Boka skuffer stort, den tygger på det samme gang etter gang, gjentagelse blir som gnagsår etter hvert!

Fengende fra første side! En av de beste bøkene jeg har lest!

Unni Lindell , skuffer aldri .!
Men ....denne var langdryg, den ble liksom aldri ferdig. Rundt og rundt , om igjen og om igjen, aldri ferdig. Dessverre ikke den beste.
Alikevel ,jeg gleder meg til neste, og lurer spent på hvordan det går med Mariann.

Nej Unni det här var inte så bra som det brukar vara. Hafsigt och rörigt även om ämnet och intrigen var bra som vanligt. Jag vill suuuuugas med in i intrigen och spelet mellan de olika personerna, men här hängde jag bara med. Bättre kan du! Ser fram emot nästa bok som jag hoppas blir av den vanliga kvaliteten.

Bra og spennende story som kommer til å sitte i "systemet" mitt en god stund. Interessant å lære litt om Gaustad og denne bransjen for øvrig. Anbefales!

Treg start, men den bygget seg opp spenningsmessig etterhvert. LIkevel har jeg noen innvendinger som noe omtrentlig bruk av fagbregrep og diagnoser som småirriterte. Samt noe logsik brist angående Dahles opptreden i en trusselsituasjon. Mer i bloggen min HER

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om.

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimmens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt.

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. Og bare for å ha sagt det: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte godt til denne boka!

Det er en stund siden jeg leste Lindells krim sist, men det er ikke hver dag ens navnesøster blir brutalt myrdet, så denne måtte jeg jo lese! Ikke skjønte jeg hvem morderen var heller ;-)

Kanskje den fortjener 4.5..eller en femmer? har lite sammenligninsgsgrunnlag, fersk i krimsjangeren som jeg er. Leste slutten på på bussen nå og mistet stoppet mitt. Godt tegn det. Godt persongalleri, ingen overdrevent karikerte typer, litt tamt på miljø- og stemningsskildring kanskje. Fint oppbygd mysterie.

Jeg har lest de fleste av Lindell's krimromaner, kanskje alle. Kvaliteten på bøkene har vært varierende...og ofte har språket manglet det som skal til for å gjøre leseopplevelsen optimal. Hun har stort sett vært dyktig når det gjelder selve historien (plottet) og har også hatt et troverdig persongalleri - samt et brukbart spenningsnivå. Men det har vært haltende. Helt til nå..
Jeg mener bestemt at med "Brudekisten" har Unni Lindell levert sin aller beste krimroman. Har akkurat lagt den fra meg etter en intens og spennende sluttspurt. Boken halter litt innledningsvis, jeg irriterte meg litt over språket og brukte litt tid på å sette meg inn i bokens persongalleri....men etterhvert løsnet det helt, og da leste jeg ut boken i rekordfart. Selve handlingen tar utgangspunkt i psykiatrien på Gaustad sykehus, ansatte, pasienter og pasientenes barn. Forfatteren har satt seg inn i livet på Gaustad, lokalitetene og de behandlingsmetodene som ble benyttet for 25-30 år siden og tidligere...Hun har skapt en ramme rundt handlingen som både er ekkel, skremmende, opplysende og til tider rystende. Personene i plottet er svært troverdig skildret og alle kan være potensielle mordere, jeg klarte etterhvert å se de involverte tydelig for meg. Her har hun vært svært dyktig. Men ikke minst forteller hun en utrolig historie som jeg som leser raskt blir oppslukt av. Språket glir lettere og lettere og i lange perioder er det utrolig bra. Plottet er genialt og boken er å beskrive som en skikkelig pageturner med spenning til siste side. Jo, denne boken likte jeg. Anbefales.