Viser 1 til 10 av 10 omtaler
Jeg kjenner forfatteren, så det er sagt. Da jeg leste denne var jeg så naglet fast at jeg ikke klarte å reise meg fra stolen, selv når jeg frøs på halsen syntes jeg ikke jeg kunne ta meg tid til å hente et skjerf, jeg måtte bare lese videre. Jeg blir ofte hekta når jeg leser, men sjelden så hekta at jeg ikke kan lage meg en kopp te i det minste.
Dette er en helt forferdelig bok. Veldig treg historiefortelling, der jeg sitter å føler at jeg har lest boken mange ganger før.
Det er jo noe som heter kosekrim, så hvorfor ikke kosefantasy, også?
Det er sommerferie og 16 år gamle Minja husker ikke noe fra de siste ukene. Hun befinner seg alene i leiligheten i en blokk på Stovner med stygge blåmerker. Noe har hendt, men hun husker ikke hva. Og hennes bestekamerat gjennom hele livet er forsvunnet. Det er opp til henne å finne ut hva som har hendt med henne selv og finne bestekompisen, forhåpentligvis i live. Men hvor skal hun begynne? Et tilfeldig hint forteller henne at hun må spore opp hennes ukjente bestemor som bor bare noen timer unna Oslo, og det er rene bondestedet. Helt annerledes enn Oslo, og Minja er usikker på hvordan hun vil bli tatt i mot av bestemoren. Hun har dratt dit uten å fortelle det til moren hennes som også er bortreist. Hvordan kan dette bondestedet bidra med å finne bestekompisen Josef, og hvorfor er innbyggerne så mystiske og hemmelighetsfulle? Og hvorfor snakker de så mye om gamle sagn?
Fantasybøker har kommet for å bli, virker det som, spesielt for ungdom. Ungdommer er og blir umettelige når det gjelder fantasy. Jeg liker den sjangeren jeg også, men kanskje ikke like mye som mange andre. Det går an en gang i blant og jeg liker å lese litt variert. Greit å holde seg litt oppdatert på hva andre leser, også. Er jo en nysgjerrig leser.
Boka bygger på varmt vennskap mellom Minja og Josef, og hva de er villige til å gjøre for hverandre ettter å ha kjent hverandre et helt liv. Og vi får også reptetert god, norsk gammeldags folketro. Gamle sagn og myter som folk ikke tror på nå til dags. Det er spennende og jeg syns alltid at folketro, myter og sagn er interessant. Og det norske skog er en perfekt arena for nettopp det! Vi møter også mange rare og overtroiske karakterer i boka, som påstår at det er mer mellom himmel og jord, men vil vår Minja tro på det? Eller blir det for mye for henne? Å snakke om overtroiske ting er ikke akkurat hverdagskost...
Selv om fantasydelen ikke er spesielt originalt, som ikke stikker seg ut, likte jeg humoren i boka. Minja er svært så sarkastisk (sarkasme er vel den eneste humoren generelt jeg liker) og hun er kjapp i replikkene. Hun er heller ikke redd for å bli avvist når noe går henne i mot. Dette er en bok om stor pågangsmot og viljestyrke om å finne sin venn og løse andre gåter.
Som sagt, Kaoshjerte er ingen original fantasybok, men heller en koselig fantasybok om vennskap, mysterier, folketro og det om å ta vare på det man har. Sette pris på det. Selv savnet jeg enda mer spenning og det var lite intensitet. Ville ha noe mørkere. Fin og koselig bok med spesielle karakterer, men det ble ingen minnverdig lesing.
Okay, folkens, her er greia. Jeg kjenner Lise litt gjennom bokbloggen hennes knirk.no. Jeg har dessuten slått av en prat med henne på hvert av bokbloggertreffene de siste tre årene. I sånne situasjoner er egentlig mitt automatiske valg å ikke skrive om boka i det hele tatt. Ikke at det er en situasjon som dukker opp ofte. Men, for det første elsker outsidere å stille spørsmål ved habiliteten og integriteten til bokbloggere. For det andre var jeg litt bekymret for at jeg ikke skulle like den. Jeg liker jo Lise. Herregud, tenkte jeg, tenk om den er skikkelig dårlig. Så deppa jeg hadde blitt.
Men så viste det seg at jeg virkelig liker den. Så da kjenner jeg at jeg blåser litt i om noen mener jeg burde la være å skrive om den. Morgenen etter jeg hadde begynt å lese den spratt jeg opp, glad og fornøyd med at jeg hadde en 40 minutters lang togstrekning i vente. Da kunne jeg lese litt videre uten distraksjoner (og late som om jeg var på vei til Åslia?)
Kaoshjerte føyer seg inn i rekken av spennende, norsk fantasy som har blitt gitt ut de siste årene. Jeg trenger neppe nevne navn, men jeg gjør det allikevel. Ravneringene-serien av Siri Pettersen, Kire-serien av Tonje Tornes, Vindeltorn av Tone Almhjell, Bergtatt-serien av Martin Fyrileiv, Drakeguten-serien av Asbjørn Rydland, Song for Eirabu-serien av Kristine Tofte, også videre, også videre. I Kaoshjerte, som er delt i tre deler, blir vi kjent med 16 år gamle Minja, som i den første delen våkner opp forslått og uten hukommelse i leiligheten hun og moren har på Stovner. Hva har skjedd? Hvor har hun vært? Hvor er bestevennen Josef blitt av? Hvem er den lille hunden som virker som den kjenner henne?
