tjener som bindemiddel i denne ytterst fiktive dokumentarromanen. Riktignok tar Enquist for seg personer som faktisk har levd som boktittelens Marie «Blanche» Wittman og Marie Skłovdoska Curie. Men kildematerialet har kan hende vært tynt, og forfatteren har valgt en eksperimentell form som jeg synes blir strevsom. Det gjelder særlig i begynnelsen; etterhvert blir romanen lettere tilgjengelig.
Mest interessant er historien om Blanches rolle som pasient ved Paris-institusjonen La Salpêtrière. Her blir hun brukt av en dr. Charcot som et offentlig case-studium i hysteri. Seinere blir hun assistent på et røntgenlaboratorium og skal da ha møtt og arbeidet for Marie Curie. Blanche ble da vitne til hennes kjærlighetsaffære med en gift mann. Så skandaløs at det i følge Enquist gjorde slutt på Curies vitenskapelige karriere. Ikke riktig, ifølge SNL og Wikipedia.
Dagens biografier omtales gjerne som «rekonstruerte» med sterke innslag av fiksjon. I Boken om Blanche og Marie er fiksjonen blitt det altdominerende. Enquist skriver interessant nok om sine egne forfedre at han knapt vet mer om en del av dem enn det man kan lese ut av gamle fotografier.
Dette er kanskje ikke Enquists beste bok, men den er absolutt leseverdig. I kjent stil dissekeres kjærligheten og spenninger som oppstår i kjølvannet av den.
Dette er en roman om besettende kjærlighet som risikerer alt. Hovedpersonen i boka er Blanche, som tidligere har vært pasient ved sykehuset La Salpétriere-sykehuset, hvor den verdensberømte legen Charcot drev med hypnosebehandling av hysteripasienter. Han var ikke bare legen hennes, men også hennes elsker. Etter en skandale som ender med at Blanche reiser fra sykehuset, blir hun Marie Curies assistent. De blir nære venner og fortrolige.
Livet sammen med Marie og forskningen hennes betales etter hvert med en høy pris. Strålingen fra de radioaktive stoffene Marie driver forskning på, fører til stor skader på Blanche, som amputerer den ene kroppsdelen etter den andre - og til slutt ender som en torso i en trekasse. Hun beholder imidlertid den ene armen, noe som gjør henne i stand til å skrive. Etter Pierre Curies død, vikler Marie seg inn i en håpløs kjærlighetsaffære med en gift mann, og affæren havner i medienes søkelys. Det hele ender med forferdelse.
Det tok litt tid før jeg ble revet med av historien, men da var jeg også solgt. Per Olov Enquist skriver historien på en besnærende måte, slik at det ikke var mulig å rive seg løs fra boka.