Bokelskere.no

En bok som beveger. Det trivielle hverdagslige like mye som de store spenningene i relasjonene mellom personene. Et spørsmål jeg har stilt meg er: Hvem nekter hva? Er det Tommy som nekter å gi seg, slik hans venn Jim gjør det, i det minste en gang, kanskje to, til tross forat han kom skjevere ut fra hoppkanten enn vennen?

Jeg er kanskje en av svært få, men jeg er ikke så glad i måten Petterson skriver på. Det er noe litt oppstykket og til tider irriterende gjentakende i dialogene, Konseptet er for meg helt perfekt. Venner som møtes igjen etter mange år,et kort møte som får tankene til å gå tilbake i tid og gi leseren innblikk i en del av det som skjedde, Jeg likte historien og jeg likte potensialet, men boka ble ikke det helt store for meg.
Anders T. Andersen leser nesten på akkurat samme måte som Petterson selv.

http://thauke2read.blogspot.no/2013/01/pettersonjeg-nekter.html

Hverdagslige skjebner blir fabelaktig litteratur. Språket flyter som Amazonas, målrettet men på samme tid vilt og uanstrengt. En av de beste bøkene i 2012.

Jeg nektet å legge den fra meg. Litt billig start på omtalen, men like fullt sant. Leste på vei til og fra jobb, på bussholdeplassen osv. Likte dette vennskapet mellom Tommy og Jim. Likte at de byttet plass i livet i det ytre, mens de i det indre egentlig bare ble likere hverandre. Enormt sterk beskrivelse av Tommy's oppgjør med faren. Og så fikk jeg en assossiasjon til "Tusen strålende soler" da skoesken dukket opp på slutten der. Boka satte i gang en rekke tanker og det liker jeg. Ble nysgjerrig på hva jeg finner ved å lese den på nytt. Setter den pent inn i hylla nå. Gleder meg til et fremtidig gjensyn.

Suverent god bok, som jeg må lese om igjen. Alvorlig tema som er i fokus. God oppbygging, med spennende vendinger når flere fortellerstemmer blir introdusert. Interessant å få de samme opplevelsene fra flere sider. Jeg likte også slutten som ikke er for oppklarende.

Meget godt språk, så levende fortalt at det er som å se en film og fremfor alt: et utrolig godt plot. Forfatteren må ha en mesterhjerne for å veve sammen fortid og nåtid til en så spennende bok.

Sist gang Petterson ga ut roman ble han tildelt både Kritikerprisen, Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris. Høstens roman har så lang innbragt Bokhandlerprisen og strålende anmeldelser. Jeg føyer meg inn i rekken av begeistra lesere. Dette er et av høydepunktene fra bokhøsten 2012.

Romanen handler om barndomsvennene Jim og Tommy som møtes helt tilfeldig en natt i september 2006. De har ikke sett hverandre på 35 år. Denne natten opplever de begge å bli innhentet av fortiden. Begge møter sin far etter mange års fravær, for deretter et kort øyeblikk å møte hverandre. Vi følger Jim og Tommy den påfølgende dagen og gradvis avdekkes deres historie.

Romanen er delt opp i mange deler. Fortellerteknisk får vi høre de samme historiene fra flere synsvinkler. Gjennom dette grepet lar Petterson oss ta del i de ulike følelsene og tankene som utløses hos personene. Vi får servert fragmenter av historien som etterhvert kan settes sammen til et slags bilde. Det er godt språklig, nøkternt og underfortalt. Anbefales!

"Jeg nekter" av Per Petterson
Har jeg sett veldig frem til å lese siden jeg likte "Ut å stjæle hester" og "Jeg forbanner tiden elv" så godt.
Denne boka har jo også fått gode omtaler, så forventningene var skyhøye. Nå skal ikke jeg diskutere kommaregler med mesteren og alle mestre når det gjelder å ha flyt i språket, men jeg har diskutert litt med meg selv om han traff min rytme like godt i denne som i de andre bøkene. Vel; kombinasjonen av at han hopper frem og tilbake i tidslinje, skriver i forskjellige "Jeg-perspektiv", og av og til i tredjeperson, gjorde at jeg aldri fant den gode flyten som i de andre bøkene. Han skriver om litt tragisk familiedrama, og historien handler vel i bunn og grunn om ensomhet, og lengselen tilbake til deler av det gode som engang var - tror jeg. Han er en mester og skriver godt - bevares, og det er mange som hyller ham og er uenige med meg - og det er jo helt greit det. Men denne gangen traff han altså ikke meg, selv om han maler ut veldig godt, og holder spenningen oppe helt ut.

Petterson skriver godt. Tredje bok av forfatteren for meg, og jeg får en stadig sterkere vemodsfølelse når neg leser. Han tegner noen portretter jeg i liten grad kjenner meg igjen i, men som berører meg sterkt. Tror Jim og Tommy vil følge meg ei stund.