Bokelskere.no

Ei merkeleg bok, både lita og stor på ein gang. Handlinga er lagt til slutten av 1400-talet og første halvdelen av 1500-talet, og dreier seg stort sett om Mikkel Thøgesen. Lesaren møter Mikkel først som måteleg entusiastisk student, og seinare som soldat under Christian II av Danmark. Dette er ein ganske dramatisk epoke i Danmark sin historie, men boka tek ikkje mål av seg til å forklare eller greie ut om dei historiske hendingane, det er heller slik at ein oftast berre anar omrisset av dei, men ein får også enkelte eksplisitte hendingar på nært hald.

Det verkeleg storarta med boka er språket. Enkelte av skildringane har ein kraft og ein poesi over seg om naglar lesaren fast i boksidene. Der er mange originale språklege bilete, og Jensen gjev også naturen og landskapet til viktige element i forteljinga. For ikkje å snakke om dei meir groteske skildringane, ein kan jammen begynne å lure på om det er mogleg å skildre desse så detaljert utan å ha vært vitne til liknande hendingar sjølv.

Sjølve hovudpersonen var det smått vanskeleg å få tak på. Mikkel er korkje helt eller anti-helt, han let seg nærmast kvervle av garde i dei historiske hendingane utan mål eler vilje. Det einaste som gjev han ei viss retning i livet er viljen til å tene kongen sin, uansett korleis det gjeng med monarken.

Eg vegrar meg for å spekulere i kva Jensen kan ha prøvd å fomidle med denne boka, utover det å nytte historiske kulissar til å skape ei god forteljing. Det klarte han i alle fall, boka fall godt i smak hjå denne lesaren. Eg las den saman med gretemor sin lesesirkel, det virka som om dei fleste av dei andre deltakarane også var begeistra for boka.

Så har vi det igjen. Boken står i min hylle. Den har stått der i flere år. Urørt.
Av meg vel og merke. Så ser jeg at denne for meg hittil ukjente dikter, er så kjent at han i 1944 (Det år jeg ble født!) fikk nobelprisen i litteratur. Og da må man vel nesten om ikke annet åpne boken.
I første omgang ikke den store "tenningen" ved å lese omslagets (forlagets) kommentar. Historie er interessant nok for meg, men dansk historie fra Christian II's tid er ikke det som fenger meg meg mest. Men så er det rare, noe som skjer meg temmelig ofte: jeg blar litt i den, leser litt her og der, "smaker" på den.
Så prøveleser jeg fra begynnelsen av, og dermed er jeg i gang! Kan ikke legge den bort. Den er så veldreid i regi, skriveteknikk, og dette med historien i historien: En menneskeskjebne som opptar i seg flere menneskeskjebner, hvor selve krigen (Kongens forsøk å "utvide" Danmark) bare blir et bakteppe. Som på et teater: En avgrensing av romanens rom, tiden er allerede gitt.
Slik forfatteren navngir flere personer, hvis livsbaner blandes sammen av en ytterst påfallende, dog likevel troverdig felles historie. Som altså faller sammen med en konges historie. Mesterlig. Kanskje et av de beste eksempler jeg har sett på den teknikk man i et senere litteraturhistorisk lys har kalt "Den kinesiske esken" eller "den russiske dukken" (men åpner en dukke for å finne en ny , nokså lik dukke som igjen inneholder en mindre , men nokså lik dukke osv. Så dyktig gjort er dette, at det ikke går opp for meg før boken er avsluttet. Så er det selve talentet for å skrive en spennende historie. Som vi vil følge til dens (bitre?) slutt. Jeg setter en 6er uten å nøle. Også for selve den elegante, drivende språkføringen.Det jeg kaller skrivekunst!
Disse stemningsbeskrivelser av landskap, årstider , lyder, dufter. De legges så smidig og tilforlatelig inn i prosateksten selv om de (etter min mening) egentlig er nydelig lyrikk! Les gjerne gjennom noen av mine her gjenlagte sitater som illustrasjoner på dette. Og selv om boken er ført i realismens episke penn, skjemmer det ikke med disse halvt mytiske , nærmest eventyr som han behendig putter inn i mellom. Både hist og både her!
Boken anbefales herved. Vel og merke av lille meg. Du -hvem du nå måtte være er uansett stor nok til ikke dele min oppfatning.
Takk for oppmerksomheten.