Bare så det er sagt: Det var et snedig trekk å legge opp delene slik de er lagt opp her. Tiden er «stokket om», og det gir fortellingen et lag av mysterier og et driv som gjør det umulig å legge boka fra seg. Må bare lese et kapittel til. Også bare eeeeet til.
Jeg kjenner igjen stemmen til bokblogger-Lise i romanen, og det er en bra ting. Korte, konsise setninger. Hun gir dessuten Minja en stemme jeg tror på, også når det gjelder ord og uttrykk hun tar i bruk. Hun snakker akkurat slik som jeg snakket på hennes alder (og egentlig fortsatt snakker) – det er mulig gjenkjennelsen klaffer så innmari fordi vi er fra samme område (dette klaffet også i Den siste magiker-bøkene til Sigbjørn Mostue, som er fra Jessheim). Det finnes ikke noe påtvunget med talemåtene til Minja, der også engelske ord brukes der det passer. Sånn som jeg gjør. «Det er skikkelig creepy», og så videre. Det er ikke alle forfattere og oversettere som klarer å skrive en troverdig ungdomsstemme. Lise Grimnes klarer.
Og mens vi er inne på troverdighet: Persongalleriet oppleves som troverdig og sammensatt. Jeg ser de for meg, alle som en, fra den filosofiske Josef (Minjas trygge havn) til Minjas mor, der hun står med kofferten pakket og litt for mye sminke og litt for ungdommelige klær. Jeg tror virkelig på Minja; nysgjerrigheten hennes, viljen til å trosse mora og mormora, den snerpete bitchen som dukker opp når hun først møter Even på toget, naiviteten, sårbarheten, styrken. Den mentale, altså. Og den fysiske for den saks skyld.
Lise skriver dessuten med stor kunnskap (og selvsikkerhet) om temaet hulder og de underjordiske- og tar utgangspunkt i to helt konkrete sagn fra Nannestad og Gjerdrum. Vi har en hel masse å ta av i norsk folketro når det gjelder huldre, og Lise vet åpenbart hva hun driver med. Utrolig spennende. Skal jeg pirke litt, synes jeg kanskje det skjer litt i overkant mye mot slutten. Det er heldigvis ikke så mye at det blir helt rotete, men det virker til en viss grad som om tiden plutselig ble litt knapp med tanke på de løse trådene som skulle samles. Jeg synes allikevel at selve avslutningen funker som bare det, og jeg la den i fra meg med et ønske om å lese mer av samme forfatter.
(Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget.)
Oh yes!! Er glad i trenden med norsk folketro i ungdomsromaner, men synes ikke alle har fått det helt til. Men her er den! Beste boka. Superspennende, troverdig innenfor sitt univers og mot til å la historien snakke for seg selv uten å dynge på med ytre effekter. Veldig enig med anmeldelsen på Barnebokkritikk: http://www.barnebokkritikk.no/ro-i-uro/#.VF0V0dq9KSN
Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen.
Minja er romanens jeg-forteller, og hun er en pålitelig forteller. Jeg tror på henne, og tviler derfor aldri på det hun sier. Historien starter med at Minja kommer til seg selv hjemme i blokkleiligheten på Stovner. Hun er ille tilredt, men hun husker ikke noe fra de siste ukene, og til og med når hun prøver å huske, husker hun feil. Moren har ringt til henne, hun er på tur hjem fra ferie, men Minja husker ikke hvor moren har vært. Den unge jenta ser seg i speilet og oppdager at utseendet hennes har forandret seg. Håret er blitt lengre og hvorfor har hun kjole på seg? Hun bruker jo aldri kjole. Hun bestemmer seg for å ringe bestevennen Josef. Men Josef svarer ikke, og plutselig ringer faren til Josef og lurer på om Minja vet hvor sønnen er. Men Minja vet ingenting og spørsmålene står i kø både hos henne og hos meg.
Vil du lese mer om hva jeg syns om Kaoshjerte?Da kan du besøke bloggen min; http://www.solgunnsin.blogspot.no/2014/10/lise-forfang-grimnes-kaoshjerte.html
Lise Grimnes har skrevet en varm, spennende og tidvis morsom historie som har dype røtter i norsk folketro og fortellertradisjon.
I Kaoshjerte møter vi Minja, som er en tenåringsjente fra Stovner i Oslo. Hun har iboende krefter som hun forsøker å holde skjult for omverdenen. Krefter som stammer fra familiens skjulte historie. En historie som Minja for alvor skal begynne å grave i da hun en dag i sommerferien våkner mørbanket og med hukommelsestap.
En noe fyldigere omtale har jeg skrevet på bloggen min, for den som er interessert.
Sist sett
