Bokelskere.no

Jeg har nylig vært i Danmark og sett den helt ferske filmatiseringen av Journal 64. Jeg anbefaler filmen som jeg synes er drivende god. Av alle Jussis bøker om avdelingen Q er det akkurat denne som har sjokkert meg på grunn av fortellingen om kvinneanstalten på Sprogøe, en konsentrasjonsleir der unge "løsaktige" kvinner ble plassert, ble i realiteten fengslet og antagelig ofte også misbrukt. Jeg tar med dette fra Wikipedia: "I 1922 ble Sprogø forpaktet og dannet rammen om et hjem som «De Kellerske Anstalter» drev for kvinner som var umyndiggjort på grunnlag av evneveikhet, men som i virkeligheten ofte bare - ut fra datidens moralbegreper - ble ansett som seksuelt løsaktige av myndighetene. Stifteren Christian Keller, som også opprettet Livø-anstalten for menn, definerte dem i 1919 som «…den klassen av lett åndssvake kvinner, hvis erotikk frembyr en vesentlig fare i det frie samfunn for utbredelse av kjønnssykdommer». Et tvangsophold på hjemmet varte gjennomsnittlig om lag syv år. Der var plass til rundt femti kvinner.
I et leserbrev i Politiken i april 1922 skrev formannen for Den antropologiske komité, Søren Hansen, om nødvendigheten av å opprette anstalten: «...særlig fordi det avkommet de bringer til verden, gjennomgående er av meget ringe kvalitet», og at øy-anstaltens «viktigste oppgave nettopp skal være å forminske den store økonomiske byrden som det åndelig defekte avkommet er for samfunnet, og at den altså i det lange løp skulle lønne seg». Doktor i spesialpedagogikk Birgit Kirkebæk har skrevet Sprogø-jentenes historie, basert på atten journaler. På Sprogø var kvinnene isolert fra resten av samfunnet, og drev Sprogø som landbrukseiendom. Kvinnehjemmet på Sprogø fungerte i knapt førti år, idet den siste kvinnen forlot anstalten 1. april 1961."
Akkurat dette sjokkerte meg dypt da jeg leste boken for flere år siden, den samme reaksjonen hadde jeg på filmen. Dette er nær fortiden.
Filmen er også fantastisk fotografert med vakre bilder av København på en sur og kold årstid. Anbefales!

Den beste jeg har lest av Jussi og en av de beste i genren "krim" jeg har lest på veldig lenge.
Det som skiller denne, etter min mening, fra både Flaske post og "Fasan dreper(e)ne (!)" er tre forhold:

• Store deler av Journal 64 kunne vært klassifisert som roman, - og det av høy klasse.

• Historien, med svært få unntak, er meget troverdig. Tipper kjernen i den er hentet fra faktiske forhold.

• Oversettelsen er klasser bedre enn de tidligere. (trass i at den samme oversetter, mr. Krogstad fikk litt "kritikk" av meg etter jobben med Flaskepost. Hastverk?)

Boka er selvfølgelig spennende så det holder, - det er vi jo vant til fra Jussi. Men her får vi i tillegg servert en meget gripende og troverdig historie om Nete Hermansen, som etter overgrep og aborter i ung alder havner på Sprogø hvor nye overgrep venter, både fra bestyrelsen og de innsatte. Det offentliges ubarmhjertighet overgås bare av legevitenskapens skråsikkerhet. Det hele er nesten ikke til å fatte.
Slikt kreerer sterke følelser, og hat, noe som blir bokas drivende kraft framover.
Det verste av det hele er at øya finnes. Det gjør også denne kvinneanstalten: "De farlige kvinders ø" . Opprettet i 1923 og i drift helt fram til 1961.-
Anstalten var opprettet for å beskytte samfundet mot:
"Kønslig ustyrlige og let aandsvage Kvinder, hvis Erotik frembyder en væsentlig Fare i det frie Samfund for Udbredelse af Kønssygdomme og for en Forøgelse af Samfundets aandelige Individer gennem Barnefødsler."
- Og jeg som trodde Danmark var et liberalt land.
Som krim må det jo krydres litt ekstra, så også her. Boka er ikke fri for det jeg oppfatter som overdrivelser. Likevel ikke mer enn at det får passere, men sekser'n glipper såvidt.

