Bokelskere.no

Nesten en monolog hvor voksen kvinne ser tilbake på livet sitt samtidig som hun muligens etablerer et nytt. Mye menneskekunnskap, gode miljøskildringer og akkurat passe mye spenning. Jeg storkoste meg!

Dette var en ordentlig god leseopplevelse.

Jeg liker Håkan Nesser; humoren, språket og ånden hans, hvis jeg tør bruke et slikt uttrykk. Den siste romanen hans var akkurat det jeg trengte i en for meg tråkig periode/årstid.
I omtaler/diskusjoner skrives det om at han er banal, at karakterene er lite troverdige og at slutten på boka var litt for brå, overraskende, for å nevne noe.

Der Nesser beskyldes for å være banal, går han inn for å være banal etter min mening. Oversetteren frikjennes, jeg har både den svenske og norske utgaven. Elisabeth Bjørnson har oversatt de fleste, for ikke å si alle Nessers bøker til norsk, og hun gjør en upåklagelig jobb. Når det gjelder troverdighet, så stusset jeg ikke én gang over at hovedkarakteren er en kvinne.

Lesere, hentet fra goodreads.com, er imponert over nøyaktigheten både når det gjelder landskapet, menneskene, klima, steder og så videre. Researchen er ikke gjort på google for å si det sånn. Flere av de jeg leste kom fra områder der det meste av romanen foregår.

Slutten var helt etter min etikk og moral. Jeg var spent på den, og en liten stund var jeg litt forvirra angående den ekstra bilnøkkelen, men det henger på greip å dra på en biltur fra Sverige til Marokko med to sett bilnøkler. Snedig!

En veldig sterk femmer.

Fantastiske setncinger og tankerekker Denne boken vil jeg lese omigjen og bare kose meg med formuleringene I tillegg er den kjempespennende og har mange flotte poenger Det eneste som henger i luften er kjæresten på sluttsenen

Super!!

Detta är det bästa som jag har läst av Håkan Nesser, åkk jag har läst det mesta. Kansje blir det xtra bra eftesjom det är den nosjka övesjättningen så att författarens släpiga nerkingska dialekt inte kan lägga tristessens slöja över boken. Nessers bökker ÄR bättre när jag slipper höra honom själv läsa dem, men det har väl ingen på förlaget talat om för den eminente författaren. Låt skådespelare läsa in bökkerna åkk låt författarna skriva dem är min paroll!

Nåja. Här i den här boken får i alla fall heden Exmoor sin tjusning beskriven, men mystiska saker händer huvudpersonen så att hon inte kan känna sig säker. Åkk...vad var det egentligen som hände för trettio år sedan?

Karaktärerna i boken är mångfacetterade åkk det är en underbar berättelse om vad som kan driva en till att begå ödesdigra handlingar...

Klart läsvärd är boken i alla fall åkk den håller måttet hela vägen ända till slutet.

Endelig en krimbok uten vold og blod. Likevel er den ordentlig spennende. Håkan Nesser skriver så godt at leserne finner spenning også i helt dagligdagse, lett gjenkjennelige situasjoner.

