Denne syns jeg var skuffende. Nå skal det sies at jeg at jeg kun leste de 100 første sidene, men jeg mener at man har fått et ganske godt inntrykk av boka når man har lest 1/3 av den. Jeg skumleste for sikkerhets skyld et kapittel senere i boka og ut fra det, så både tonen, språket, handlingen og opplegget temmelig likt ut som de 100 første sidene. (Kommentarene videre er kun basert på disse 100 sidene og det ene kapitlet.) Dette fremstod for meg som billig action-krim med påklistret hi-tech sci-fi-staffasje som ren gimmick. Her var det mafiavirksomhet, macho håndgemeng, militære elitesoldater, hemmelig superpoliti, god gammeldags katt/mus-jakt, maskingevær og en omtrent uovervinnelig helteskikkelse. Bortsett fra alle de duppedingsene som forfatteren har funnet på kunne dette like gjerne vært en action-krim satt til nåtid i nesten hvilket som helst kriminelt mijø i øst-europa.

Jeg "slumpet" også over etterordet hvor forfatteren skriver varmt og hengivent om Bringsværd (som jeg liker veldig godt) og prøvde virkelig å gi boka en ny sjanse etter det, men uten hell. Den historien som ble brettet ut over begynnelsen av boka ga meg rett og slett ingenting, beklageligvis.

Boka er en slags blanding av filmene Pusher og Requiem for a Dream. God intensitet i språket. Litt krevende å følge med i scenevekslingene, ikke ei bok for ungdommer som ikke har nok lesetrening. Historien var bra og jeg likte utviklingen. Alt fremstår troverdig og mulig (som i: det kunne ha skjedd på ordentlig).

Boka blir jo fatalistisk med den starten, men man "jages" hele tiden videre inn og dypere i historien for å få vite hvorfor det gikk som det gikk. Jeg syns den var spennende hele veien og den hadde en skikkelig "pageturner"-kvalitet for min del. For de som har lest mye og som har opparbeidet seg mye litterær kompetanse er det jo mange klisjeer her, men jeg syns forfatterne har klart å formidle de intense følelsene ungdom i den aldersgruppa kan ha på en bra måte.

Kudos til oversetter for å bevare det danske preget i dialog og replikkveksling. Det plasserte boka helt konkret i Danmark for min del.

Dette er absolutt ei bok jeg vil anbefale videre.

Kort oppsummert i stikkordsform: Boksing, krim, fengselsfortelling, spenning, kontrahistorisk.

Enkel handling, klart og lettfattelig språk. Actionpreget innhold. Flate karakterer.

Passer for ungdom med lite lesetrening.

Denne boka leste jeg i forbindelse med research til lista mi over dystopier/post-apokalyptiske fortellinger på norsk.

Farvel, Babylon er mer en katastroferoman enn noe annet. Jorden kommer til å bli truffet av en komet om få dager og det er ingenting man kan gjøre for å hindre den i akkurat det. Romanen har en tredelt oppbygning hvor vi først følger hverdagen på en Café som heter Kometen (tilfeldig?), deretter kommer vi under huden på en av personene som vanker der, før vi blir satt over til dødskorridoren (death row). Dette gjentar seg syv ganger. Novellene til de syv personene oppleves stort sett i retroperspektiv og danner bakgrunnen for ting de sier og gjør i nåtid på cafeen.

Er halvveis i boka og er ikke så voldsomt imponert. Skriver mer når den er ferdiglest.

EDIT: Boka er nå ferdiglest og det er i grunn ikke så mye mer å legge til. Det som skjer på cafeen og på dødskorridoren er det mest spennende i boka, bare synd at det er de syv novellene som utgjør majoriteten av romanen. "Farvel, Babylon" kan man trygt la vær å lese, enten man ser den i lys av P-A-elementene eller som en vanlig skjønnlitterær roman.

Framtidssamfunn/Post-Apokalyptisk litteratur.

Liker godt skildringene av samfunnet på Heden. Skikkene/tradisjonene deres virker troverdige og mytologien som spinner rundt virkelige ting som har skjedd er fascinerende. Forholdet mellom de to hovedkarakterene blir litt stillestående i lengden og dermed kjedelig å forholde seg til. Man kommer til eksempel aldri riktig under huden på den kvinnelige karakteren, Hilary, fra Den Store Byen. Magikeren Sorte Rose fra Heden derimot fremstår mystisk og uforutsigbar og man lar seg fort fengsle av hans hemmelighetsfulle vesen.

Barnet Adelheid sin rolle oppi det hele er noe uklar og til å være gitt ekstremt stor betydning av Hilary utgjør hun en forsvinnende liten del av boken. Boka starter bra og holder interessen oppe de rundt 170 første sidene. Deretter dabber det av og helt på slutten raknet det fullstendig, historiemessig sett. Iallfall i mine øyne. Mulig en ny gjennomlesing avslører detaljer jeg ikke fikk med meg.

Språket i boka er bra og forsøker ikke være "kreativt" på noen som helst måte. Det eneste måtte være noen av ordene som skrives på en "gammelmodig" måte. F.eks "sproget", "Skrøbelig" og "trusel"

Totalt sett er boka likevel såpass bra og interessant sett både i forhold til emne/sjanger og generelt at den må sies å være leserverdig.