Jussi Adler Ohlsen leverer varene. Dette er en fantastisk god krimroman. Jeg klarte nesten ikke legge den fra meg. Slutten var meget spennende og overraskende. Anbefaler denne boken på det sterkeste.

Nok en spennende bok om avdeling Q. Denne minner meg litt om Fasandreperne når det kommer til hvordan historien blir fortalt, så om du likte den boken, kan du nok kunne like denne også. Det er også gøy å stadig bli bedre kjent med persongalleriet rundt Carl Mørck, og for dem som er godt kjente med bøkene om avdelingen Q, setter dette en ekstra spiss på det hele. Men boken funker nok også godt på egenhånd, som en enkeltstående bok. Lettlest, med mye humor og krim så vel som thriller-elementer.

Denne synes jeg er den hittil beste boken i serien. Veldig spennende fra begynnelse til slutt.

Synes dette er den svakeste av de fire bøkene i serien jeg har lest. I motsetning til mange andre her, synes jeg selve plottene, og krimfortellingen er det beste ved disse bøkene. For meg blir menneskene på avd. Q litt for apparte og usannsynlige til at det blir realistisk, det samme med familieforholdene til Carl. Men bevares bøkene er både spennende og har humor.

Jussi Adler-Olsen er hylla som ein av dei nye store nordiske krimforfattarane. Og det er heilt forståeleg.

Historia om Avdeling Q har godt driv, vi blir rivne med og det er interessante bifortellingar rundt karakterane. Desse kan til tider vere litt vel utrulege - kan so mykje skje på ein gong, eller er det sannsynleg at slike tilfeldigheiter skjer samstudes? Men det er god underhaldning og blir fint vevd inn i forteljinga.

Som i Millenium triologien har kvar bok si handling samstudes som vi fyljer ei underliggande fortejing i alle bøkene. Desse gir ei form for cliffhangers som gir driv, men samstudes ikkje er irriterande ubesvarte spørsmål.

Dei føregåande bøkene av Adler-Olsen har vore særs beskrivande av dei makabre delane av historia, og denne er ikkje noko unnatak. For min del, blir dette for mykje, og eg klare ikkje heilt å tru på historia. Men det er den nye trenden innan krim at det makabre skal fram. Men det er godt gjort å få det til, til og med her som det eigentleg ikkje trengtest i det heile.

Som krimbøker flest er ikkje boka overvettes bra skrive, men den kan framleis puttast i øvste delen av krimhaugen i so måte. Adler-Olsen skriv ikkje kjedeleg, tek ikkje med uviktige detaljar og gjer personane so pass levande at vi føler vi kjenner dei litt. Nokre kan bli for flate og karikerte (eller rett og slett for utruleg teite til at vi trur på dei), men det høyrer med i sjangeren.

Den føregåande samanlikninga med Millenium triologien er ikkje ubevisst. Ein får litt kjensla av at Aler-Olsen prøver å bygge opp til ei like intrigerande og spanande historie i bakgrunnen som i den svenske serien. Heilt der er han nok ikkje enda - der Millenium tok av frå fyrste bok, heng desse bøkene litt for fast i kvar bok si aktuelle historie. Men so er jo fordelen med Millenium triologien at dei ikkje byggjer på dei sedvanlege krim-heltane (les: politi), men dei nye krimheltane (DVs journalistar).

Journal 64 er ei grei krimbok, med ein god dæsj spaning, men som vanleg kanskje litt for mykje makaber realisme. Som lesar ser eg fram til å få høyre svaret om alle dei rare personane som er med, men eg sit ikkje på trappa til bokhandelen og ventar. Det grei underhaldning, men ikkje meir.

Ännu en härlig deckare från denne danske författare. Jag säger bara: MER!

Beste fra Jussi så langt. Fiffig plot; ei dame som ble forvist til en fæl kvinneleir ønsker å ta hevn over de som fikk henne sendt dit, mange år etter. Lokker med at hun er døende og vil gi dem penger. Et politisk parti som driver en veldig dodgy hemmelig abortklinikk og er for en "renere rase" er sentral.

Spennende! Burde lese mer krim, aberet er bare at jeg ikke klarer å legge de ifra meg når jeg først har komt inn i boken. Jeg kommer til å lese mer av Adler-Olsen!