Viser 1 til 10 av 20 omtaler
Hovedpersonene blir man fort glad i og de er ganske interessante karakterer. Kjemien dem imellom flyter veldig godt for Rowlings penn.
Selve krimmysteriet føler jeg at jeg har lest før og jeg føler også at det er en stor logisk brist oppi der også. Så det er grunnen til at det ikke blir mer enn 4. Flere av de bøkene som kommer etter ligger et hakk opp fra denne, så det er ikke en dum serie å begynne på.
Godt med en krimbok uten for mye bestialitet. Krim er ikke min favorittsjanger, men synes denne var ganske grei. Kanskje mer på grunn av hvordan forfatteren skriver og beskriver, enn av selve plottet. Boka er kanskje litt i lengste laget...?
Siden det allerede er en utfyllende bokomtale over "Når gjøken galer", nøyer jeg med å komme med en enkelt uttalelse. Jeg opplevde boken som spennende og god, en krim etter min smak.
Her er ingen malende beskrivelser av voldshandlinger, for her er det mordgåten som er i sentrum, en detektiv som skal løse mordmysteriet. Jeg koste meg med boken og kan anbefale den til alle som liker krimgåter. Som Tom Egeland skriver i VG; dette er et skittenrealistisk portrett av et dekadent London. Forfatteren har skapt fargerike skikkelser, skriver bra og har mange tørrvittige kommentarer. Dette er første roman i en serie. Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren.
BBC har for øvrig også laget en krimserie av boka som du kan se på HBO Nordic om du har tilgang her (2018):
488 sider senere er jeg i mål, og det er på tide å si mammaen til Harry Potter noen Pauli ord om denne gjøken som galer.
Lula Landry blir funnet død, og man er i tvil om dette er modellens selvpåførte endelikt, eller om hun fikk en real dytt ut av vinduet. Privatetterforsker Cormoran Strike tar saken, som skal vise seg å være en smule mer komplisert og innfløkt enn man på forhånd skulle tro.
Med seg på laget får han Robin, en vikarierende sekretær, som han flere ganger lurer på om han har råd til å ansette fast, eller ikke.
I det hele tatt er det et fantastisk persongalleri over både mistenkte, og ikke mistenkte som rulles opp, - personkarakteristikkene er hysterisk detaljerte og svært treffende og morsomme til tider.
Også privatetterforskerens herkomst springer ut av den utrolige historie om groupien som får barn med en rockelegende og ender opp med et barn hvis hodehår som ser ut som pubeshår i voksen alder. Og som dette ikke var nok, stolprer han også rundt i Londons gater med en benprotese som gjør svært vondt, ganske ofte i boka. Med andre ord alt annet enn en slektning av Agatha Christies pertentlige Poirot, selv om de begge har en grundig og kløktig tilnærming til mordmysteriene de møter.
Styrken i denne historien ligger i beskrivelser av atmosfærer, steder og mennesker. Svakheten etter min mening ligger i endeløse dialoger, og en repeterende og langsom opprulling av mordmysteriet.
Ble Lula drept, og kommer Robin til å få jobben som sekretær? Disse spørsmålene får vi omsider svar på, men det er en lang dags ferd mot kveld, for å si det litt gammelmodig. Boka er for lang og mister driv og spenning.
J.K Rowling, du kan å skrive, men som krimmysterium ble dette for treigt etter min smak. Men jeg liker dynamikken mellom Strike og Robin, - det er den som gjør at jeg faktisk leser ferdig,og ikke slenger hele stasen fra meg.
På en mørk og nokså kjølig aften spretter terningen rundt på skøyteisen utenfor huset og sklir småsleipt inn med fire øyne på seg.
Hørte denne som lydbok. Det ble bare snikksnakk og helt uinteressant, så jeg avbrøt... Kanskje jeg hadde klart å holde tråden hvis jeg leste selv. Det er mye dialog og det ble umulig å følge med på hvem som sa hva.
Privatetterforsker Cormoran Strike er på konkursens rand, og har i tillegg gått fra forloveden som er på hevntokt. Samme dag som hans nye sekretærvikar ankommer får Strike en ny sak som kan endre hans rennommé og økonomiske situasjon.
En kjent fotomodell har, i følge politiet, begått selvmord ved å hoppe fra balkongen sin. Broren hennes hevder derimot at det var mord, og vil ha Strike på saken.
Etterforskningen viser seg å være både vanskelig og til slutt også livsfarlig...
Synes starten var veldig treg til krim å være, men boka tok seg heldigvis opp. Både Cormoran Strike og hans sekretær Robin er personer man ser fram til å "treffe" igjen.
Dette er en spenningskrim. Det er ikke mye blod og vold. Det var ingen steder jeg tenkte «æsj, så ekkelt!» Galbraith har klart å styre unna den blodige gørra vi ofte finner i krimsjangeren. Samtidig er den også en relativt typisk krimbok; du har den skadede etterforskeren på konkursens rand, de udugelige politietterforskerne og de stereotypiske karakterene. Allikevel leverer Galbraith en god spenningskrim som er, til tider, vanskelig å legge fra seg. For fullstendig anmeldelse se: edgeofaword: The Cuckoo's Calling
Typisk
Omsider ferdig... Denne boken tok nesten knekken på leselysten for meg . Begynte på den i begynnelsen av mai ! Har flere ganger vært inne på å gi opp, og har også lest litt annet innimellom. Men etter at jeg ble med i Bokelskere har jeg satt meg som mål å fullføre ( så og si) alle bøker. Da hjelper det å være sta!
Jeg kjedet meg usigelig i omtrent 300 sider. Ble så lei av terping på detaljer rundt mordet/selvmordet, om og om igjen. Samtaler med mer eller mindre uinteressante personer. Men så løsnet det, og de siste 200 sidene var slett ikke så værst ....personene blir mer nyansert, det blir mer handling, - og etterhvert ønsker man selvfølgelig å vite hvordan det går ;). Det blir bare en treer, men kunne ha strukket meg til 3+ hvis det var mulig. Og ser ikke bort fra at jeg kanskje gir Mr. Strike en sjangse til :-)
Sist sett
