Bokelskere.no

Flere av forfatterne som skriver godt om India er utvandret, eller foreldrene deres utvandret. Det gjelder Mistry og Yann Martel, Vikram Seth har bodd i England. Balansekunst er en fascinerende bok. Mistry beskriver mennesker og et hardt liv i India.

Inderne skryter av at landet deres er "verdens største demokrati" og at ulike religioner og kaster (kastesystemet lever fremdeles) lever respektfullt side ved side. Så kan man spørre seg om det er demokrati i praksis når Mistry skildrer mennesker fra fattigkvarterene som stappes inn i busser for å delta på store politiske møter. Myndighetene tar ikke noe ansvar så snart møtet er over. Folk trampes ned. Som leser stiller jeg meg også spørsmålet om hvordan det er mulig å finne sitt menneskeverd og egenverd i karakterenes fattige tilværelse. Men karakterene gjør det. Det fascinerer og gjør at jeg som leser blir glad i hovedpersonene. Sjøgren-Erichsens oversettelse er nydelig.

Etter å ha lest denne boken, "måtte" jeg bare reise til India og jeg vil tilbake! Har du ikke lest Balansekunst, så gjør det!

Medrivende bok som kommer til å sitte lenge i. Og ja-som Gerd skriver-man blir virkelig glad i disse personene.Mange rystende episoder og triste skjebner,og jeg grep meg selv i mange ganger å tenke underveis i boka: Er dette virkelig mulig-kan mennesker virkelig være så rå og brutale som det beskrives her? samtidig er det en fortelling om et nydelig vennskap som oppstår mellom personer som kommer fra vidt forskjellige miljøer. Avsluttet boka med en stor klump i halsen-hadde så håpet på en mye bedre skjebne for mine fire "venner"!

En fargerik og fascinerende historie fra India om ei ung enke, to skreddere og en student - og mange andre brutale skjebner...

Nokon har samanlikna Mistry med Charles Dickens, og det syns eg passar veldig godt. Ein dukkar ned i ei verd ein ikkje skulle tru fans. Me følgjer personane gjennom gleder, men også aumjuking, overgrep og sorg. Kampen for tilveret i Bombay på 1970 talet. Kastevesenet som skulle vera avskaffa, fanst (og finst?) i høgste grad og øydelegg for menneska. Ein blir glad i personane i boka. Boka er lettlest trass i sitt -ofte - dystre innhald. Glimt av vennskap og omsorg for kvarandre står att og gir håp.

Jeg må innrømme at jeg er noget ambivalent til denne boka. På den ene siden er det en gripende roman med en fantastisk beskrivelse av India og samfunnet/kulturen der. Jeg lot meg absolutt suge inn i fortellingen og fullførte de 800 sidene til tross for sommerferie & diverse andre avbrytelser.

Men jeg misliker sterkt den negative og deprimerende spiralen som er tilstede i boka - det går bare en vei og det er nedover, nedover og nedover.. Når du ikke tror det kan bli verre, så blir det nettopp det. Sånn sett minnet den meg faktisk om "Tusen Strålende Soler". Jeg foretrekker bøker med en viss grad av optimisme og håp -- og derfor får ikke Balansekunst mer enn en 4er av meg.

Også en av mine favoritter som forteller mye om å være fattig i India. Lest på engelsk.