Bokelskere.no

Hmm. Dette er Rishøis debutsamling fra 2007. Litt senere, i 2014, vant hun Kritikerprisen og Bokbloggerprisen for novellesamlingen "Vinternoveller". Basert på sitatene på innsiden av smussomslaget imponerte hun mange anmeldere allerede med disse debutnovellene her. Interessant. Jeg har kommet over navnet hennes før, men det er først nå jeg har lest noe hun har skrevet. Det er for så vidt ikke så rart, siden jeg foretrekker å lese fabelprosa. Men av og til liker jeg å lese andre ting også, som et litterært mellommåltid før jeg skal innta et hovedmåltid. Og dette trodde jeg skulle være velsmakende kvalitetsnoveller. Men jeg ble ikke like imponert som anmelderne, for dette smakte litt tamt for meg. Av syv noveller ga jeg hele fire av dem terningkast to.

For det første kan jeg si at beskrivelsene av novellene ga meg falske forhåpninger. Det står at en av novellene handler om Katarina, «som er lærer og ser spøkelser», at en av dem handler om Jimmy «som jobber på gravlund», at en av dem handler om en jente «som har vært på baksida av månen». Dessuten skal språket være både rytmisk og lyrisk, og det skal handle om «ungdomstidens kaos og smerten som ikke er til å holde ut». Jeg leste dette igjen etter å ha lest samlingen, og jeg begynte å lure på om jeg hadde lest en annen samling. Hvilken novelle handler om en lærer som ser spøkelser? Hvem jobbet på gravlund igjen? Og hun jenta hadde absolutt ikke vært på baksiden av månen! Dessuten syns jeg det hverken er rytmisk eller lyrisk, med mindre de mener rytmisk som i «gjentakende til det kjedsommelige», ja, da kan jeg være enig i at det er rytmisk. Det var dessuten særdeles lite kaos og smerte å bemerke seg. Jeg er enig i at det er mollstemt og vart og sørgelig, da, men altså, jeg trodde jeg skulle få lese minst én spøkelseshistorie og én science fiction-historie, eller få lese noen flotte lyriske avsnitt, men nei da. Den gang ei.

Her er min vurdering av hver enkelt novelle:

Det regner inn – ★★★★★

En av de to novellene jeg likte ganske godt. Den innledes med «Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse», noe som griper fatt i meg øyeblikkelig. Det er så rått og skaper store følelser og større forventninger – som blir innfridd! Fortelleren og Lila var venner i barndommen, og minnene om den tiden dveles ved og nytes og granskes i små avsnitt med dype kutt i seg. Disse minnene viste meg det jævlige blant det ubetydelige, at frykt og lidelse kan være usynlig eller fragmentarisk, skjult blant de små øyeblikkene, blant de vakre og såre øyeblikkene. For man holder fast ved slike minner fordi man er redd for å glemme, redd for å huske feil, og for å få svar på spørsmålet: Når kunne jeg ha gjort noe annerledes?

Den ene anmelderen innrømmer følgende: «Jeg har sjelden sett en slik harmoni mellom innhold og form som her» (Siri M. Kvamme, Bergens Tidende), og det harmonerer godt med min opplevelse av denne åpningsnovellen.

Hilsen Julie – ★★

Novellen består av utdrag fra blant annet hyttebok, spiralblokk, linjeark på kjøkkenveggen og hyttebok, som til sammen skaper en historie om familieturer til hytta og en som sliter med å få fyr i peisen. Jeg tror poenget er å vise at det er en historie bak alle beskjeder, lister, påminnelser og hilsener. Eller så er poenget at en historie, et helt menneskeliv, kan åpenbare seg på de alminneligste steder, selv om ordene ikke strakk til/avbrutt, ble strøket ut eller skrevet i total åndsfraværelse. Eller noe annet. Det blir uansett som å lese en oppramsing av tilfeldige minner, og siden forrige novelle også handlet om minner, ble det ikke like virkningsfullt denne gangen. Ikke skjønte jeg så veldig mye heller. Det ble nesten bare platt og meningsløst.

