Viser 1 til 10 av 13 omtaler

En av de beste bøkene jeg har lest, litt treg start. En slik historie blir bedre jo mer som er gjenkjennende.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har hørt på denne boken i bilen en stund med Bjørn Sundquist som leser. Boken har etter min mening det meste - godt språk, humor, lærerik om en interessant periode i norsk historie.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Første del, om Marta i Nord-Norge på 1920-30-tallet, syns jeg var god. Når Marta kommer til Oslo taper det seg litt. Del 2, om Rogern i Oslo, var svakere, og særlig det som handler om skoletida - jeg får liksom ikke tak i eller sympati for verken Rogern eller brødrene. Alt i alt ei grei nok bok, litt for lang og litt for lite engasjerende.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette var litt skuffende - spesielt del 2 av boken. Blir jo ofte betraktet som en av de beste norske romanene fra forrige århundre, men jeg synes den er direkte kjedelig tid tider - og overfladisk. Det er ikke en historie man blir revet med i i noen særlig grad, med unntak av del 1. Del 2 burde dessuten vært slanket betraktelig...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En stor roman. Den er egentlig to bøker i ett, fra to historiske miljøer, begge skrevet sånn at en føler en kjenner personene, noe som gjør at tidsbildet føles helt autentisk.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Veldig god bok, spesielt språket. Er i 2 deler, den første delen beskrivende og edruelig om livet i Nord-Norge, den andre deler fra Oslo, der språket er lekent, saftig og livlig. Nydelige setningskonstruksjoner, fiffige, som får deg til le. Glimt i øyet;) Absolutt verdt å lese!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Nord-Norge, Oslo øst og norsk 1900-tall: Seierherrene er umiskjennelig Roy Jacobsen. (Men overraskende lite om andre verdenskrig, egentlig, med tanke på hvor mye han har skrevet om det senere.)

Denne leste jeg første gang sommeren 1995 på interrail, mens vi ventet en hel dag på toget fra Reims til Nice. Å lese den igjen 25 år senere var en merkelig opplevelse. Seierherrene er en av de mest solgte norske romanene de siste 30 årene. Den er en feiring av det norske løftet, fra mellomkrigstidens fattigdom til vår tids overflod (som har blitt enda større i årene siden Seierherrene kom ut.)

Seierherrene har to hovedpersoner, Marta og sønnen Roger’n. Marta vokser opp i Nord-Norge i fattigdom, men flytter til Oslo for å bli hushjelp i tenårene. Roger’n er sønnen hennes. Begge er representanter for makrotrender mer enn de er tydelige personer – Marta og Roger’n flyter gjennom tiden, hvis det går an å si. Det er litt for lite som lugger i Seierherrene.

Mest for etterkrigsgenerasjonen, som vil finne mye å kjenne seg igjen i.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Synes historien er god, men språket er veldig tungt å lese, med uendelige lange, tunge setninger som starter med noe, og ender med noe helt annet.... Men det er jo ei bok jeg kommer til huske da jeg har måttet lest så mye om igjen... for å finne ut hva han egentlig mener... Gode skildringer fra Nordland, man får virkelig smake på hvordan det var å leve opp under trange kår, også gode skildringer fra drabantbylivet i Oslo på 60 tallet. Innholdet står til terningkast 5, men stort minus for språket, så jeg ender opp med terningkast 4.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette er nesten ubegripelig. Jeg har bare lest god omtale av Seierherrene, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og har fått et snitt på 4,93 på 378 terningkast her på Bokelskere. Så det var med store forventninger jeg startet å lese boken. Jeg reagerte straks på en merkelig fortellerteknikk som jeg først trodde var en slags kunstnerisk vri som skulle lede til den egentlige fortellingen. Etter noen kapitler skjønte jeg at det er slik boken er skrevet. Usammenhengende setninger med komma etter komma i det uendelige. Eksempelet her er illustrerende: «De kryper oppover en serpentin av en vei som han og brødrene har satt sammen som et puslespill av mange små timer, en nå, en da, under opphold i onnene, fisket eller anlegget, en halv time bare kanskje, som adderer seg og blir et spor av tålmodighet, litt bredere for hvert år, litt fastere, en ny skjæring, en klopp og en fylling i et for bratt lende, ikke noe hurrarop av et grunnarbeid akkurat av den typen han kjente fra anlegget i Namdalen, men så er det da heller ikke Nordlandsbanen som skal gå her, men hest og vogn, tom oppover, med lass nedover, torv fra myrene på den andre siden av åsen, ris, rå bjerk, høy fra myrslottene, kanskje også med et lite menneske på toppen, uten at det skulle stå om livet.» Etter litt over 20 sider ga jeg opp. Jeg vet ikke hvordan reglene for terningkast er her, men tillot meg som førstemann å kaste 1 på terningen etter å ha gitt opp på side 31.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Femordsomtale: Historie om Norge i familieformat

Litt lengre omtale:
Ei lang og god bok som på mange måter fortel norsk historie frå mellomkrigsåra fram til omlag 1990. Det er også ein familiesaga, som tek utgangspunkt i ein familie på Helgelandskysten der enkelte av medlemmane flytter til Oslo for å skape seg ei betre framtid. Forfattaren set også fokus på klasseskilja i samfunnet, og på dei sosiale tilhøva såvel i små kystsamfunn som i drabantbyane i Oslo.

Boka er delt i to bolkar, den første handlar i hovudsak om oppveksten til ungjenta Marta og om familien hennar på eit lite småbruk på Helgeland i mellomkrigstida. Faren er fiskarbonde, blir enkemann medan Marta og dei to søskena er små, og gifter seg på nytt med ei passande enke som også har tre barn. Etter kvart kjem det også fleire ungar. Det er eit blodslit for familien å skaffe nok mat og pengar til å halde svolt og naud unna døra, og fleire av jentene i slekta reiser til Oslo for å finne arbeid der.

Den andre delen av boka, som er den lengste, handlar om Rogern, sonen til Marta. Her fortel Rogern i første person om oppveksten på Årvoll, ein drabantby i Oslo, om tilhøva i skulen, om ungdomstid og populærkultur, om kameratskap og kjærleik, men framfor alt om samhaldet mellom han sjølv og dei to eldre brødrene hans og med resten av familien.

Det er mange som roser Jacobsen for språket i bøkene hans. Sjølv får eg det ikkje alltid heilt til å stemme i denne boka. Innimellom er det knakande godt, med flotte skildringar, gode bilete og skarpe observasjonar, men andre gangar blir setningane krøkkete og vrange. Ved enkelte høve sleit eg faktisk med å forstå kva forfattaren meiner. Dette seier nok meir om meg enn om Jacobsen, men er likevel hovudgrunnen til at eg ikkje trilla høgaste terningkast på boka.

Men sjølvsagt vil eg anbefale boka på det varmaste. For den er god, og det var givande å lese den.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundsveinMarit HåverstadFrode Øglænd  MalminEvaRandiAHilde H HelsethPiippokattaBente NogvaTone Maria JonassenHilde Merete GjessingLisbeth Marie UvaagBeathe Solberganniken sandvikEllen E. MartolTonje-Elisabeth StørkersenBjørg RistvedtStig TFriskusenElin SkjerengKristine Louiseingar hIngunn SLailaEivind  VaksvikTrygve JakobsenEmil ChristiansenMarianneNBjørg L.Karin BergSverre HoemBjørg Marit TinholtKaren PatriciaVigdis VoldIreneleserMarianneJulie StensethMonica CarlsenHeidi LMonaBL