Kort sagt, et mesterverk. Alle 589 sidene er verdt å bli lest.

Jeg vet ikke hvem jeg synes er mest ufyselig av Francis Underwood i dramaserien House of Cards eller hovedpersonen Bjartur i romanen Sin egen herre av den islandske forfatteren Halldór Laxness (1902-1998).

House of Cards; jeg er kommet til sesong 3 på Netflix. Sammenligningen mellom Francis Underwood og Bjartur er at begge har satt seg et mål. Dette målet er de villig til å gå over lik for å nå, og de gjør det. De ser seg ikke tilbake og de feller ingen tårer. Bjarturs mål er å bli sin egen herre. Han skal bli sauebonde.

Romanen Sin egen herre leste jeg ferdig på fredag. En bok på 600 sider utgitt i 1934/35. Den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2004 og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg ble inspirert til å lese den av boken jeg skrev om i innlegget:
Tore Renberg: På fest hos litteraturen

Halldór Laxness fikk nobelprisen i litteratur i 1955. Renberg mener at Sin egen herre er Nordens beste roman. Det har jeg ikke grunnlag for å si noe om, men boken var vel verdt å lese.

Utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

Ei meisterleg framstilling av livet i ei fjellbygd på Nordaustlandet på Island tidleg på 1900-talet. Hovudpersonen er Bjartur, ein stabukk av ein sauebonde og nyryddingsmann. Han er særs medviten på verdien av å vere økonomisk sjølvstendig, å livberge seg utan å ha skuld til nokon, og dette er det høgste av dei boda han lever etter. Som ein god nummet to kjem sauene, familien forøvrig kjem på ein tredjeplass. Eller kanskje fjerde, for litteratur og skaldskap har også ei høg stjerne hjå Bjartur.

Ein fyl historia til Bjartur kronologisk frå han etter 18 år som gardsdreng får kjøpt ein fjelleigedom, som attpåtil seiast å vere forheksa, gjennom harde år og gode år, og nokre tiår framover i tid. Det er eit fattig og rikt liv på same tid. Laxness skildrar dei tidvis harde vertilhøva så godt at ein nesten sit og hustrar medan ein les. På same tid er der mykje humor; ein viss galgenhumor hjå Bjartur sjølv, og humoristiske skildringar av det øvrige persongalleriet i bygda.

Laxness viser også fram samfunnstilhøva i landet på denne tida. Konflikten mellom det framveksande landbrukssamvirket og handelsstanden var interessant å få med seg. Graden av overtru mellom folk er også tankevekkande, og interessen for litteratur og skaldskap som fjellbøndene er ikkje mindre enn imponerande. Men mest imonerande av alt er likevel pågangsmotet og staheita til Bjartur.

Eg las denne saman med kjell k sin lesesirkel. Det vart mange fine og opplysande diskusjonar denne gangen også.

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:

«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien.

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet.

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer."

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille.

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist.

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott.

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp.

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ...

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ...

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!