Likte denne veldig godt. De levende skildringene. Og stemmene fra to av karakterene man har fulgt i de to første bøkene. Nydelige skildringer. Skikkelig fin!

Å lese de to første romanene i trilogien utgitt i 2010 og 2011 så tett opp mot hverandre var ikke noe sjakktrekk – å lese den andre romanen ble for mye sorg for denne leser. Derfor var jeg spent på den siste utgitt i 2013.Jeg synes det var en fin avslutning på historien. Link til bokbloggen med et innlegg om romanen

En sterk, nydelig og sår bok om sorg. Hvor forskjellig vi opplever den, hvordan vi kommer oss igjennom den og videre, og hvordan vi sakte forsoner oss.
Veldig bra kydbok-versjon! Jeg har akkurat hørt siste spor og er litt målløs. Full og tom på samme tid nå da alle tre bøkene er fullført. Dette er like før en 6er!! Det som trekker mest ned er den siste setningen som jeg ikke skjønner hva forfatteren mener med. Hvis hun mener det jeg tenker er jeg så absolutt uenig, men hele trilogien anbefales!!

Tre unge gutter verver seg til tjeneste i Afghanistan og blir drept. Dette er bakteppet for trilogien.

Og her er den siste setningen i Flatlands trilogi:

"selvfølgelig var det verdt det. "

Setningen refererer tilbake til en artikkel i Aftenposten som stiller spørsmålet om krigen er/var verdt det. Underforstått, er krigen verdt tusenvis av unge menneskeliv, for ikke å glemme alle de sivile.

Verdt det for hvem/hva? Slik at USA og andre vestlige land skal få lett og billig tilgang på naturressurser i Afghanistan? Det er den brutale sannheten som det ikke skrives om.

Innholdet i mobil- eller laptop-batteriet ditt stammer sannsynligvis fra en gruve i Afghanistan. I tillegg til alt som har med gass og olje å gjøre.

Er det bare jeg som reagerer eller er det noe jeg fullstendig har misforstått?

Jeg gir Flatland kredit for språket, men den siste setningen ødelegger resten.

"Det finnes ingen helhet", Helga Flatland
Då eg var FN- soldat, var det svært mange som valgte å tatovere seg for å ha eit minne for livet frå tjenesta. Og nesten alle gjorde som meg, som kjøpte meg ein gullring. Totovering har eg aldri vurdert - før no. Eg sit og vurderar om eg skal tatovere Helga Flatland ein stad.
I denne tredje boka om denne vesle bygda som mistar tre soldatar i Afghanistan, følger vi no mest perspektivet til legen og ein far som mista son sin. Like godt skrevet som dei to førre bøkene, der ho heile tida skiftar perspektiv, og malar ut den eine vinklinga etter den andre i dette sorgdramaet - som i denne boka følger nokre ut av tåka - andre inn i hildringstimen.
Fantastisk lesnad. Førr ei dame.

I likhet med de to første bøkene i trilogien ( "Bli hvis du kan. Reis hvis du må" og "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" ) var også denne tredje og siste boka en god og tankevekkende leseopplevelse. Ikke minst var det interessant å registrere hvor ulikt de etterlatte taklet tapet av tre unge menn i forbindelse med utenlandsoppdrag i Afghanistan. Forfatteren beskriver dessuten hvordan det var mulig at enkelte av de etterlatte ble litt sinte/bitre på de som omkom. Boka var i likhet med de to første - rike på detaljer, derfor var det bortimot umulig å skumlese, uten å gå glipp av viktig informasjon. Helga Flatland viste gjennom hele boka god evne til å skildre utfordrende mellommenneskelige relasjoner. Hun har åpenbart god menneskekunnskap.

Siste bok i trilogien til Flatland. Denne gangen får vi innblikk i lege Ragnhilds opplevelser med pårørende etter tragedien, i tillegg til hennes personlige historie. Også en av fedrene som aldri fikk sønnen tilbake møter vi, og sist men ikke minst, Bjørn. Kameraten som kom hjem uten heltestatus. I stedet mistet han de eneste vennene han hadde.

Jeg kan ikke få sagt det nok: Helt utrolig hvor fint og lett det er skrevet om det som oppleves som tungt og vanskelig, om sorg, kjærlighet vunnet og tapt, vennskap og det å miste seg selv og om sykdom, fellesskap og ensomhet. Disse bøkene rommer så mye og MÅ bare leses! Samtidig skrevet på en lettfattelig og med fint språk, være seg på bokmål eller nynorsk. Ja faktisk, glemmer en at en leser to ulike målformer - det er historien som bærer deg fram her.