Jimmy sa – ★★★★★★

En sterk historie om Jimmy som visstnok jobber på gravlund, og som forteller om sin vanskelige oppvekst til en kollega (?). De to har en samtale seg imellom, men man hører bare Jimmys side av samtalen. Det var uvant i starten, men jeg ble vant til det. Det blir litt gjentakende fordi han ofte starter setningene med «ja» eller «nei», men dette gikk seg også til etter hvert. Jimmy forteller om følelsen av å være adoptert, og hvor vanskelig det var å forholde seg til denne tanken. Han blir rett og slett opphengt i det, og resten må du egentlig lese selv. Det er en troverdig, følelsesladet og engasjerende historie som avslutter meget overraskende.

Kanskje for alltid - ★★★

Jeg tror denne handler om en gutt og en jente som leker gjemsel, og så går tiden fort fremover, og hun lever livet, mens hans står liksom på stedet hvil. Den viser hvordan en menneskelig tilknytning og delte opplevelser kan føles som en boble, en egen verden. Det er en søt og fin novelle, men litt uinteressant også.

Alt som slutter på arie – ★★

Denne novellen handler om en jente som blir syk. Igjen får vi servert en slags oppramsing av tilfeldige minner og tilfeldige ting, som i hvert fall ikke blir noe mer engasjerende den fjerde gangen.

Her er et eksempel:

«Nei, den sommeren var ikke trist, herbarium, ovarium, og vått gress og sjokolademelk, og faren min satt på sengekanten og holdt meg løst i foten.»

Det blir litt rotete, som mumling i novelleform, og det blir egentlig litt som påtatt poesi.

Jeg lurer litt på om det er denne «teknikken» den ene anmelderen mente med «Rishøi er svært god til å konkretisere minner fra barndommen i klare bilder» - Anne Cathrine Straume, NRK.

himler med øynene

Ariel – ★★

Små utdrag igjen. Denne gangen fra ulike perspektiver og personers liv. De er på ferie. Ved et basseng. Én av dem vil lese, en annen vil stupe, en tredje vil drikke. Og så skjer det noe overraskende med en av dem, og så er novellen ferdig.

La stå – ★★

Da var vi i gang med disse minnene igjen, ja. Kroneksempelet fra denne novellen:

«Jeg husker vogginga under føttene og Lila som så på hånda mi, som fikla med drinkglasset sitt, hun rødma, og lissa mi var åpen, og det prikka i kroppen, og den ringen, den var alltid litt for stor, jeg måtte holde fingrene sammen når jeg knøyt på meg skoa.»

Det blir uryddige, stakkato setninger og massevis av og-er og jeg-er og så-er, og det blir litt slitsomt i lengden.

Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg likte to av novellene særdeles godt. Det er vel og bra, men når jeg syns fire av syv kun fortjener to stjerner, da blir samlingen totalt sett en real skuffelse. Kanskje jeg prøver meg på «Vinternoveller» en dag. Den har jo tross alt vunnet to priser. Men vi får se. «La stå» var jo bare et digert gjesp.

PS: Her er to vitser fra anmelderne.

«La stå er en sånn bok man blir glad av» - Hilde Stubhaug, Morgenbladet

«Syv noveller som rører og utfordrer deg […] store leseropplevelser.» - Mari Nymoen, Adresseavisa

Hahahaha!

Noveller som fanger deg inn og ikke slipper taket. Sterke historier og spennende variasjon i fortellerteknikk.

