Bokelskere.no

Koseleg feelgoodbok. Eit must read for katteelskarar! Sjeldan eg les sånn type lett-litteratur men denne kosar eg meg med.

Forventer ikkje spenning og action av ei slik bok basert på ei sann historie, men eg forventa meir kjensler, forventa ein følelseslada historie... Forventa heller ikkje eit litterært meisterverk, men forventa ein viss språkleg kvalitet. Desse to forventningane blei ikkje innfridd...

Her følger andre tankar eg gjorde meg undervegs:

• god idé / utgangspunkt
• TIDVIS rørande og emosjonelt
• eon god del interessante fakta om kattar som eg ikkje kjente til frå før. Og desse faktane blir formidla på ein god måte - ikkje-belærende og heller ikkje keisamt. Blandt anna synes eg det var lærerikt å lese om kvifor kattar vasker seg sjølv så grundig - nemlig for å fjerne si eiga lukt og dermed bli meir "usynlege" for andre jaktende dyr
• langdrygt: dei hundre + første sidene består av gjentakande kvardag kor katt og mann drar på jobb og drar heim igjen og drar på jobb igjen...
• overforklarende/unødvendige utlegg om ting som er sjølvforklarande (kanskje typisk for ein "ikkje-forfatter"?) Burde blitt fanga opp og korta ned av forlaget. Forklarer og utdyper dei mest selvfølgelige tankerekker. Her er det ikkje snakk om å fore leseren med teskje - her er det snakk om fem te-skjer... Som å spise grøt med sugerøyr... Det går såååå treigt
• gjentakande
• lite skjer
• sliter med å bli "kjent" med hovedperosnen til tross for at alt fortelles via ham som houvedperson
• ein personlig bok basert på en sann historie, likevel er den samtidig upersonlig. Savner å KJENNE det i kroppen, einsemda, korleis det er å være heimlaus. Skam? Skuld? Foruten at han konkret påpeiker enkelte ting - som å bli oversett og ignorert - er det svært lite som uttrykker følelser og tanker rundt tilværelsen hans.
• likar heller ikkje korleis han gjer uttrykk for å mislike at "alle" dømmer han, for så å dømme folk minst like kjapt sjølv. Fleire gonger i boka omtalar han folk som arseholes og idiots...

** sjølvrefleksjonen tek seg opp mot slutten men eg savner like fullt å KJENNE på det han skriver om. For det er kanskje nettopp der problemet ligger for min del - at han skriver det direkte, svart på kvitt, heller enn å BESKRIVE og skildre via fysiske kjensler

Altså er tanken bak boka god. Gjennomføringen.... Not so much. Hadde eg vore eit kattemenneske ville eg muligens likt boka litt betre... Er for så vidt ikkje noe kaldt menneske altså, har faktisk sjølv arbeida på ulike sheltere for heimlaise i London ei jul og sett og høyrt mykje fra fleire ulike heimlause sjeler. Trudde dermed at eg ville føle meir med houvedpersonen... Men han fremstår som veldig flat og utilnærmelig. Kor er kjenslene?! sårbarhet? Sinnet? Gleden? Noko... Kva som helst av følelser som skiller ham ut fra en hvilken som helst anna person sim finner ei katt... All den personligheten han har gitt katta i boka... Han skulle gjerne ha hatt eim dose av den sjølv.

Leste denne som Leseombud på et sykehjem. Boken ble godt likt av de jeg leste for, men selv syntes jeg nok den ble ganske kjedelig etterhvert.

Dette er ikke stor litteratur, men hva gjør vel det når man kjenner til historien bak utgivelsen. Gir den terningkast fem kun på sjarm. Men ærlig talt, det får da være måte på menneskeligjøring av dyr da. Han lot katten bli hjemme hvis den hadde lyst da den ikke skulle føle noe press til å bli med på jobb. Den måtte jo ikke føle at den ble utnyttet heller, måtte få velge selv liksom.

En fengende, rørende og lettlest bok

• Anbefeles til både katteelskere og ikke katteelskere.

Fantastisk nydelig bok.

Fengende bok - var vanskelig å legge fra seg

Dette var en utrolig fin og gripende bok! En skikkelig slukebok. Man vil rett og slett ikke legge den fra seg.

