Bokelskere.no

I begynnelsen føltes fortellerstemmen litt distansert ut (noe som for veldig mening i etterkant), men når jeg ble vant til den fortalte den meg en veldig god og tankevekkende historie.

Han skriver godt, men innholdet kjeda meg til jeg var veldig langt uti boka. Jeg holdt ut og opplevde å like de siste 50 sidene veldig godt. Dette er nok ikke en bok jeg kommer til å promotere noe særlig, men til andre som er usikre på om de orker å fullføre, så vil jeg si at jeg syntes det var verdt å få med seg siste del av boka.

Spennende bok, ikke fult så spennende film

Kathy er 31 år, omsorgsperson med bakgrunn frå den velrenommerte kostskulen Hailsham. Men når ho tenker attende på skuleåra så oppdagar lesaren fort at her er det noko som skurrar. Kva slags kostskule er dette eigentleg? Og kva slags barn er det egentlig som er elevar der?

Forteljinga er lagt til ei alternativ nær fortid, der det er tatt ein del val omkring medisinske moglegheiter som dei fleste vil oppfatte som umoralske. Etter kvart som det fulle omfanget av situasjonen blir tydeleg, melder det seg mange ubehagelege spørsmål. Vi lever jo på mange måtar i eit sorteringssamfunn, slik har det vel alltid vært, medan ein strebar etter ideal om like moglegheiter for alle. Men kor høge er egentlig tersklane som må brytast ned for at tilstanden skal bli slik som Ishiguro skildrar?

Ishiguro er flink til å antyde, heller en å overforklare (sjølv om det kom ei ganske grundig forklaring på slutten). Vidare nyttar han mykje plass til å skildre relasjonane mellom Kathy og eit knippe av øvrige elevar ved kostskulen. Det er noko påtrengande ved desse skildringane som eg ikkje heilt får taket på, men det er sikkert gjennomtenkt frå forfattaren sin side. Kanskje vil han vise at hovudpersonane i boka er over gjennomsnittet mennesklege? Alt i alt ei god og leseverdig bok.

Vi las denne i den dystopiske lesesirkelen i mars/april i år. Den som foreslo boka hadde nok god teft, for litt seinare fekk Ishiguro som kjent Nobelprisen i litteratur.

Dette var mitt første møte med årets nobelprisvinner. Og jeg vil nesten også si mitt første møte med dystopi-genren, selv om det ikke stemmer helt ettersom jeg har har lest Huxleys Vidunderlige nye verden og 1984. Men det er en genre jeg ikke har fattet veldig interesse for, og dermed virkelig en forutoppfatning som ble satt på prøve.

For dette var en utrolig vakker mennesklig bok, som skildret vennskap og relasjoner mellom mennesker på en utrolig stillferdig, øm og presis måte. Beskrivelsen av Tommy som har et temprament som er lettantennelig, og som derfor stadig antennes av medelevene er så realistiske, så vare og så vonde, fordi de kan direkte relateres til det som skjer i skolegårdene rundt omkring.

Jeg tok fatt på boka uten å ha gjort så grundig reasearch først, og det tok tid før jeg skjønte konseptet (og at jeg faktisk befant meg i et disantopisk univers). Men det slo meg, som uerfaren leser av denne genren, at den kan brukes som et laboratorium, der de menneskelige relasjonene fremtrer enda tydeligere enn i den «virkelige verden» fordi det isoleres fra omverden. Relasjonene mellom menneskene blir satt under lupen, og dratt til det ekstreme.

Forholdene mellom menneskene var for meg hovedtema for boken, og donasjonene ble en bakgrunn som setter temaet i relieff. Et spennende og tankevekkende bakteppe som understreker nettopp diskusjonen om hva vi er for hverandre og Kants imperativ om at du skal behandle den andre som et mål i seg selv, og ikke som et middel.

Gir virkelig mersmak til å teste ut mer av forfatterskapet og en for meg ny genre.

Jeg har lest den norske (pocket-) utgaven. "Tiårets beste roman," er det sagt. Jeg er langt på vei enig.

Kathy har blitt 31, og har den siste tiden latt tankene vandre tilbake til skoletiden. Hun gikk på den unike kostskolen Hailsham. Alle elevene ved skolen var spesielle; ikke som barn og ungdommer utenfor. Deres skjebne var allerede forutbestemt, og når Kathy nå ser tilbake, skjønner hun at det hele kanskje ikke var så idyllisk.
Sammen med Tommy og Ruth nærmer hun seg den urovekkende sannheten om Hailsham.

Velskrevet fra Nobelprisvinneren, og et utfordrende tema. Man blir trist på "studentenes" vegne, men det er jo ikke noen vei tilbake til sånn ting var før...