Boka omfatter to tekster først utgitt med ti års mellomrom, 1928 og 1938. Barndom i Berlin er skrevet i jeg-form, mens Enveiskjørt gate er skrevet uten noen klar forteller. Et felles trekk ved begge er at innholdet spenner over både abstraksjoner og hverdagsligheter. Det er heller ingen gjennomgående handling, heller ikke i memoardelen. Det er med andre ord ikke en lettlest bok. Åpenbart har den heller ikke vært enkel å oversette. Min utgave fra 2014 er oversetternes andre forsøk på å gi Benjamins tysk en norsk språkdrakt.
Barndom i Berlin er likevel den mest tilgjengelige. Selv om det er en voksen som skriver, synes jeg at Benjamin har klart å holde på barnets perspektiv. Vi kan selvfølgelig lure på om det er mulig for en voksen å huske så mye fra tidlig barndom, men forfatteren er dyktig til å holde seg unna eller skjule retrospektive fortolkninger og forklaringer.
Enveiskjørt gate er derimot nesten leksikalsk i sine knappe, finpolerte tekstbiter. Inne imellom glimter det til med sitatverdige innsikter og finurligheter. Han skriver for eksempel om hvordan valg av skriftnorm påvirker hva vi skriver. Han ville satt stor pris på det store utvalget av skrifttyper og emoijer som vi kan velge mellom i dagens tekstbehandlingsunivers.