Bokelskere.no

Den mest fornøyelige av Erlend Loes nyere bøker (etter at han mistet fotfestet i virkeligheten med Fakta om Finland)

I denne boka treffer vi lyrikar Nina som nettopp i dag utgjer ein diktsamling etter fleire år utan utgivingar. Ho skal lese høgt frå boka si, men då biblioteket skal ha vareopptelling blir det heile avlyst og ein kan vel oppsummere resten med at ei frustrert Nina fyller dagen på anna vis...

Dette er Erlend Loes verk og ein får det ein "ber om" ved å velgje denne boka - lettlest underhaldning som samstundes er samfunnskritisk og til tider også prega av satirisk humor. Mange smarte og morsomme formuleringar og eit presist språk utan ein masse unødigheter gjer dette til ein lettlest bok som eg kosa meg veldig med!

Med Erlend Loe føler eg st et blir veldig enten eller mtp om eg likar boka eller ei. Dette var definitivt ein av dei betre eg har lese av han. Eg opplever også at ein må være i "riktig" humør når ein velgjer seg ein Loe - bok...

Les hvis du vil le, slappe av, betrakte verda og menneske frå ei gretten lyrikars ståsted, danne deg nokre nye tankar om litteraturkritikk og rett og slett berre kose deg med ei bok.

Oppsummert: Sterk 4 frå meg - rett og slett fordi dette er ein morosam bok som lykkes i nettopp det; å vere morosam og samstundes ha litt dybde.

Vareopptelling er en bok hvor Loe går inn i forholdet til kritikerne som (hvis de betyr noe) kan gjøre at en bok enten selger i høye opplag, samt at den får omtale lenge etter at den er utgitt, eller at den blir enten totalslaktet (noe som kan gi litt publisitet slik at den selger noe, men som stopper helt opp etter at kritikerne er glemt), eller verre; oversett.

Nina Faber er en utlevd og for lengst (nesten) glemt lyriker som med en betinget suksess i tidligere tider ble et ganske kjent navn. Men hun ønsker ikke å være glemt. Og som et siste forsøk på å få karrieren på gli igjen, har hun endelig fått gitt ut en ny bok; Bosporos. Da hun opplever å bli totalslaktet av alle, fra VG og Dagbladet og helt ned til studentavisa, er det noe som ryker inni henne og hun går ut i Oslos gater og alt hun ønsker er å gjøre urett rett igjen.

Og i Loe sin originale, men ikke fult så naivistisk stil, pludrer vi oss gjennom Ninas forsøk på å få alle til å forstå at det går da ikke bare an å henge ut noen bare fordi de har skrevet en bok.
Dette er en enkel, god og sarkastisk beskrivelse av noe Loe må ha kjent på egen kropp etter å ha skrevet bøker nå i mange år.
Hevnes time er kommet!

Ei spennende bok?
En særdeles rar dag?
Ei helt vill bok?
Vareopptelling av Erlend Loe er helt vill! Jeg sitter nesten uten ord etter å ha lest den. Boka handler om en aldrende lyriker på utgivelsesdagen av sin nye bok. Og det går virkelig ikke slik en skulle tro. Historien blir særere og særere, på en positiv måte, og på et tidspunkt ble det nesten for mye. Men fyttikatta for ei bok!

Lyrikeren Nina Faber har endelig kommet med en ny bok, men pressen er ikke imponert. Da hun leser en særdeles slem anmeldelse bestemmer hun seg for å ta hevn...

Festlig og lettlest i kjent stil fra Erlend Loe

Kritikerne får mene hva de vil, men denne synes jeg var forfriskende og morsom. Her var ikke noe tungsinn å spore. Hver gang jeg ser eplene Granny Smith kommer jeg til å humre og tenke på romanen.Den første jeg leser av Erlend Loe. Et blogginnlegg om denne boken

"Varetelling", Erlend Loe

Nå er bokhøsten over oss. Forfatterne og vi lesere er spente på hva den vil bringe. I forrige uke hadde Aschehoug hageparty med masse god drikke, og delte ut Aschehougprisen for 2013. Juryen består av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag. Erlend Loe fikk prisen. Det er kjempemorsomt, for i fjor ga han ut ei bok som gikk makta til kritikerne litt nærme, tittet litt under kappa på dem - på en måte.

Boka handler om ei dame, lyriker, som har levd litt anonymt, uten de store inntektene, og har sterkt behov for et come back før hun blir pensjonist. For å få til dette er hun avhengig av å få gode anmeldelser i avisene - de kommer ikke. Vi følger da Nina Faber den dagen anmelderne begikk den tabben å ikke "forstå" hvor god hun er.

Erlend Loe skriver som vanlig med underfundig humor, som man kan humre til. Denne gangen om et alvorlig tema, for anmelderne og forlagene har stor makt over forfatterne, og han skriver godt. Så godt, at jeg sitter her med dårlig samvittighet for å ha humret over en voldtekt han skriver om.

Boka handler om Nina Faber , denne stakkarslige kvinnen som etter noen år stillstand som lyriker og drikkefeldig er tørrlagt og på banen med en ny diktsamling, som dessverre blir slaktet i avis etter avis.. Planlagte opplesinger og lanseringer blir avlyst, Nina blir mer og mer forbanna og oppsøker kritikeren for den værste slakten; en ung jypling i Universitas. Hun har da tross alt guts, og lar seg ikke synke ned i depresjonen men tar kampen opp. Og hvilken kamp...

