Bokelskere.no

En treårig gutt funnes drept på et fjell... slik starter boka. Prøver å ikke lese bokomtaler før jeg har lest ei bok, og det kan være lurt også med denne.... men kan røpe så mye at det handler om islamfobi - og at den nok er skrevet rett i etterkant av 22 juli. Spennende nok i starten, men dessverre blir den kompliserte og innviklete saken raskt nøstet opp, og man finner raskt ut hvem som står bak handlingene - det er ikke så mange å velge i mellom her. Den mystiske kvinnen er også lett å spore opp - det er bare 2-3 å velge i mellom her.... så når plottet blir så enkelt tross interessant tema, så blir det dessverre bare et middels inntrykk her.... Det store overraskelseselementet ved gode krimbøker uteblir....

Har hørt boka i lydbokformat på fabel, opplest av Torgeir Reiten. Synes det var en fryktelig irriterende opplesning, så anbefaler å lese boka sjøl.

Boken er uten tvil spennende, og man drar gjerne på seg et kapittel eller tre ekstra når tempo og spenningskurve er høyt, noe de er i flere parti av boken.
Noen kunsteriske friheter kan etter min personlige mening være såpass usannsynlige at de er litt irriterende (uten at jeg dessverre klarer å gjengi noen av de).
Terningkastet er vel mer en 4,5 enn en soleklar 5'er, men lander på fem på grunn av spenningen som holdes gjennom nesten hele boken.

Nok en bra krimbok fra denne forfatteren.

Ole Vik nr 7

En skikkelig god, og skikkelig spennende krim!

Ridderkorset er en bok med mange dramatiske hendelser, denne gangen befinner vi oss igjen i Fjellbergvik, hvor Ole Vik har en birolle og Cecilie Hopen er hovedperson. Jeg liker at Jørgen Jæger gjør disse grepene i forhold til sted og hovedpersoner, det gir på en måte litt mer "troverdighet". Boken er spennende, med noen uventede vendinger, selv om jeg synes slutten ble litt forutsigbar. Fikk sterke assosiasjoner til 22. juli. Jeg har lest meg gjennom hele serien kronologisk og rangerer de tre siste bøkene som de beste.

Ridderkorset er bok nummer sju i serien om lensmann Ole Vik i den fiktive småbyen Fjellberghavn. Da lensmannen fortsatt er sykemeldt etter en bilulykke er det hans høyre hånd på lensmannskontoret, Cecilie Hopen, som spiller hovedrollen denne gangen.

I løpet av noen få timer, og innenfor en relativt liten radius får hun tre lik å hanskes med. En liten gutt blir funnet på en fjelltopp, en vekter blir skutt under et ran og en naken kvinne blir funnet i fjæresteinene. Hopens samboer som er daglig leder i vekterfirmaet som ble ranet blir raskt mistenkt og påtalt for ranet, og hun må sette alle krefter inn på å renvaske sin kjære. Samtidig dukker det opp trusler mot statsministeren i forbindelse med en potensielt pikant farskapssak.

Første halvdel av denne romanen likte jeg svært godt. Jæger sin skrivestil er fengende og dramatisk med fine beskrivelser av situasjoner og natur. Jeg liker også godt den lett tilbakelente småbyhumoren som ligger og lurer mellom linjene; det kan minne litt om stilen i britiske krimserier som "Midsomer Murders". Karakterene er kanskje ikke de mest tredimensjonale og livaktige, men de har sin funksjon i plottet. I dette formatet er de for det meste tilstrekkelige.

Handlingen er kløktig konstruert i den første halvdelen, det er svært mange tråder og personer å holde orden på - noe også etterforskerene beklager seg over. Politiarbeidet er skildret på en troverdig måte for en som ikke har særlig innsikt i hva som egentlig foregår på et lensmannskontor.

Å ha en del av plottet basert på virkelighetens Jens Stoltenberg er ikke et grep jeg syns var særlig vellykket. Han spiller liten rolle i plottet, og er uansett redusert til en pappfigur. Hvilken som helst person med tilsvarende politisk ståsted kunne ha erstattet statsministeren uten at det hadde påvirket historien i særlig grad. Ser man dette i lys av hendelsene på Utøya i 2011 er det kanskje mer forståelig at forfatteren har brukt dette grepet, men det gjør det ikke mer vellykket etter mitt syn.

Andre halvdel av romanen faller dessverre noe sammen for min del. Trådene blir samlet alt for tidlig, og den store "overraskelsen" mot slutten er lett å forutse hvis man har lest noen kriminalromaner fra før. I tillegg syns jeg at en del karakterer utviklet seg i feil retning og ble mer klisjeaktige.

Jeg har registrert at forholdet mellom Cecilie Hopen og Bernhard Ro blir kritisert i enkelte omtaler av boken. Etter mitt syn er det såpass overfladisk beskrevet at er det egentlig ikke mye å kritisere, siden vi ikke kommer under huden på noen av dem i den sammenhengen.