Dette er en tynn liten novellesamling som består av 8 noveller. Den første og den siste novella henger på et vis sammen, de er viet de samme personene. ”Det regner inn” heter den første novella. Den handler om jenta Lila som fire ganger forsøker å ta livet sitt. Hver gang havner hun på sykehuset. Hit kommer til stadighet venninna hennes Katharina. Hennes oppgave er å muntre opp Lila. Hun skal spørre henne hva hun gleder seg til. Det er lite respons å få fra Lila. Det eneste hun later til å vise interesse for, er unggutten Kjetil. Han opererer som øllanger og har et hemmelig lager med øl. Senere blir Lila sammen med Kjetil. Hun begynner å skulke skolen. Men så dropper Kjetil henne. Da prøver Lila for fjerde gang å ta livet sitt. Heller ikke denne gangen klarte hun det ordentlig selv. Hun kom ut av det med en helt ødelagt hjerne, og da begravelsen skjer, er ikke Katharina med i kirken. Den siste novella, ”La stå”, som altså er en slags fortsettelse, finner sted mange år senere. Ungdommene er blitt voksne, Katharina er nå lærer. En dag hun kommer ut fra skolen, synes hun at hun ser Lila stå på gaten. Hun holder en liten gutt i hånden. I Katharinas hode har Lila aldri forsvunnet helt. Livet har gått videre med henne som med alle de andre,
Novelle nr.2 handler om en mor som har reist til en hytte på fjellet der hun pleide å tilbringe barndommens ferier. Hun kladder brev til sin datter – brev der hun utbroderer sin utilstrekkelighet. Det er brev hun vet at hun aldri kan sende. I hytteboka står det fullt opp med optimistiske notater fra de gangene hun var der med foreldrene sine. Hytteeierens sønn var da hennes gode kamerat. Nå dukker tilfeldigvis den samme mannen opp. Han er nå gift, har barn og er flyttet il byen. Han er nå gift, har barn og er flyttet til byen. Han overnatter på hytta og hjelper henne med en del praktiske ting, men neste dag må han i vei igjen. Da kvinnen noen dager senere forlater hytta (for å dra hvor?), skriver hun en hilsen i hytteboka – like optimistisk som de tidligere.
Jimmy er en ung mann som arbeider på en kirke gård. I denne novella forteller han om livet sitt til en arbeidskamerat (ei jente?) under pausen de sniker seg til å ta. Jimmys liv var helt greit så lenge Linn – søstera hans _ bodde hjemme. De to hadde et ualminnelig godt forhold seg imellom til tross for at hun var 15 år eldre enn Jimmy. Da Linn så flytter hjemmefra, er det ikke fordi hun vil det selv, men fordi moren ønsker det. Jimmy opplever det som om Linn havner i merkelige miljøer, omgitt av merkelige folk, først i et kollektiv og senere i et samboerskap med en mann. Han observerer også at hun tyr til narkotika og at hun har merker på kroppen etter overgrep. På skolen har Jimmy en lærerinne som adopterer et barn. Dette vekker hans interesse. Kanskje han selv er adoptert? Han har alltid følt at noe ikke stemte. Han begynner å fantasere at han har en far, kanskje i Romania. Til slutt krever han et svar fra mora. Uten forklaring viser hun ham et papir som bekrefter antakelsen hans. En dag er han på besøk hos Linn og mannen (som han ikke helt får til å like). På en keitete måte forteller Linn at de skal gifte seg og spør om Jimmy heretter vil bo sammen med dem. Jimmy får panikk, forstår ingen ting og rømmer. Det må politi til for å bringe ham hjem igjen. I dagene som følger, prøver Linn å få kontakt med ham, men han bare avviser henne. Kort tid etter dør hun. Fremdeles tar det tid før Jimmy, som nå har flippa helt ut, forstår sammenhengen. Det må et besøk på Linns grav til før han blir oppmerksom på den store aldersforskjellen mellom de to og hva den kan innebære. Nå faller tingene på plass for Jimmy. Hjemme sier han ”bestemor” istedenfor ”mor” og møter ingen innvendinger.
Maria og Jon er jevngamle. De vokser opp som naboer. Det ser ut til å bekymre de voksne (lærere og Marias mor) at de alltid er sammen. Jon er tydeligvis langt underlegen Maria i ferdigheter og forståelse, men hun har utvilsomt sterke følelser for ham. Maria reiser til byen for å studere og blir borte i fire år. Jon går hjemme og savner venninna si. Maria starter et uagerende liv i byen og strever med å finne seg til rette. I eksamenstiden kommer hun hjem for å lese, men slipper ikke Jon til. Som ferdig utdannet lærer er hun på nytt hjemme og gir inntrykk av at der vil hun fortsette å være. Hun inviterer Jon med på en overnatting ute på en berghylle. Men da morgenen opprinner, er hun der alene…..
En mor snakker til noen som må være hennes ufødte barn der det ligger i magen hennes. Da hun selv var 11 år, ble hun operert for blindtarmbetennelse. Hun fikk narkose, og en lege fortalte at nå hadde hun vært ”på baksiden av månen”. I tiden som følger er mye oppmerksomhet knyttet til magen hennes, til de synlige arrene og stingene, til de sviende smertene og av følelsen av gruing og spenning for å vende tilbake til skolen og klassen.
I novella ”Ariel” er handlinga lagt til et hotell i Spania. Ariel er ei lita livlig jente. Moren hennes vasker på hotellet. Ariel får være med og tilbringer all tid i bassenget, ivrig opptatt med å lære seg å svømme og stupe. På hotellet bor for tiden Ingrid og Marie som er mor og datter fra Norge. Marie har vært syk. Hun er fremdeles deprimert og mora steller om henne. Maria vil bare sove, om formiddagen ligger hun på magen ved bassengkanten, om ettermiddagen sover hun i senga En dag blir Ariel revet ut av bassenget. Mora kjører av sted med henne under store protester. Om kvelden vil Ariel absolutt tilbake til hotellet og bassenget. Hun sniker seg ut fra hjemmet og løper hele veien til hotellet. Samtidig har Marie våknet. Hun går ut og legger seg ved bassenget. Så hører hun en lyd. Det er Ariel som klatrer over muren. Hun gjør seg klar til å stupe, men glir og slår hodet. Hun blir liggende bevisstløs ute i vannet. Maria strever med å rive seg løs fra egen passivitet. Med klærne på hopper hun ut i vannet og får tak i den bevisstløse lille jenta. Hun bukserer henne på land, og setter i gang med livredning. Det går bra, Ariel begynner på nytt å puste. Har denne hendelsen forandret Marie?

