Dette var ikke for meg. Jeg kan ikke si at det er dårlig skrevet, for det er det virkelig ikke. Men jeg synes det ble kjedelig. Jeg har en greie med at jeg MÅ lese ferdig de bøkene jeg har begynt på, og jeg er egentlig glad jeg gjorde det for opplevelsen av boka ble bedre da jeg fikk med slutten. Harry Potter- bøkene er veldig bra, denne ble bare tidsfordriv..

Jeg ante ikke at britisk småbypolitikk kunne være så engasjerende som dette. Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer også her å skape et eget univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.

Etter å ha lest Harry Potter bøkene, var forventningene høye da jeg åpnet "den tomme stolen" og begynte å lese. Forventningene ble snart dempet. Hverken språk eller historiebygging var i nærheten av tidligere bøker.
For meg fortonte historien seg som langdryg, og kunne med fordel ha vært kortet ned.

Fornøyelig om politisk renkespill i en liten engelsk småby

J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka.

Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket.

Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ...

Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om.

Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv. Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnes betydelig.

Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ...

Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ...

Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv.

Den tomme stolen hadde jeg lest miksa omtaler til. Likevel hadde jeg dem i bakhodet. Jeg tenkte med gang da denne boka kom ut, at man ikke kan sammenligne den med Harry Potter. Boka er ikke Harry Potter og evig klassiker , men likevel har den sin sjarm synes jeg.

Jeg leste den på en togtur og kunne ikke legge den. Noen nevner i omtalene usympatiske personer, det kan si meg enig i. Jeg har aldri opplevd før at personene i boka ikke blir likt, men det er ny vri. Også likte jeg samfunnskritikk som Rowling bruker. Helt til siste side var det spennende.

Denne ligger på terningkast fem, gode beskrivelser og jeg kan faktisk forstille meg mye av det som blir beskrevet.

Det er vanskelig - nesten umulig - å lese denne boken uten å ha Harry Potter i bakhodet. Jeg har levd med Harry Potter i flere år nå, både gjennom bøker, lydbøker og filmene, så det å lese denne boken og frikoble meg helt fra forfatteren var ikke helt lett, men gikk OK til slutt.

Dette er voksen skjønnlitteratur. Det er en "lett og ytre" handling, men den er veldig enkelt og dominerer ikke leseopplevelsen på noen måte. Handlingen er at en mann dør, hans posisjon i samfunnet blir ledig (en rolle i sognerådet), noen ønsker hans rolle, andre bare savner han. Som sagt: Handlingen i seg selv er en veldig "enkel ramme". Det som bærer boken er karakterbesrkrivelsene - og for noen beskrivelser! Det som gjør Harry Potter til glimrende litteratur er at i tillegg til en spennende handling, et morsomt univers, er karakterene i bokene: Mennesker. Virkelig, ekte mennesker som er komplekse både i handling og personlighet. Her er faktisk menneskene litt mer steriotype (mer fordi vi ikke får sjangsen til å komme "innpå" dem - på grunn av bokens lengde og antall personer - enn dålig litteratur), men alikevel bra beskrevet.

I tillegg har jo jeg en dragning mot litterære skikkelser som Krystal, så her er det full klaff for meg.

Nei, denne boka var ikke noe for meg.. Sjelden jeg gir opp å lese ferdig en bok, men når jeg kvier meg for å ta opp boka så gidder jeg ikke.... Mulig den kunne blitt bra dersom jeg hadde lest videre, men...

En solid bok fra Rowling. Jeg syns boken treffer en nerve fra britisk landsby liv, der middelklassens syn på underklassen er godt skildret, og beskrivende for hvor vanskelig sosial mobilitet kan være.

Besk og underholdende gjenkjennelig om følelser og drivkrefter vi kanskje ikke ønsker å vedkjenne oss. Herlig usminket JK Rowling.

Denne var kjedelig. Boken klarte aldri å gripe meg og jeg ga opp å lese den. Ventet meg mye mer av Rowling, men men det er klart, det er hardt for henne å leve opp til suksessen etter Harry Potter