Alt i alt var dette grei underholdning som jeg leste raskt. Jeg syns at Cecilie Hopen er en ganske god romanheltinne, til tross for at hun til tider kan framstå som et lytefritt glansbilde. Det er synd at den mesterlige oppbyggingen og forvirringen i den første halvdelen mister trykket og flater veldig ut etterhvert, og at det ikke er noen overraskelser igjen til det som skulle vært klimakset.

Bare herlig . Jeg følger Cecilie med runde øyne og kjærlighet i hjerte i alt hun må takle -og det dukker stadig opp nye spørsmål å tenke videre på - glede seg til neste bok -.-den MÅ komme

En liten gutt blir funnet død på en fjelltopp. En vekter blir skutt under et ran. Liket av en kvinne driver i land på en øy. Alt dette skjer i løpet av kort tid i idylliske Fjellberghavn.
For politibetjent Cecilie Hopen blir etterforskningen et mareritt. Cecilies samboer blir mistenkt og arrestert. Hennes sjef Ole Vik er sykmeldt og hun blir ikke hørt når stadig mer alarmerende spor dukker opp. Spor som peker mot en norsk toppolitiker og som leder til en skjult trussel, rettet mot hele nasjonen.

Jørgen Jæger bringer oss raskt i stemning – som vanlig. Han har skapt et idyllisk og koselig univers i Fjellberghavn, et sted man har lyst til å reise på sommerferie – men på sedvanlig Jægervis kryper uhyggen inn og bryter den idylliske, koselige stemningen.

Dette er bok nummer sju om lensmann Ole Vik og hans kolleger i Fjellberghavn. Jeg imponeres over at det er mulig å holde kvaliteten, spenningen, uhyggen og driven på topp gjennom sju (7) bøker – for det er enda ikke en bok fra Jægers hånd jeg ikke har plassert på min topp-liste av beste leste bøker.

Denne boken er heller ikke noe unntak – snarere tvert imot. Den starter med en snikende uhygge som aldri helt slipper taket. Det ligger hele tiden noe stort og viktig i bakgrunnen som gjør at man tvinges videre i boken for å forsøke å få svar på spørsmålene. De lokale tragediene brettes ut til å få et stadig større omfang – og det hele ender med å true hele vår nasjon.

Jeg elsket boka fra ende til annen – Jæger har sin egen særegne måte å skrive på som gjør at leseren drives fra side til side – og i denne boken likte jeg spesielt godt disse små avsnittene som avsluttet flere av kapitlene, som små glimt av ting som er i ferd med å skje, men som bare pirrer nysgjerrigheten og ikke gir noen svar uten at man blir nødt til å lese videre.

Nok en fantastisk prestasjon fra Jørgen Jæger – jeg ser fram til enda mer kvalitetskrim fra Bergen!

[Det er ikke fritt for at jeg hadde forventninger til denne boken, og sommerfuglene i magen gjorde mye ut av seg, når jeg bladde opp for første gang. Forfatteren fortalte på lanseringen at han liker å sparke spenningen igang på første side og heldigvis stoppet det ikke med det. Forlagets omtale røper jo de store trekkene av det som blir avdekket i handlingens begynnelse, og siden gjerningsmannen er grundig skjult for oss ligger spenningen i etterforskningen. Ridderkorset er en tradisjonell krim på den måten, at vi først får en ugjerning, så en etterforskning som avslører en gjerningsmann. Ofte liker jeg ikke når de aller nærmeste til krimhelten blir involvert i saken, men avklaringen på dette kom ganske tidlig, så han reddet seg inn på tykkere is igjen.
Historien er veldig rikholdig når det kommer til handling, og selv om det ikke på noen måte er creepy og dirrende spennende, så er boken fengslende så det holder. Det jeg likte best med måten boken er skrevet på, er måten informasjon blir avdekket underveis. Jeg har egentlig ikke lyst å røpe mer av handlingen, for da tar jeg jo fra deg gleden ved å bli forbauset og overrasket mens du leser.

Jørgen Jæger liker å ta opp et aktuelt tema i det han skriver, og det har han også gjort her. Fremmedfrykt og angst for muslimer ble satt på dagsorden for alvor da tvillingtårnene falt, og 22 juli 2011 ble vi igjen minnet om dette. Det er ikke fritt for at detaljer fra Ridderkorset minner om terrorhandlingen.

Ridderkorset er ikke en tretten på dusinet krim. Den er skrevet kronologisk, og det er alltid tydelig for leseren hvem som snakker. Boken er fri for klisjèer og oppbrukte fraser, og det jeg liker aller best er den troverdige beskrivelsen av etterforskningsarbeidet. Her er det ingen krimhelt som opererer alene, her er vi med på et skikkelig teamarbeid, hvor hele politistyrken gjør sitt.
Anbefales hjerteligst, spesielt du som er redd for det groteske bør slå til på denne.]1