Bokelskere.no

Veldig spennende, min favoritt var Putti 🙂

Som nevnt av andre, dette er IKKE en krim bok.
Snarere en spøkelses historie for den litt yngre generasjonen.
For meg ble dette bare tull og tøys. Den ene "skummel klisjeen" etter den andre.
Flate batterier i lommelyktene. Mobilene er døde, akkurat når du trenger en, som mest. Ekspedisjonene ut av "huset" starter alle akkurat så sent på dagen at det "skumle" mørket blir en viktig skrekkfaktor.
For de som tror på spøkelser er sikkert boka OK.
Jeg fikk den i hånda ved en feiltagelse, og trodde det var en krim.
Skal derfor avstå fra å dele ut eneren i terningkastet.

Har ikke lest noe av Yrsa Sigurdardóttir før,men hadde store forventninger. De ble ikke innfridd, dessverre. Dårlig språk, fortellertråder som ikke henger sammen, oppkonstruert og søkt. Det spørs om jeg gidder å lese mer av henne.

En bok til å grøsse av? Egentlig er den vel det, men som en ”altfor garvet krimleser” opplevde jeg den ikke slik. Kanskje skylles det følelsen av en kunstig opphoping v såkalte grøssbare elementer. Kanskje skylles det den irrasjonelle dimensjonen (som boka oppklaringsmessig ikke ga noen logiske forklaringer på). Det skjer ting her som ligger ganske langt fra den virkeligheten som jeg kan akseptere.
To ektepar har gått sammen om å kjøpe et hus i et avsidesliggende, fraflyttet fiskevær nord i Island. De har planer om å pusse opp huset og gjøre det til om til et pensjonat. Kort tid etter kjøpet dør brått den ene mannen, Einar. De tre andre, ekteparet Katrín og Garđar, samt enken Líf ankommer stedet med båtskyss sent på høsten. Nå er det helt folketomt her. At det er noe underlig med huset gir allerede skipperen på båten uttrykk for. Den forrige eieren forsvant plutselig sporløst. Det tar ikke lang tid før de tre personene begynner å observere merkelige ting. Skyggen av et menneske dukker stadig opp, men forsvinner igjen. De hører stemmer, en hvisking eller en latter som later til å komme fra et barn. Utenfor huset finner de to trekors med navn som ser ut til å være hentet fra øyas kirkegård. Inne i huset fornemmer de en merkelig stank og noen av gulvplankene later til å skifte farge. På kjøkkengulvet dukker det opp mange små skjell dandert i et slags mønster. I tillegg til alt dette er det ufyselig kaldt, og mobiltelefonene virker ikke. Trangen til å komme bort blir stadig sterkere, men de har en avtale med skipperen om at han ikke skal komme før om en uke, og da så sant været tillater det. Forholdet mellom de tre menneskene er heller ikke godt. Særlig Líf viser seg å være både lat og sutrende. Så en dag betror hun Katrín at det var hun som drepte (forgiftet) mannen sin, Einar. Heretter er stemningen på bristepunktet.

Samtidig foregår det noe i den nærmeste byen, Isafjorður. Det har vært innbrudd og hærverk i en barnehage. Saken blir etterforsket av politikvinnen Dagmar. Med seg har hun psykiateren Freyr. Han bærer på en stor sorg. Tre år tidligere forsvant hans lille sønn, Benni, sporløst. Gutten lekte mens han ventet på faren som skulle komme, men som ble forsinket. Gutten var diabetiker og trengte insulin. Saken har i ettertid vært desto verre for Freyr fordi besøket hos en tilfeldig elskerinne var årsaken til forsinkelsen denne dagen. Han hadde allerede vært på apoteket og hentet ny forsyning av insulin. Men denne hadde på merkelig vis forsvunnet. Noen brikker faller på plass hos oss lesere da vi får vite at elskerinnens navn var Líf.

