Bokelskere.no

Fantastisk bra!

Coetzee er og blir en brilliant historieforteller om enn dette er en veldig dramatisk historie fra en sør Afrika som de færreste av oss kjenner, så berører den oss/meg veldig sterkt.

Jeg leste denne boken under lesemaratonen tidligere i sommer og satte den raskt som en av mine favoritter. Vanære er en dyster fortelling om mennesker og dyr i tiden etter apartheid-styre i Sør Afrika.

Omtales i kapittelet Et spill om verdighet (s. 95 - 103) fra:
Meyer, S. (2005). Den lille Machiavelli : maktspill til hverdagsbruk. Aschehoug

"The business of dog-killing is over for the day, the black bags are piled at the door, each with a body and soul inside. He and Bev Shaw lie in each other´s arms on the floor of the surgery. In half an hour Bev will go back to her Bill and he will be loading the bags."

Skittenrealistisk prosa med lyriske overtoner. Mangefasetert og vidtfavnende, men likevel (ubehagelig) gjenkjennende og nært.
I et hvitt dilemma i Sør-Afrikas nedgrodde bakgårder møtes primale drifter i menn og kontinent. Protagonisten siterer Lord Byron og William Wordsworth for en søken etter moralsk gyldighet, men den forblir en utopi. Ikke uten grunn at Coetzee har fått Nobelprisen i litteratur for sine utgivelser. Virkelig en "må-lese"-roman!

Dette er en smertefull undersøkelse av de gråsonene som finnes mellom absolutte sannheter: Hvem er undertrykt og hvem er overgriper, hvordan er overgrepets logikk og natur? Den middelaldrende professoren David Lurie må forlate universitetet i vanære etter et forhold til en ung student. Det viser seg at han generelt har et distansert forhold til kvinner, ja, til alt i livet. Ute på gården til hans unge lesbiske datter, som er som en fremmed for ham, blir han vitne til at hun mishandles. Det er vanskelig å si om det finnes en renselse for David Lurie, om det finnes tilgivelse og oppreisning: Ikke hos den unge studinen, ikke i forholdet til datteren, hvor han har feilet i å forstå henne og beskytte henne mot fare, kanskje heller ikke når han begynner å tilbringe dagene som frivillig på en veterinærklinikk som stort sett avliver løshunder. Likevel er det en form for forløsning i Luries forhold til én bestemt hund. Jeg håper og tror at det at han har en form for følelse for denne ene hunden, kan være et slags håp, selv om det håpet antagelig er like døende som hunden.
Coetzee stiller opp ladede symboler for imperialisten og den undertrykte: Den hvite middelaldrende mannen som tar for seg av unge kvinner, hersker over svarte afrikanere og erobrer naturen for å utnytte den (representerte ved hundene) er hos Coetze en figur for fall. Lurie er kanskje en slags aldrende Prospero, som har mistet kontrollen over Caliban (de svarte afrikanerne), som deretter har forgrepet seg på hans Miranda (noe Caliban visserlig prøver i Shakespeares stykke, uten å lykkes). Denne imperialisten står i ruinene av sitt rike og forsøker å finne en form for lise i en verden der han mister makt og sannhetene har forandret fullstendig karakter. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg har lest, den er renskåret, vakker og brutal, og med en veldig vond slutt.

Hørte lydbokversjonen av denne i bil fram og tilbake til Uppsala. Begynte bra, men holdt ikke helt ut...