Bokelskere.no

språklig sterk, intrikat, drivende, lik nr. 1

6ordsanmeldelser av bøker, intet mer intet mindre....

Da har radarparet Lahlum og Nordberg igjen skapt en krim jeg har kost meg med i samfulle ti timer. Jeg opplevde de to sammen på Krimfestivalen i mars i år, og oppfatter at de er rimelig samstemte om hvordan god krim klassisk skal være. Lydbok er for meg den klart foretrukne måten å tilegne meg Hans Olav Lahlums bøker på.

Jeg har registrert at ”retro-krim” har blitt en vanlig betegnelse på denne sjangeren. Det må jo bety krim som er skrevet i nyere tid, men i gammel stil. Jeg foretrekker begrepet ”klassisk krim”, som er det begrepet som vanligvis har vært brukt om denne sjangeren, som jeg mener lyder mer respektfullt, og som også dekker krim som er forfattet i den tiden handlingen er fra. Referansene til Conan Doyle og Christie er for øvrig eksplisitt uttalt i boka, og vi blir minnet på slektskapet hele veien, gjennom at det sentrale huset i boka kalles ”Schjelderup Hall”. Uansett syns både jeg og de fleste andre som har uttalt seg om boka at tidsånden fra både 1969 og krigens dager treffes godt.

Jeg syns Lahlum har et godt språk, selv om han ikke er noen ord-ekvibrillist à la Andrè Bjerke. Intensiteten holdes godt oppe hele veien, ved jevnlig påfyll av dramatiske handlinger. Mesterhjernen Patricia, som nå er blitt 19, nevnes ikke like ofte som i forgjengeren ”Menneskefluene”, men er like sentral i oppklaringen her som der. Jeg synes ikke Politimann K2 virker spesielt uintellegent, selv om han flyter mye på Patricias slutninger, men stusser litt på at han jobber så alene hele tiden.

Løsningen på mysteriet er såpass kompleks og sammensatt, at selv om en del bokelskere koser seg med at de har skjønt en del av sammenhengen, tror jeg ingen har vært i nærheten av å avdekke alt. Etter å ha lest noen innlegg på Bokelskerne var jeg litt i tvil om det hele skulle være alt for opplagt, men det viste seg å være en grunnløs uro.

Det jeg syns fungerer dårligst i boka, er kjærlighetshistorien som er bakt inn. Dels fordi det bryter med sjangeren som den ellers er så tro mot, og dels fordi jeg syns det kler både Lahlum, Nordberg og karakteren K2 heller dårlig.

Men alle små skjønnhetsfeil tilgis – dette treffer midt i min boksmak, og jeg ser fram til flere lenge bilturer med de neste bøkene i høyttalerne.