Viser 1 til 6 av 6 omtaler

Hovedpersonen har ikke navn, han lever i en navnløs verden av evig stekende sol og søppel. Det er noe mer, noe utenfor, men han har aldri sett det, og det er ikke "for oss", som bestefaren sier.

En vond bok om liv på randen, etter en samfunnskollaps eller i hvert fall en hendelse der noen, gruppen vi følger, er skjøvet ut av samfunnet og må klare seg med primitive levekår.

Alt er så kroppslig, lyder, lukter, beskrivelser, kroppen blir så definerende for mennesket når det er det eneste vi har - som er tilfellet for personene i boka. Svært interessant, annerledes enn nesten noe annet jeg har lest på norsk.

Dette er slik framtidsscenarioene til Maja Lunde kunne sett ut om hun virkelig hadde gått inn i mørket, i stedet for å holde på en optimistisk streng av håp og tro på menneskeheten. For i denne boka går Leikvoll virkelig inn i skitten og utfordrer oss som lesere. At mennesket er et dyr blir åpenbart i en slik kontekst. Men noen husker fiolinene, musikken, gleden fra da mennesket var menneske.

Boka kan ikke forklares, men må leses.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva gjør det med menneskene når samfunnet slik vi kjenner det bryter sammen? Hvor siviliserte er vi egentlig? I så måte gir Fiolinane meg visse assosiasjoner til Fluenes herre, selv om den jo handlet kun om barn, men spørsmålsstillingen er noe av den samme. Og apropos assosiasjoner, når det gjelder tilværelsen på søppelfyllinga går tankene til Knut Faldbakkens Uår. Utover det er imidlertid de tre romanene temmelig forskjellige.

Fiolinane leste jeg sammen med andre i den dystoptiske lesesirkelen her på Bokelskere. Veldig glad for denne felleslesingen, for jeg er neimen ikke sikker på om jeg hadde orket å komme i gang med boka på egenhånd.

Jeg opplever romanen som innholdsmessig vond og vanskelig. Men jeg synes Leikvoll klarer å veie opp for det grusomme gjennom det vakre språket og ved å fremstille og skildre handlingen på en svært nøktern og jordnær måte. Noe Hilda formulerer så fint i et innlegg i tråden for boka i lesesirkelen at jeg vil sitere en setning derfra:

Det er ingen murstein når det gjeld sidetal, men for meg var det ein murstein reint innhaldsmessig!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Av og til blir det for mykje av det gode, men i dette tilfellet blei det for mykje av det vonde. For i denne skildringa av ein ung gut sine levekår i eit samfunn av utstøytte er det ikkje spart på noko; familievald, nekrofili, kannibalisme, incest, eg kan ikkje kome på noko som forfattaren kunne ha lagt til for å gjere historia fælare. Men der et også rom for kjærleik i boka, ikkje som i romanse, men som i livslyst. Og dette synest å vere den viktigaste bodskapan i boka, at livet trenger seg fram uansett kor dårlege levekåra er.

Settinga er ein skrothaug langt ute i eit ørkenliknande landskap. Her bur det ei gruppe menneske i stor fattigdom. Det er kamp om ressursane, mange er sjuke, og det er viktig å høyre til ein sterk flokk for å overleve. Samfunnet er nærmast dyrisk, oppførselen som blir skildra minnar meg om hundar og apar. Dette blir understreka av at alle gjeng utan klær, og av at det ikkje blir nytta namn i boka.

Gruppa som lever på skrothaugen har ikkje kontakt med omverda, men dei har ei forestilling om at det finnest noko utanfor. Bestefaren til guten ber også med seg minne om ei anna tid, men det er sparsamt med opplysningar om kva som gjorde at denne andre tida tok slutt. Men det kjem fram at gruppa har ei historie med mange tusen års forfølging. Her får ein assosiasjonar til jødane sin historie, og til tilstandane i konsentrasjonsleirar under andre verdskrigen.

Seier denne boka noko om mennesket sin natur? Eg vil så gjerne at den ikkje gjer det, men det spørs om vi ber med oss tilstrekkeleg omsynsløyse til at vi etter eit par generasjonar med naud kunne falle ned på det nivået som er skildra i boka. Det beste er jo om ein slepp å finne det ut.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Grusomt vakkert.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Vakker beskrivelse av en bisarr og grusom tilværelse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

VONDT – og vakkert

Dette har vore ei vanskeleg oppleving! Veit nesten ikkje om eg er i stand til å sette ord på alle kjensler som har gripe tak i meg under lesinga. Veit heller ikkje om eg er i stand til å vidareformidle kva denne boka eigentleg handlar om.

Fiolinane fortel om ein flokk som bur ein stad som nærast er ein skrothaug – husa er skur og rundt dei ligg all slags avfall,søppel, skrot og jarnrør. Hovudpersonen, forteljaren «EG» er ein liten gut som innleiingsvis bur saman med far sin, mora og to søstre. Deira kvardag er styrt av eksistensielle behov, primitivt – på eit minimum. Alvorleg sjukdom i familien får etterkvart fatale følgjer.

Sjeldan har eg lese ei bok med fleire motsetningar enn denne:
Skildringane vekslar mellom det vemmelige og det vakre - det dyriske og det menneskelige -det vonde og det gode - sorga, saknet og ikkje minst håpet - lyset og mørket - livet og døden......

Etter å ha lese nokre sider kjende eg slik på alt det vonde, ekle og motbydelige at eg nesten gav opp...Men, var også nysgjerrig på kva dette eigentleg var. Dermed fekk eg med meg ei bok som språkleg må vere mellom dei aller fremste....
Der er heldigvis også mange vakre, kjenslevare sekvensar i boka! Nokre av skildringane og utsegnene er svært nyskapande og gode, set tankane i sving.

«Visst må ein leve litt ein stad mellom dag og draum, sa han, som då
eg spelte fiolin med andre menn for lenge sidan. Men aldri berre i ein
draum.» s 41

Boka er etter mi meining eit ypperlig grunnlag for diskusjon, sjølv om den så vemmelig og brutal at eg nok aldri kjem til å foreslå den for ei av mine grupper. Men eg sit her med ei kjensle av at boka fortel meir enn det som står der, har ei djupare meining.....
Terningkast frå mi side er heilt uaktuelt.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Sist sett

Torill RevheimReidun SvensliFindusHeidiHilde Merete GjessingEmil ChristiansenTine SundalPiippokattaKari ElisabethAnniken RøilIngvild SAnne-Stine Ruud HusevågOle Jacob OddenesKirsten LundFride LindsethMarit HøvdeG LskognymfenEllen E. MartolLailamarithcVannflaskeVibekeBjørn SturødSynnøve H HoelBjørg L.IreneleserKorianderBeathe SolbergMarit HåverstadIngunn SDolly DucksiljehusmorAstrid Terese Bjorland SkjeggerudCarine OlsrødLene MHilde H HelsethKaramasov11Stein KippersundAnn Helen E