Bokelskere.no

Det er ikke lett å stoppe tidens tannhjul. Selv med verktøy og fagkunnskap av god gammel sort. Erik Fyksen driver sin bensinstasjon i en liten bygd i Innlandet. Riksveien har tatt kjæresten, og nå kommer det ny vei og truer hele livsgrunnlaget hans. Det er lettere å stole på det man kan enn det man ikke kan. Men alt har en tendens til å gå ut på dato.
Myttings debut bok viser kjærlighet til den norske bygda. Det er troverdige karakterer, kniving, handler under bordet og lojalitetsbånd. Og amerikanske biler. Handlingen følger tempoet på bygda, litt tregt, men så smeller det til.
Til syvende og sist må man skru livet sitt i en vinkel som passer med tiden.

Lars Myttings debutbok ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljenivået, og det skjer aldri ellers. Herlig om sterke følelser, biler og prinsippfaste menn i Gudbrandsdalen.

Og lest 15 år etter utgivelsen opplevde jeg den som et frampek mot verden som skulle komme: By mot land, stordrift mot enkeltforhandlere.

Den svakeste delen av boka er når bensinstasjon-eier Erik drar fra dalen til Oslo for å være med på seminar, og hører på mye reklamesvada. Men en ting fra Eriks møte med ledelsen treffer som ei kule, når han blåser ut om språkets forflating og alt som skifter navn til noe meningsløst: "Hva blir det neste? At Kripos blir Indisia? At NSB blir NORAIL?"

13 år senere skiftet NSB navn. Ikke til NORAIL, men til Vy.

Hestekrefter. Lars Mytting.

Denne mannen. Denne mannen som "fører et tilbaketrukket liv i nærheten av Østerdalen med kone, to barn og tre engelske biler, en gammel 790 kubikks paralelltwin, en samling motorsager, jordfresere og annen redskap", slutter aldri å imponere meg.
Jeg begynte seint å lese denne svært produktive og populære forfatteren, for han har vært så omtalt at jeg har holdt litt avstand, og har lest bøkene i motsatt rekkefølge enn de er utgitt, (men hoppet over Hel ved).

Hestekrefter er hans første, og er blant tidenes mest solgte debutromaner fra Norge, og handler om Erik Fyksens kamp for å drive en nostalgisk bensinstasjon. Nostalgiske verdier står høyt og i veien for utvikling, men skaper desto mer innvikling i denne romanen. Innvikling og innfletting av samfunnsutvikling, folk og teknikk, er det som bærer denne dramatiske, men allikevel stillfarne romanen. Den er både sår, dramatisk, bygderomantisk og romantisk på samme tid. Det føles helt naturlig med tankestreif til ungdommsforelselsen i løpet av boka her.
Tydelig, og jeg liker det godt, at Mytting er opptatt av og har skrevet om musikk, for han legger inn noen viktige låter her og der. Han kunne godt lagt inn First cut is the deepest av Cat Steens ev Rod Steward også, men her var mye annet fint.

Hestekrefter er en roman som ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljefilteret, og de som kjenner meg vet at slike lyster ikke er dagligdagse. Anbefales!

Erik Fyksen driver bensinstasjon av den virkelig gode, gamle sorten. Når bygdas innbyggere trenger filtre og andre utgåtte bildeler til de gamle bilene sine, er det ingen andre enn Fyksen som har det de trenger. Tiden er imidlertid i ferd med å løpe fra Erik, og kommunens planer om å legge om veien truer ikke bare med å ta fra ham levebrødet, men selve tilværelsen hans. Det er bil og motor han kan, og dette lever han ikke bare av, men i aller høyeste grad for.

Gamle rivaliseringer påvirker i stor grad det som skjer. Det store spørsmålet er uansett hvor lenge Erik Fyksen kan stå i mot kapitalkreftene. Har han i det hele tatt noen sjanse?

Det var litt tilfeldig at jeg begynte på denne boka, og temaet er ikke det som i utgangspunktet fenger meg mest. Like fullt likte jeg boka, som i bunn og grunn handler om å miste noe som er trygt og kjært, og hva økt modernisering egentlig gjør med samfunnet vårt.