«Himmelherren» fremstår som temmelig standard fantasy, men med et par kule grep (metaaspektet og forvirringen rundt virkelighet kontra fantasi; hvem skriver om hvem?). Premisset for handlingen (fra virkelighet til fantasi til virkelighet) gjør det nærliggende å tenke i retning av «Narnia»-bøkene og «Den uendelige historien». La meg bare da nevne at «Himmelherren» er langt unna deres kvalitet og iderikdom.

Danske Bøgh Andersen har et levende og sprudlende språk, noe som passer til hovedpersonen og hans alder. Likevel kan jeg ikke si at jeg ble berørt på noen måte av dramatikken i boka, sjøl om forfatteren maler med aldri så store og voldsomme penselstrøk. Han er flink til å beskrive Peters fantasiverden, men elementene den består av er så tradisjonelle og forutsigbare at man aldri blir dratt ordentlig inn i den. Det er mange kreative språklige vendinger her, men av og til tar han disse sammenligningene og gjentakelsene sine litt langt. De blir mer forstyrrende enn at de tjener drivet i historien. Kapitlene er korte og episodiske i formen og med en tittel som forklarer hva det skal handle om.

Aldervurdering vet jeg ikke om jeg er kompetent til å gjøre, men Aschehoug retter boken mot segmentet 12-16. Det jeg kan si er at jeg vil anta at 16-åringen kan finne boken noe barnslig, da Peter har en veldig barneaktig iver og fremstår på en umoden måte i noen av tankene og refleksjonene han gjør seg. Lesemessig sett var «Himmelherren» en helt ok opplevelse, men dette er nok ikke en tittel jeg kommer til å trekke frem som en anbefaling for de som vil lese fantasy.

Fin, poetisk, tankefull og realistisk vemmelig. Kanskje var det det at jeg var mer forberedt på hva som kom til å møte meg denne gangen som gjorde opplevelsen mindre sjokkartet, men jeg syns ikke denne boka er så grotesk og avskyelig som enkelte har forfektet. Kanskje de ikke har/hadde lest Fiolinane?

Boka handler om Frrok; hans streben etter å passe inn i hverdagen og hans forhold til den mer distanserte Flori. Leikvoll har på ingen måte fornektet seg noe i denne fortellingen, men alt virker likevel mer sart og sårbart i "Bovara". Naturskildringene står sterkt, det samme gjør åndslivet og tankeuniverset til Frrok. Han drømmer seg ofte bort under faktiske hendelser eller blir påminnet ting som har skjedd tidligere i livet, enten han sitter ved matbordet, bytter skitbøtta til Flori eller steller med hagen.

Handlingsmessig er det ikke mye som skjer her, det viktigste er å være der, sammen med Frrok. Sånn sett er det ei stille bok som tar seg tid til å utbrodere hans virkelighet, mer enn at leseren skal underholdes kontinuerlig i beste såpestil.

Man kommer jo ikke utenom elementene som, på sett og vis, har blitt Leikvolls "varemerke" (kan man kalle det det?). Iallfall: de er der, men de er aldri spekulative på den måten at man får meske seg i detaljer og hendelsene tværes aldri ut. Han holder det enkelt og antyder mer enn han røper. Om derimot situasjonen danner seg, visuelt sett, klart og tydelig i ditt eget sinn er jo ikke det hans feil, eller?

Starten var lovende, men jeg syns hele boka falt sammen da de ankom den byen i skråninga. Først og fremst fordi den da bare fremstår som en veik kopi av "Dødslekene" og den mektige trilogien om Evv Lushon av Bull-Hansen, men også fordi språket blir så klisjeaktig og overtydelig. Det gjør det vanskelig å komme under huden på karakterene og søskenforholdet til de to søstrene virker utrolig kunstig. Og det elsk/hat-forholdet til kvinnelig hovedperson og mannlig biperson fikk jeg helt mark av. Saba er like egoistisk og umoden som Katniss (fra Dødslekene), men makter ikke å skape sympati eller forståelse for sin egen person. Derfor er det svært vanskelig å bry seg om henne. Ikke et godt utgangspunkt for en hovedperson vil jeg si. Det kan eksemplifiseres ved at det skjer noe ekstremt dramatisk på vei mot et vertshus i fjellene med henne, og det ikke ikke fremkaller noe mer enn et skuldertrekk. Det kan jo også henge sammen med at man VET at det ikke kommer til å skje noe alvorlig henne. Det blir aldri særlig nervepirrende med gjennomskinnelig struktur og flat spenningskurve og man fristes ikke til å lese videre. Motivasjonen hennes for å dra på denne ferden er heller ikke sterk nok beveggrunn. Da jeg hadde rundt 110 sider igjen ga jeg opp. Jeg ga egentlig opp litt før det (ved de tenkte ordene "løgner, løgner, løgner"), men leste litt til, bare sånn i tilfelle. Det kunne jeg fint spart meg for.

Alt i alt ei meget skuffende bok.
PS. Dette ble kanskje mer noen sammenraskete "gruk", enn en faktisk omtale, men pytt.