For ei bok! Dette var lesnaden sin, altså. Hadde høyrt folk kalla Thomas Pynchons romanar «postmoderne», men at The Crying of Lot 49 faktisk var ein moderne roman om post, det overraska meg. Gler meg til resten av forfattarskapet.
Denne boken er absolutt ingen favoritt og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan den har kommet seg på 1001-lista. Mulig jeg er for dum til å forstå den? Tung, traurig og er det en tråd gjennom boken så klarte ihvertfall ikke jeg å finne den.