Dette er den tredje novellesamlingen jeg leser av Rishøi, dvs jeg har lest meg bakover i hennes forfatterskap. Dette er også en god samling, men ikke den beste. Rishøi har faktisk blitt bedre med hver samling. De novellene som gjorde mest inntrykk på meg her var Det regner inn, Hilsen Julie og Jimmy sa. Flere av novellene gir noe å tygge på, som Hilsen Julie og Kanskje for alltid, siden de har uklare slutter. La stå er en fin finito på hele samlingen hvor vi møter Lila og Katarina som innledet med Det regner inn. Alt som slutter på arie og Ariel var de stykkene som ga meg minst.

Denne novellesamlingen er den mest interessante jeg har lest på en god stund! Det som fascinerte meg mest er de ulike fortellerteknikkene forfatteren har tatt i bruk. På den måten fremstår historiene som meget originale. Noe annet jeg likte svært godt er at forfatteren virkelig kan antydningens kunst, noe som fikk meg som leser til å tenke videre etter at historiene var slutt.

Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg er utvilsomt "Det regner inn", hvor vi får innblikk i Lilas mange selvmordsforsøk. Dernest likte jeg "Ariel", en fortelling om tilfeldighetens spill, noe som får avgjørende betydning for balansen mellom liv og død.

Personene i novellene føler seg utenfor, på siden av "de andre", og de befinner seg på ulike stadier i livet. Innblikkene vi får i disse menneskenes liv, er gripende. Forfatteren bruker også språket som virkemiddel, og når hun forteller historier om ungdommer, bruker hun deres språk. Dette gjør hun på en imponerende måte, slik at også dette blir nesten poetisk.

Dette er en sterk debut som det står stor respekt av, og jeg kommer til å følge med når hun kommer med nye utgivelser!