En gatekatt ved navn Bob

”Ødelagt mann redder døende katt – eller omvendt.” (vg.no)

”I et kjent sitat jeg har lest et eller annet sted, står det at vi får nye sjanser hver eneste dag i livet vårt. De er der for at vi skal gripe dem, men stort sett griper vi dem ikke.
Jeg har i store deler av livet mitt bevist hvor sant det sitatet er. Jeg ble gitt mange muligheter, noen ganger hver eneste dag. Lenge klarte jeg ikke å gripe noen av dem, men så, tidlig på våren 2007, begynte det endelig å endre seg. Det var da jeg ble kjent med Bob. Når jeg ser tilbake på det, er det noe som sier meg at det kan ha vært en ny sjanse for ham også.” (Fra side 1 i boka)
James Bowen har skrevet en spenende og rørende historie om sin firebeinte venn bob, sammen med Garry Jenkins.
Bowen ble født i 1979 I surray I England. Han har bodd og vokst opp i England og Sidney I Australia. Så flyttet han til London der han ble født, for å prøve å få bedre jobb. Siden den gang har han oppholdt seg i London, der han både har bodd på gata og i kommunal bolig. James har vert innom narkotika, som heroin. Nå lever han et Ganske normalt liv og han er helt rusfri.
Boken han skrev: “en gatekatt ved navn bob”, er om vennskap. En dag han kom hjem til leiligheten sin I tottenham. Lå det en rødbrannet hankatt på dørmatten I første etasje. Han tenkte at den tilhørte noen andre, så han lot den ligge. Selv om den så ganske skadet ut.
I dagene som fulgte lå katten på samme dørmatte. Bowen snakket og koste med den. Etter hvert skjønte han at den ikke hadde noe sted å bo. Det var en gatekatt.
James hadde ikke mye penger. Han levde av å spille og tigge penger på gata I London. Og alle pundene gikk som regel til mat. Og om det var noen rester igjen kunne det hende at katten fikk noe å tygge på.
Den slitne gatemusikanten tok men seg katten in og gav den litt vann og tunfisk fra boks. Bowen passet også på at den fikk tilgang tl dyrlege og fikk bedre helse. Han var helt sikker på at den kom til å lope ut på gata igjen så fort den var litt friskere. Men der tok han feil. De ble uadskillige.
Katten ble hetende bob, etter Killer Bob fra Twin Peaks. Og Bowen ble forfulgt overalt. Til og med på jobb. De var et bra team da James spilte, og bob lokket publikum.
En dag ble bob og james oppdaget av en avis som het ”Islington Tribune”. De lagde en artikkel om dem og sørget for at de fikk fortalt historien sin til resten av verden.
Det forundrer meg ikke I det hele tatt at mennesker over hele jorda har lest denne boka, og blitt påvirket av den. Det er et rørende og fantastisk mesterverk som det er helt greit å misunne.
Bowen gir oss et innblikk I hvordan det faktisk er å leve og jobbe på gata hver dag. Og ikke som en av de forbipasserende utdannede “vellykkede” menneskene som som oftest ser ned på de litt “mindre verdt”. Jeg syns (som skrevet I siste vasnitt) at alle mennesker burde huske å møte andre mennesker som mennesker, og virkelig se dem some r rundt oss.
Selv elsker jeg den og er helt sikker på at jeg kommer til å lese den minst en gang til. Anbefales på det høyeste av meg.
Jeg ble dypt forelsket i gatekatten Bob. Og dypt imponert over James Bowen. Det er en oppløftende og inspirerende bok dette her, som kan åpne både hjerter og tårekanaler, og som potensielt kan gjøre verden til et bittelitt bedre sted å være. Om vi husker å møte alle mennesker som mennesker, og virkelig se dem som er rundt oss.
(av ukjent)
Kilder:
https://bokvrimmel.wordpress.com/2013/06/19/en-gatekatt-ved-navn-bob/
https://bokelskere.no/bok/en-gatekatt-ved-navn-bob/375579/
http://www.dailymail.co.uk/home/index.htm/
Forlag: Bastion Forlag
ISBN: 978-82-905-8361-8

Anna Lunke Norum 8a Ntg-u

06/10/2015

Nei, dette var ikke min type bok. Fin historie men klarte ikke å bli fenget av den. For meg føltes boka alt for lang (jeg bruker velge meg tykke bøker ettersom de ikke tar slutt så fort...) og jeg kjedet meg. Mye opprepninger og flatt språk gjør at denne får terningkast 3 av meg.