Maria Holinek er er kvinne på 55 år. Av yrke er hun TV-vertinne. I 30 år har hun vært gift med litteraturprofessoren Martin Holinek. De har to voksne barn. Så skjer det at en ung kvinne anmelder Martin for voldtekt. Det skal ha foregått på hotellrom under et seminaropphold. Nyheten kommer som et sjokk på Maria. Martin selv benekter at det var tale om voldtekt. Men så trekker kvinnen anmeldelsen tilbake. Maria oppsøker henne, og etter det kvinnen forteller er Maria overbevist om at det nok var en voldtekt.Siden saken har vært en stor belastning for forholdet, finner ekteparet for godt å reise vekk denne vinteren. Martin vil til Marokko for der å skriver en bok på grunnlag av notater han har gjort fra opphold på en slags kunstnerkoloni i Hellas og i Marokko mange år tilbake i tiden. Mann og kone pluss hunden Castor begir seg på vei mot sydlige breddegrader. På veien gjør de et stopp i Polen hvor de avlegger et besøk hos en polsk kollega av Martin. Neste dag under en luftetur med hunden, kommer de over inngangen il en bunkers fra krigens dager. Martin er nysgjerrig. Han åpner den tunge jerndøra og begir seg innenfor. Til forskjell fra mannen opplever Maria bunkersen som et ytterst grufullt sted med mørket, luktene og ikke minst alle de glupske rottene som kravler omkring. Hun forsvinner fort ut, lukker døra godt til, setter for slåen og kjører av sted med hunden i bilen. Veien videre går nå vestover og ender opp i England. Hun har tatt ut rikelig med kontanter. Heretter må hun passe seg for å bruke bankkort og annet som etterlater elektroniske spor. Fra og med nå bruker hun bare sitt pikenavn som er ganske så gjengs. Hun leier et lite hus ute på den engelske landsbygda. Hver dag går hun lange turer med hunden og er jevnlig innom den lokale puben. Dessuten arbeider hun seg gjennom martins etterlatte skrifter, de som senere skulle bli til en bok. På puben blir hun kjent med en annen gjest, enkemannen Mark som bor sammen med sin hjerneskadde sønn. Mark som også har en svært ensom tilværelse, inviterer henne på middager og får snart varme følelser for den vakre kvinnen, men Maria har enda mer presiserende tanker å beskjeftige seg med. Hvordan gikk det med Martin? Har noen funnet ham? osv. Ved et par anledninger oppdager hun en leiebil parkert inntil hennes egen. I bilen ligger to aviser, en svensk og en polsk. Hva kan det bety? For at omverden ikke skal fatte mistanke må hun også besvare henvendelser som kommer på nettet. Hun tar for seg både sin egen og Martins korrespondanse. I begynnelsen gir hun inntrykk av at alt går som det skal nede i Marokko, men når tiden for en framskyndet hjemreise begynner å nærme seg, blir meldingene hennes bekymringsfulle: Martin strever med stoffet, han gir opp, han har sunket ned i en dyp depresjon…. Hun gir inntrykk av å være svært bekymret for hvordan dette vil ende. På veien hjem skal hun ta fergeturen fra Tyskland over til Danmark. Da det nærmer seg ankomst, setter hun i gang et skuespill. Hun springer rundt og angivelig leter etter mannen som ikke dukker opp, og da fergen legger til, melder hun ham savnet. Etter hvert koples politiet inn og leting settes i gang. Tilbake i Sverige ringer det etter noen uker på hos henne. Utenfor står en ukjent politimann. Han kan fortelle om et likfunn i Polen. En ille tilredt kropp er funnet i en bunkers, til det ugjenkjennelige oppspist av rotter. På veggen er det ripet inn npoen navn, bl.a. ”Holinek”. Til det er en bilnøkkel benyttet. Politimannen viser fram bilnøkkelen som er til samme type bil som står oppstilt i innkjørselen. Han stikker nøkkelen i tenningen og bilen starter…..

Igjen en god roman av Håkan Nesser. Mer spenning i den enn de siste av han jeg har lest. Men bruken av sammenligninger, språkmessig, var litt banale etter min smak. Mulig det er noe som har sneket seg inn i oversettelsen. Jeg håper det er det som er forklaringen, for forfatteren er kjent for et godt språk. Mer om min leseopplevelse mv i dette blogginnlegget.

Håkan Nesser på sitt beste, herlig språk, spenning og et lite grøss :)

Her var det uhygge, latter og kanskje et mord. Anbefales på det varmeste. Hvem kan begå en forbrytelse? Du og jeg? Og hvorfor? Og hva med løgner? Hvor lenge kan man holde det gående med slike? Og kan man bare forsvinne uten å legge igjen spor? Jeg trur ikke at passkontroll ved ymse grenseoverganger er så tilfeldig som hovedperson anser dem å være.

Tre kapitler ute i boken slår jeg fast at jeg er inne i en bok jeg ikke ønsker skal ta slutt.

Jeg har valgt tre sitater fra kapittel tre for å illustrere stilen og stemningen:

"Det fungerer, dristet jeg meg til å tenke. Jeg gjør én ting av gangen, og det fungerer. Castor lå fremdeles utstrakt foran peisen, rolig og bedagelig så vidt jeg kunne bedømme,mog jeg tenkte at det kunne vært veldig interessant å få være hund i stedenfor menneske, om så bare i noen øyeblikk.

Det er naturligvis også mulig at det ville være en usedvanlig skremmende opplevelse."

"Jeg noterte meg at det er en enorm forskjell på å være en enslig, middelaldrende kvinne og en enslig, middelaldrende kvinne med hund. Castros nærvær der han ligger utstrakt under bordet mitt på puben, gir meg en slags selvsagt verdighet og en berettigelse som jeg ikke helt kan forklare, som en ufortjent nåde som man bare tar imot."

"Det finnes ikke ett menneske i verden som vet at vi befinner oss her. Jeg gjentar: Det finnes ikke ett menneske i verden som vet at vi befinner oss her."

... Og så innfridde ikke boken: De siste tre fjerdedeler av romanen var uttværende, ispedd dramatikk som manglet funksjon, hovedpersonen var verken troverdig eller sympatisk og språket for det meste flatt. Mye referering i stedet for fortelling.

Men jeg var såpass interessert i hvordan det skulle gå til slutt, at jeg leste alt sammen. Uten at jeg ble verken underholdt eller ovverrasket.