Anbefales. Omhandler 2 jenters vilkår i India fra ca 1925 og seinere år. Far britisk plantasjeeier som tar en indisk jente fra landsbygda som konkubine og hvilke konsekvenser det får.
Historien om søstrene Serefina og Mary spenner fra 1925 til 2006 og utgjør en sterk historie fra kolonitidens India. Boken fenget umiddelbart og holdt på interessen gjennom barne- og ungdomsårene, men dessverre holdt det ikke hele veien, synes de hemmelige barnas voksne liv ble en rotete historie som kunne funnet sted hvor som helst. Allikevel ga boken meg en god leseopplevelse.
Imponerende, trist. Ser for meg at den kan filmatiseres. Jeg likte historien veldig godt.
Søstrene Serafina og Mary er født og oppvokst i Assam, India. Faren er britisk, moren indisk. Moren og faren bor i hvert sitt hus på den store teplantasjen. Søstrene får kun oppholde seg på plantasjen, og etter som årene går blir moren mer og mer bitter, og søstrene lengter etter de få stundene de får tilbringe med faren. I det indiske samfunnet faller de to jentene utenfor grunnet sin blandinsgbakgrunn, og da de blir sendt fra plantasjen lover Mary Serafina at hun aldri skal røpe hemmeligheten deres så lenge de begge lever.
En sterk bok som starter i 1925, og som tar leseren med på en reise i Indias historie.
Forfatteren har tatt utgangspunkt i sin egen familiehistorie.
På omslaget står det at forfatteren har tatt utgangspunkt i egen familiehistorie, noe som ikke utdypes videre innenfor permene. Forfatteren har, sann eller ikke, en god historie å fortelle. Problemet slik jeg ser det er måten hun forteller den på. I begynnelsen er boken inndelt etter sted og årstall, men utover i boken hopper forfatteren ofte frem i tid uten at leseren forberedes på dette. Dette ødelegger flyten i historien for min del, og jeg måtte lese flere avsnitt om igjen. Jeg synes heller ikke språket er godt, det er preget av gjentagelser og klisjeer.
Jeg ble fristet til å kjøpe denne boken av utsagnet "for deg som likte Indias datter" på omslaget. Jeg har flere innvendinger mot denne reklamen. Først og fremst synes jeg ikke bøkene hadde noe til felles, med unntak av at de foregår i India og at det er barn involvert. I tillegg synes jeg det er noe merkelig av et forlag (Cappelen Damm) å bruke det gode omdømmet til en bok som er gitt ut av et annet forlag (Juritzen) for å selge sine egne bøker.
Hele min omtale finnes i bokbloggen min.
Jeg likte historien veldig godt, fram til ca 3/4 var lest. Da skjedde det et eller annet, nesten som om forfatteren bare ville avslutte og ikke visste helt hvordan. Det uutalte ble brått uttalt og ingenting ble overlatt til tanken, i motsetning til bokas første deler. Den tettet seg litt til igjen på de siste sidene, det var jo bra. Hadde hele boken vært som siste del vet jeg ikke om jeg hadde lest den ut. Men fordi den første delen var så sterk og ga mat til hodet så er den absolutt leseverdig.
Boka gir et godt bilde av indiske jenters få valg, både den gangen (1925) og nå. Selv om vi ikke liker å høre det. Tematikken alene gjør den verdt å lese, og språket er bra. Jeg likte spesielt de gangene mye ble sagt med få ord. Det er en kunst.
For en fantastisk bok! Man får virkelig kjennskap til datidens India, sett fra både de innfødte og britenes side. Jeg ristet oppgitt på hodet mange ganger over begge folkeslagene og ble helt målløs over hvor rå og ubarmhjertig mennesker kan være overfor hverandre. Denne boka må leses, en anmeldelse vil aldri kunne gi den omtalen De hemmelige barna fortjener. Samtidig gleder det hjertet mitt å vite at det alltid har vært, og vil være, slike som søster Margaret.