Men også andre merkelige sammentreff dukker opp. En gammel mann, pasient ved sykehuset der Freyr arbeider, kan fortelle at 60 år tidligere skjedde det et innbrudd på skolen. Likhetspunktene med hendelsen i barnehagen var påfallende. Klassebilder fra den tiden blir gransket. Ansiktene på en del elever er blitt fjernet. Dette var barn som var blitt mobbet på skolen. Da politiet vil prøve å få disse i tale, viser det seg at alle er døde og det på merkelig vis. På kroppen til de døde er det blitt risset inn et slags kors. Særlig en av guttene fra den gang var blitt utsatt for mye mishandling hjemmefra. Men så forsvant plutselig denne gutten uten å etterlate seg noe spor, akkurat som med Benni. En av guttene som Benni hadde lekt med før han forsvant, har i de tre årene som har gått hold på en hemmelighet. Til slutt får Freyr sannheten fram. Ungene lekte gjemsel, og Benni hadde krøpet ned i en septinktank som sto på en tilhenger. I hans øyne hadde denne minnet om en u-båt. Septikktanken var blitt fraktet ut til fiskeværet. Da politiet og Freyr endelig kommer dit, finner de skjelettene av både Benni og gutten som forsvant 60 år tidligere. Også liket av den forrige eieren av huset dukker opp. Garđar er nå forsvunnet, og Katrín er alvorlig skadd etter en kamp med Líf.

Selv når boka er slutt, står det igjen spørsmål som ikke har fått noen fornuftig forklaring. Spøkelsene forblir spøkelser. Spekulativt og lite troverdig, etter min mening.

Mørke skumle Island. Anbefales de som skal reise dit!

Tidligere i Sommer leste jeg "Aske" av samme forfatter, det var en god krim og gleden var stor over å ha oppdaget nok en dyktig nordisk krimforfatter. Jeg hadde forventet at denne boken skulle være noe av det samme, en like god krim med et annet plott og kanskje en liten vri men der tok jeg feil!
Jeg er utrolig glad for at jeg ikke opplevde denne historien som film for da hadde jeg gått glipp av mesteparten fordi jeg hadde sett store deler av filmen gjemt bak en pute. Jeg ønsket flere ganger mens jeg leste denne at det var mulig å gjemme seg bak en pute når man leser også men jeg var nødt til å lese alt helt uten skjerming. Denne boken er like mye grøss som krim og grøss har jeg egentlig ikke trua på i bokform da det fort blir usannsynlig og tilgjort skremmende men denne boka motbeviste alle mine fordommer. Det var spennende fra start til slutt, det var grøssende skummelt og boka var nesten umulig å legge fra seg. Her snakker vi en real "page turner", hår som reiser seg samtidig som man lurer på om man faktisk tør å lese videre. Kort sagt knallbra, flott opplevelse og jeg må bare få tak i fler bøker av samme forfatter.

Denne ble nok litt i det skumleste laget for meg, leste store deler av boken på høylys dag. Ut over dette må jeg si at jeg er ganske skuffet over boken, syns det ble litt vel mye av det overnaturlige. Ble nærmest sittende med en følelse av at uansett hva som kom til å skje, ville jeg ikke bli overrasket. Boken tok seg likevel opp mot slutten med en relativt godt gjennomtenkt løsning.

Jeg slutter meg til de som er skuffet over denne boka - de to viktigste grunnene er

• dette er ikke krim, og jeg fikk boka gjennom krimbokklubben; veldig
  feil innhold og handling etter de forventningene jeg da hadde
• språket er dårlig; jeg må anta at det skyldes dårlig språkføring hos
  oversetter (noe jeg dessverre ofte synes jeg opplever der bøker oversettes fra nordiske språk til norsk)

Jeg har tidligere lest Dødsskipet og hadde blandete følelser for den også. Men den var i alle fall mye nærmere å være en krimbok enn den håpløst sammensurrete Jeg vet hvem du er-historien. Boka burde markedsføres som den overnaturlige spøkelseshistorien den er. Fra å gi forfatteren en sjanse har jeg altså gått til å unngå denne forfatteren fremover. Irriterende, egentlig - det er så mange gode bøker å lese at jeg føler meg snytt og for å ha kastet bort tiden på denne.

Irriterende oppbygging av den ene parallellhandlingen. Hvert kapittel var likt og lite gikk fremover. I tillegg var det usannsynlig persontegning, særlig for paret i fortellingen- Likevel ga romanen meg utrolig spenning. Gledet meg til å komme hjem fra arbeid for å lese de siste 40 sidene.

Dette blir for "rart" for meg, greit at en hendelse henger sammen på et vis med en annen. Men når det kommer spøkelser og stemmer fra fortiden inn i bildet så ramler jeg av lasset. Denne boken kunne vært bedre uten alt hokus-pokus som skjer og mennesker som forsvinner uten å etterlate seg noe spor.