Äntligen kommer Björn till tals och i den här boken finns det fler röster än det har funnits i de tidigare. Det gläder mig då några karaktärer som har kommit i skymundan nu kommer med sin berättelse. Ämnet kan fortsätta i fler böcker vilket jag hoppas att Flatland också anser så jag ser med stort intresse fram till en fjärde bok!
Jag har läst de tre böckerna i följd och det blir tomt nu när Ragnilds slutord "Ja! Selfölgeli var det värt det!" ringer i mina öron...

Om sorg og forsoning

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 og 2, bør du kanskje ikke lese videre fordi noe av spenningen kan bli ødelagt.)

Helga Flatland (f. 1984) og utviklingen av hennes forfatterskap er noe av det mest spennende som har skjedd innenfor norsk litteratur i de senere år! Hun debuterte i 2010 med "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." - bare 24 år gammel!

Med stor menneskelig innsikt skildrer hun ei lita bygd som mister ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian. Disse tre guttene som av ulike grunner valgte å verve seg som soldater som skulle kjempe i Afghanistan, men som aldri kom hjem igjen ... Mens vi i bok nr. 1 fikk vite hva som gjorde at guttene valgte å dra, fikk vi i bok nr. 2 - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - høre mer om hva som skjedde med dem som ble igjen, som skulle leve videre med sorgen. I bok 3 - "Det finnes ingen helhet" - har det gått noen år, og spørsmålet er om de som mistet sine sønner klarer å leve videre med dette og komme i gang med livene sine ...

Vi introduseres for en rekke av personer i disse tre bøkene, og ikke bare veksler det mellom ulike jeg-personer, men vi beveger oss også mellom målformene bokmål og nynorsk, frem og tilbake i tid og mellom ulike perspektiver på det som har skjedd og fremdeles skjer. Rent bortsett fra at jeg i sin tid leste bok nr. 2 før bok nr. 1 og kanskje nettopp av den grunn slet litt med å holde tunga rett i munnen, vil jeg si at det aldri er vanskelig å følge tråden i historiene.

"Det finnes ingen helhet" er først og fremst sentrert rundt foreldrene til Tarjei og deres lille familie, som nesten ble revet i stykker av det som skjedde. Tarjeis søster Julie - odelsjenta - har omsider overtatt gården etter at det nesten holdt på å gå fullstendig galt for faren Hallvard, som en periode havnet på psykiatrisk etter et nervesammenbrudd. Julie får skikk på gården og har til og med fått kjæresten Mats til å flytte sammen med henne, etter at forholdet fikk en temmelig turbulent start. Dermed får Solveig, barnebarnet til Karin og Hallvard, vokse opp i en familie som holder sammen.

Vi kommer også tett inn på Bjørn, den fjerde gutten som reiste til Afghanistan sammen med de andre guttene, men som hadde flaks og var syk den dagen de andre kjørte ut og ble sprengt i stykker av en mine. Bjørn som skulle ha vært sammen med dem, og som nærmest er usynlig når han kommer hjem. Hva med ham? Hva gjør det med ham når bildene av de tre guttene, som for lengst har fått heltestatus, stadig blir trukket frem i avisene? Burde han ha dødd sammen med dem? Ville dét ha gitt mer mening?

Og sist men ikke minst kommer vi tett inn på Ragnhild, bygdas lege, som på mange måter utgjør navet i bygda, men som egentlig blir stående sørgelig alene når det kommer til stykket. Hun har aldri giftet seg, men deler bo med pusekatten Pus. Hun og Tarjeis mor Karin har på sett og vis vært venninner i mange år, innflyttere som de begge alltid vil være - helt til Karin reiser på seminar i Bergen, og etter hvert gradvis forsvinner for henne. Hva er det som egentlig skjer? Og hvem trenger egentlig hvem mest, når det kommer til stykket?

Igjen imponerer Helga Flatland meg med sin dype menneskelige innsikt. Jeg elsker måten hun formidler sine historier på uten å bli for overtydelig. Vi får rett og slett ikke alle svarene. Dette utfordrer oss som lesere til å tenke selv. Historiene som fortelles er så såre og vonde, samtidig som det heldigvis er noen lyspunkter i sikte. I alle fall er det i all hovedsak den følelsen som sitter igjen etter at hver av hovedpersonene i boka har sagt sitt.

Den som tror at de relativt tynne flisens av noen bøker som inngår i denne trilogien, er lettleste, tar fullstendig feil. Teksten er krevende, og det nytter ikke å feie gjennom sidene dersom man skal få noe mer ut av bøkene enn kun den ytre historien. Her står det nemlig så mye mellom linjene som man må ta inn, fordøye og kjenne på, og det krever at man roer ned lesetempoet. Samtlige av bøkene fremstår språklig godt gjennomarbeidet, floskler glimrer med sitt fravær og jeg tenker rett og slett at dette er stor litteratur! Og hvem vet - kanskje kommer det en bok til? Uansett gleder jeg meg til å følge Helga Flatlands forfatterskap i årene som kommer!