boka bærer preg av oppramsing av steder og smådetaljer i sjømenns liv, hvor Jon hiver inn mye fakta om båter og steder – som en reiseskildring. Boka er en hybrid mellom en bok om sjølivet, reisebiografen til forfatteren Jon som sjømann - og krigsseilernes dramatiske opplevelser og utfordringer. Jeg synes at han ikke har fått til noe av det godt nok. Hadde gledet meg til å lese den, etter at jeg hørte at han fikk ideen om å lage en roman om stoffet han har tilegnet seg om krigsseilerne, etter at han hadde lest ”Vi, de druknede” (som er kjempegod). Spenninga, angsten og galskapen som krigsseilerne måtte ha opplevd fikk han ikke frem. Han er rett og slett ikke god nok til å formidle tanker og spenninger fra menneskesinnet.
Et virkemiddel han brukte var bra: han lot hovedpersonen skrive en dagbok. På denne måten kunne han variere språk til mer oppramsing, og synsvinkel til førsteperson. Men dette fungerte best tidlig i boka. Etter som boka skred frem ble disse snuttene lange foredrag i jeg perspektiv, og ikke så stor brytning med språket ellers boka.
Men; ære til Jon som setter søkelys på krigsseilerne. Måtte de og etterlatte få både beklagelse og oppreisning.

Jeg synes at boka var litt ujevn. I begynnelsen ble det etter min smak litt for mye wikipedia, men den tok seg opp på slutten. Selv om denne mursteinen ikke hører til mine favoritter, hygget jeg meg med boka.

Nei, personane i denne romanen er definitivt ikkje særleg truverdige. Mange av dei framstår meir som lærebøker enn som menneske. Handlinga har også temmeleg varierande kvalitet. Mykje av det som hender, hender berre for at forfattaren skal få ein sjanse til å fortelja oss eitkvart av alt han har lært om verda og historien. Likevel har boka sine gylne augneblink med spenning og nerve, og det historiske stoffet er dessutan så interessant at boka trass alt var verd å lesa.

Jon Michelet har fått kritikk for karakterer som har encyclopediske egenskaper og oppstyltede dialoger. Sannheten er at romanen er en sann svir å lese. Ja, det er kanskje lettbeint underholdning, men med en alvorlig klangbunn. Her er krigsseilernes "glemte" historie og geografisk kunnskap en masse. Det er jo en litterær krysning av historiebok og reiseskildring.

Halvor og kameratene blir man glad i, og latteren sitter løst i de fantastisk "over-the-top" samtalene om obskure øyer og skjær på de syv hav. Er man glad i geografi og reiseskildringer så er det en fest å lese Skogsmatrosen - om man leter etter dyptloddende karakterskildringer så sett seil annensteds.

Takk Jon for en fin seilas - jeg gleder meg til fortsettelsen!

Kjære Jon Michelet!
Du er en morsom, fin fyr, men dialoger kan du overhodet ikke skrive, i hvert fall ikke i denne boka. Det er de mest oppstylta og kunstige samtalene jeg noensinne har lest.
Nå er jeg halvveis og kommer til å lese resten, men det er kun av historieinteresse, ikke av litterær.

Oppdatering:
Ble ferdig for en stund siden nå, og det tok seg heldigvis opp. :) De siste 200 sidene skjedde det noe, dialogene ble plutselig drevet av handlingen og ble naturlige. Men før det måtte jeg lide meg gjennom noen forferdelig pinlige "samtaler" på en skotsk pub ... Likevel: de siste 200 sidene var såpass løfterike at jeg ser fram til fortsettelsen. Men som leser bør du ikke forvente deg mange nivåer; jeg har aldri lest en forfatter hvor det står mindre mellom linjene enn hos Michelet ...