Bokelskere.no

Tekst, liv, tekst, liv, jeg, han, du, noen, alle. I hverdag, i drøm, i tanke, i følelse, i arbeid, på kontoret, i gaten, i soverommet. Hvor som helst kan du slå opp i boken og den kan treffe deg. Det er en tanke, det er en en setning til alle. Delingslitteratur eller delingskultur er kanskje det moderne ordet for hvordan Pessao skriver og kan oppleves. Slik er jo litteraturens vesen, kan du si. Men det går utover dette idet du finner trøst fordi boken treffer nettopp din uro, den almenmenneskelige uro, den uro vi alle fødes med, lever med og dør med. Inntil når.

Dette er den beste boka eg har lese på lenge. Har krangla, grubla og smilt med Pessoa. Det er utruleg kor godt eit menneske som levde i byrjinga av 1900-talet kan skildre nordmenn anno 2018. Vår einsemd, vår jakt etter meining, vår fasade.... Har skrive om nokre sider ved bok i bloggen

Jeg har kjempet en tid med denne, virkelig prøvd, men nå gir jeg opp. Det er så mye annet å lese og som gir meg mye mer.

Uroens bok av en portugisisk forfatter som er vanskelig å bedømme, faktisk er det vanskelig å avgjøre hans egentlige navn, siden han opererte med rundt 20 forskjellige heteronymer, altså adskilte forfatterpersonligheter. Jeg valgte denne boka i forbindelse med et litteraturstudie der vi ble bedt om å skrive om tre forfattere eller bøker avgrenset av de to verdenskrigene. Jeg rakk ikke å lese hele Uroens bok, fordi den tar så ekstremt lang tid å fordøye, men jeg plukket den opp igjen etter at studiene var ferdig, og leser fortsatt et avsnitt eller to en gang om dagen eller en gang i uken eller annenhver måned. For forfatteren tok prosessen med boka omtrent 80 år, den ble først ferdig bearbeidet og utgitt 50 år etter hans død. Boka ble funnet etterlatt i en koffert etter forfatterens død, i form av en mengde nummererte notater og lapper. Det er et mangfoldig verk: lyst, mørkt, enkelt, vanskelig, ekstremt observant, først og fremst fascinerende, særlig hvis leseren kjenner litt til bakgrunnshistorien.

En bok som speiler min sjel på en skremmende måte!

Et lesetips jeg plukket opp i Alf van der Hagens bok om Dag Solstad.