Viser 1 til 8 av 8 omtaler

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest. Man blir sint, sjokkert og tårene triller når man leser denne boka om kinesiske mødre som blir tvunget til å gi fra seg sine nyfødte døtre. Man skulle tro det var ettbarnspolitikken som fører til at de må adoptere bort sine døtre, men boka viser at det like mye handler om kulturen i Kina; at det er bare gutter som har verdi, spesielt på landsbygda er dette fortsatt gjeldende. Man blir sjokkert av at det i løpet av de siste tiår fortsatt blir utført drap på nyfødte jentebabyer på landsbygda. Denne boka var så sterk at jeg måtte ta lange pauser fra den, men den er også veldig informativ om kultur og politikk i Kina, og var virkelig verdt hver tåre å lese.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette var nok den boken det har vært tøffest å lese noengang. Med døtre født i Kina rørte det meg dypt inn i sjelen å lese denne boken.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Xinrans berättelser från ett Kina som jag som jämnårig henne inte hade en aning om. Att det varit standard att kvitta sig med nyfödda flickebarn in i våra dagar genom att adoptera dem till väst har jag ju känt till sedan länge, men att det dessutom funnits(finns?) en vedertagen sed att "råka" döda nyfödda flickebarn helt kallt var mig okänt. Henne vill jag läsa mer av!

Nu läste jag om boken fem år senare och jag blev lika gripen av den igen. Särskilt det lilla flickebarnet som kastades i sophinken och hennes lilla fot som rörde sig utan att Xinran kunde göra något.
Eller om barnhem som försvann utan dokumentation vart barnen tog vägen. Eller om gamla lagar som gjorde att familjen fick dåligt med mat om det föddes en flicka eftersom jorden fördelades till män/söner och med döttrar blev det ingen jord. Familjen med endast döttrar kunde även mista den jorden som de hade för att odla för sitt uppehälle så att få ett flickebarn var dåligt. Om människor som färdas genom landet och dumpar sina flickebarn och hoppas få en son så att de kan återvända hem till familjen. Flicka efter flicka...
Snacka om patriarkat!
Som motvikt har författaren som sedan ett antal år bor i London startat organisationen Mothers Bridges of Love http://www.mothersbridge.org/ Organisationen har som syfte att hjälpa kinesiska flickor som blivit adopterade till västvärlden få kontakt med sitt kinesiska arv, ev finna sina biologiska mödrar men om det inte är möjligt så ska de kunna få lära sig om det landet och den kulturen som de föddes i genom resor till kinesiska landsbygden där de flesta flickorna kommer från. Dessutom stöttar de barnhemsbarn i Kina, handikappade flickor som inte blir adopterade mm. Ett livsverk!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En bok som jeg måtte bare ta pause av, klarte ikke å lese i en sleng.. Jeg visste om ettbarnspolitikken og mord av nyfødte jenter i Kina, men å få et innblikk av mødres historier var virkelig mye mer gripende enn nyheter på avisa. Kunne ikke lese et kapittel uten å måpe eller ta en "psykisk pause". Fikk et skikkelig dårlig følelse i magen og hjertet, og tårer i øyne når jeg leste om hvordan de nyfødte jentenes liv tok slutt på.

Den boka er min første bok av Xinran og er fristet til å lese hennes andre bøker.

Vil anfale dere på det sterkeste å lese denne boken for å få et skikkelig innblikk på de mødres historier om deres døtre. For dere med sarte hjerter, det er ingen skam å legge seg fra boka og ta en pust før man fortsetter å lese.

En god applaus til Xinran som reiste rundt, opplevde og skrev ned historiene, samt egen, og ga ut boken.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

dette er en bok som vekker mye følelser, men en bok som tar opp viktige ting

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ubeskrivelig vondt å høre om jentebarna og mødrene deres. Vanskelig å ta innover seg at historiene i denne boka er eller har vært virkelighet og hverdag for mennesker av vår tid. Kjenner skjebnene til disse menneskene langt inn i sjela.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En rørende og hjerteskjærende dokumentar om kinesiske mødre som er nødt til å gi slipp på sine døtre. Forfatteren har reist landet rundt på jakt etter disse historiene, og hun har også fått brev fra utlendinger som har adoptert kinesiske jenter.

Man blir både sint, fortvilet, lei seg og rasende etter å lest denne vikitge boken!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem. Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre …

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn.

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka fortjener terningkast fem.

Godt sagt! (17) Varsle Svar

Sist sett

Karin  JensenAnn ChristinbandiniAnneWangEli HagelundSol SkipnesgretemorStine SevilhaugHeidi LIngunn SPer LundStig TAnitaIreneleserHarald KTone SundlandHilde H HelsethIngvild RosslundHanne Kvernmo RyeJulie StensethBeathe SolbergKirsten LundChristoffer SmedaasRandiAstrid Terese Bjorland SkjeggerudMarianne MBjørg Marit TinholtJarmo LarsenEllen E. MartolMonica CarlsenBjørg L.Tove Obrestad WøienCarine OlsrødAud- HelenPiippokattaGrete AastorpAnne-Stine Ruud HusevågKristine LouiseBerit B LieOle