Viser 1 til 10 av 19 omtaler
Jonas Jonasson skriver utrolig morsomme bøker. Denne er intet unntak, dog ikke blant de beste. Men det var allikevel nesten 5. Liker du humoren hans kan du fint lese denne også selvom den ikke er like god som hundreåringen, hevnen er søt, og morder Anders.
Underholdene og morsom bok som er lett å lese
Jeg har lest Analfabeten som kunne regne. Boken er skrevet av forfatteren Jonas Jonasson med ca 459 ord. Boken er gitt ut av forlaget Vigmostad og Bjørke AS og ble lansert i 2014. Boken er oversatt av Elisabeth Bjørnson fra svensk til norsk og er også oversatt til mye flere språk. Boken handler om hovedpersonen Nombeko Mayeko som er fra sør-Afrika med et unikt talent nemlig å kunne regne. På grunn av sitt vidunderlige talent fører dette henne til et helt annet sted nemlig på andre siden av kloden. Fortsettelse følger vis du leser boken... Jeg synes boken var utrolig spennende. Boken gjorde at jeg så litt annerledes på verden og at det er mange som kan ha et sånt talent men ikke for sjansen til å vise det fram fordi de må kanskje sørge familien eller drive barnearbeid. Jeg ville gitt boken en klar 5er
”Analfabeten som kunne regne”, Jonas Jonasson.
Ei lettlest ”humrebok”, hvor vi følger ei tøff jente fra Soweto, gjennom hennes liv i søken om et håp om mat, rettferdighet og utdanning. Nombeko viser seg å være tøff og lynende lettlærd når hun får utfordringer – noe hun fikk i bøtter og spann – og endte opp i Sverige. Boka er skrevet på samme formel som ”Hundreåringen som….., ”, ved å skrive ei historie som krysser og involverer historiske hendelser og personer. Ei farse, ved at forfatteren fremstiller makthavere som idioter, og de på den andre enden av maktskalaen som det motsatte. Jeg gikk litt mett av alle de morsomme og nonchalante bisetningene, og hadde satt pris på om boka var krympa en del. Det ble litt for mye av litt for mye.
Analfabeten er som sin forløper hundreåringen en røverroman der tilfeldigheter, og jug veves sammen på smart vis. Der hundreåringen var frisk og ny, føler jeg Jonasson gjentar seg selv litt mye her. underholdende er det fortsatt, selv om jeg ikke lo meg skakk denne gangen.
Boka når ikke helt opp til forrige suksess med Hundreåringen, men jeg humret gjennom denne også. Litt for gjentakende med en atombombe trekker ned, men også her er det morsomme og interresante karakterer. Det rare var at jeg syntes faktisk kineserjentene som går som bikarakterer gjennom historien var de morsomste- jeg tok meg i selv i å småhumre og tenkte på hvordan det hele ville vært filmatisert, og så for meg noe a la Plastposen med Jon Skolmen,
Vel, Hundreåringen har jo allerede blitt filmatisert-vi får se hur det går med denne!
Begynte å lese denne boken rett etter at jeg hadde avsluttet Hundreåringen.., det var for tidlig.
Føltes som jeg gikk rett inn i det samme universet, som akkurat da var avsluttet. Elsket Hundreåringen... fikk følelsene av å lese den samme boken på nytt. Men etter å ha lest et par, tre helt andre typer bøker, var jeg igjen klar for nye eventyr med Jonas Jonasson ;-). Og jeg har hygget meg, humret og ledd. Og jeg tar av meg hatten ( om jeg hadde hatt noen), for denne forfatterens frodige fantasi. Vil vel si at den første boken var bedre, men slik føles det jo ofte når påfølgende verk er bygget rundt samme ide'. Men Analfabeten er herlige i sin totalt løsslupne frodighet. Her er ingen grenser for hva som er mulig eller logisk, og det er bare å gi seg over. Men dersom forfatteren skulle ha enda flere usannsynlige historier og bomber på lager, tror jeg nok at jeg for min de lar de ligge - ganske lenge .....
Forfattarar skriv veldig ofte bøker som, vertfall i stil, liknar på kvarandre. Dette kan vere veldig bra, for har du funne ein forfattar som skriv godt og har morosame historier, so er det eit trygt val for neste bok på leselista.
Men av og til kan det vere dumt. Og slik er det diverre med denne boka.
Boka handlar om Ombeko som veks opp i slummen i Sør- Afrika, er foreldrelaus, svart og jobbar med å tømme doar. Ikkje noko godt utgangspunkt. Men som dei fleste kan lese av tittelen, ho er svingod til å rekne. Og det er dette som er drivaren i boka - hennar rekneferdigheiter.
Og er ikkje det nok da? Jau, i byrjinga so er det faktisk det. Boka opnar med godt driv og vittige formuleringar. Men so byrjar tida å gå. Og ting skjer, og ja, det må ta tid, for elles blir det ikkje truverdig. Men alikevel. Det blir litt kjedeleg. Litt langsomt rett og slett.
Jonas Jonasson har funne sin måte å skrive på. Og brukar fantasien sånn at det nesten blir harselas å snakke om at historia skal vere truverdig. Noko som historia i og for seg er.
Mend er Jonasson i si forrige bok, Hundråring som...., pepra boka med vittige kommentarar og hendingar, står det litt meir stille i denne boka. Som sagt, ting tek lit meir tid denne gongen.
Og no funkar plutseleg ikkje skrivestilen so veldig godt lengre. Den lette, ironsiks-sarkastiske måten å ordlegge seg på, vert ikkje like morosam når handlinga ikkje er like kjapp, eller replikkane like vittige.
Kanskje er det Ombeko som er for vanleg, eller at personane i denne boka lengtar litt for mykje etter å vere normale, men det er nettopp det dei vert. Normale. Og difor litt kjedelege.
Det er kanskje urettferdig å samanlikne ei bok med ei anna, uansett forfattar so er dei ulike. Men eg må innrømme at eg hadde litt større forventingar til denne boka. Og eg vart litt skuffa.
Men når det er sagt, eg mora meg godt innimellom og eg ser fram til kva fantasien til Jonasson kan finne på neste gong.
Forfatteren imponerer først og fremst pga sin eventyrlige fantasi som blir en aldeles ellevill crazy historie. Absolutt noen herlige scener og formuleringer, spesielt i bokens første halvdel.Synes ikke at boka holder hele veien; siste biten blir veldig langtekkelig. Språkstilen blir kanskje også litt ensformig i lengden. Tror også denne fra Jonas Jonasson vil gjøre seg veldig bra som film
Sist sett