Det er nesten synd å si det, men jeg har omtrent ikke lest noe av Erlend Loe før . Jeg hørte Kurtby på lydbok for et par måneder siden, dett var dett.. jeg har vel lidd under denne anthypefeberen, dvs at når alle andre har lest og snakket om så har ikke jeg giddet å bry meg. Så dumt. Jeg har jo virkelig gått glipp av noe. Men sett fra et annet ståstde: Jeg har virkelig mye tilgode, å se frem til av uleste bøker av Erlend Loe. Som attpåtil er fra byen min, Trondheim!

Jeg orker ikke å diskutere moralen i Vareopptelling akkurat nå, annet enn at jeg synes det er noe der, som er mer enn alvorlig nok- hvordan man kan knuse en forfatter med det man som anmelder (og blogger for den sags skyld) skriver.

Ellers skriver Loe veldig lunt og fint, og enkelt om det han skriver om, så også her. Latteren min er ikke langt unna, men det er heller ikke alvoret, og medfølelsen med Nina Faber, samt lysten til å røske tak i jyplingen fra universitas og gi ham et realt ballespark.

Mitt blogginnlegg i sin helhet HER

Nina Faber er en aldrende lyriker, har aldri jobbet noe særlig, bor i en kolonihage (året rundt, selv om det ikke er lov, men hun har ikke noe annet sted å bo) og er bitter på at hun aldri vant noen Nordisk Råds litteraturpris. Vareopptelling handler om dagen Nina skal gi ut en ny bok, noe hun ikke har gjort på mange år, en ny diktbok full av dikt hun har skrevet mens hun har vært i Istanbul. Om Istanbul og mannen hun var sammen med der. Og jeg ler. Jeg ler inni meg mens jeg sitter på bussen og leser, av det tåpelige, JA, det tåpelige som dikt kan være, noe det ikke er rent sjeldent. Nei, ofte. Hvor mange teite dikt har man ikke lest, eller selv skrevet, mens man har vært ute og reist, betraktet, sett, skrevet i skriveboka man har med seg, kanskje til et glass lokalt, inkludert meg selv. Spesielt når hun leser dem opp på Litteraturhuset, hvor bare en håndfull av mennesker har dukket opp for å se Nina Faber lese opp sine nye dikt, drita på vin. Hun er jo en lyriker, har levd et vilt liv, nå gjenopptar hun det siden det ikke er bare bare å være ute med en ny bok. Og i salen nede, i Wergelandssalen, er det stappet med folk, flust, der skal Karl Ove Knausgård snakke. Uten ironi spør Nina Faber i det hun ankommer Litteraturhuset om alle disse menneskene har kommet for å se henne, jøss, det tror hun virkelig. Nina Faber er full av seg selv, setter sitt virke som lyriker høyt, men vi lesere får en anelse om at den nye boka er utgitt bare pga. "gamle dager." (Ikke at mitt inntrykk er at hun var noen bedre lyriker før enn nå, det må ha vært alle liggene med de rette folka, som Nina Faber mer eller mindre antyder, som står bak utgivelsene.)

Kritikerne er ikke nådige. Spesielt for kritikeren i Universitas gjennomgå, og det er en riktig morsom seanse hvor Nina driver utspørring av den unge studentens diktkunnskaper (og jeg selv blir litt kry, der jeg sitter på bussen og klarer å svare på alle). Likeså er det med hele situasjonen i Akademia-bokhandelen på Blindern, hvor den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag, Bjørn Hansen(!), har avlyst en diktopplesning med Nina Faber pga. en vareopptelling. Det som skjer der minner meg om det som skjer i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, muligens er det navnet på den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag som allerede har gitt meg et pek til andre av Dag Solstads romaner. Og slike litterære referanser er det mange av i Vareopptelling. Erlend Loe driver et harselas, det er ironisk (bombe?), men ofte tidligere har jeg ikke likt dette hos Erlend Loe, ja, jeg har tenkt at ironien har vært for usympatisk og ugrei. Ikke at fremstillingen av Nina Faber, eller andre deler av litteraturbransjen, er særlig sympatisk fremstilt i Vareopptelling heller, men det synes som om denne fremstillingen er fortjent. Erlend Loe gjør ikke narr av en ung mann som ikke vet hva han skal med livet, eller en mann i førtiårskrise, det føles bedre når det er Nina Faber det gjelder. For ikke er hun særlig sympatisk selv, som jeg tidligere skrev setter hun på en arrogant måte sitt liv og virke svært høyt, høyere enn andres, men samtidig setter hun spørsmålstegn ved livet hun valgte: kunne hun ikke tatt seg en skikkelig utdanning, fått seg en bedre jobb, en ordentlig jobb, som elektriker for eksempel, alle har alltid bruk for elektrikere, hver dag kunne hun ha jobbet som elektriker og fått en lønnslipp en gang i måneden og fått halv skatt i desember. Som andre folk, folk flest. Flere pensjonspoeng også. I stedet ble hun lyriker. Og ikke en særlig god en heller. Var det verdt det?

Romanen, som er liten (jeg leser den i løpet av en busstur tur/retur jobb), svarer ikke på det, den munner rolig ut i slutten, selv om det som faktisk skjer i romanens slutt jo er ganske dramatisk. Det er bare det at jeg venter på noe annet, mer, ja, ikke nødvendigvis på en løsning, men kanskje på noe mer angående en sak, ja, hva skjer egentlig videre med alt som tidligere har blitt åpnet i romanen, den kunne godt vært litt lengre, samtidig som det ikke føles galt at den slutter der den slutter heller. Som om boka i utgangspunktet ikke må taes for høytydelig, uten at det på noen måte har noe å si for det (seriøse) sparket mot hva lyrikk (kanskje for ofte) kan være.

En inspirert åpningsdel og en god avslutning skjemmes av et noget tørrjokkende midtparti...

Shines bright like a diamond (in disguise)