Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 671 bokomtaler

The Queen of The Cicadas, også kjent som La Reina de Las Chicharras terroriserer dem som fortjener det, for å ta igjen for noe de har gjort galt.

Det høres kanskje ut som en historie å himle med øynene til, men det er det ikke. Dette er en av de bedre bøkene om vandrehistorier jeg har lest i det siste, og er veldig fascinerende. Det er også sjeldent at jeg liker begge tidslinjene, de gangen det er med forskjellige tidslinjer. Ofte liker jeg bare den ene eller ingen av dem. Men syntes det var svært interessant å bli kjent med både Milagros og Belinda.

Utrygg arbeidsplass
Den ene tidslinjen er fra 1952 og er om Milagros fra Mexico. Hun drar til Alice, Texas for å jobbe på en farm. Pengene hun tjener inn sender hun til sine nærmeste hjemme. Hun har lyst til å dra fra dette stedet til California, fordi hun mistrives av flere grunner. Det er folk der som er glad i henne og hun trives med, men det er noen menn som er direkte ekle, og en del kvinner fryser henne ut, mobber henne. Vil få henne til å tro at hun er ute etter mennene deres. Hun planlegger å reise sammen med noen andre, og ikke lenge før hun skal forlate stedet hvor hun mistrives, blir hun myrdet på en svært brutal måte som blir husket lenge etterpå. Det er da legenden om The Queen of the Cicadas oppstår.

I 2019 blir Belinda invitert på samme sted som Milagros ble drept. Hun er der for at en av hennes nærmeste venninner skal gifte seg. Hun er ikke i humør for hun har gjort mange dårlige valg i livet, blant annet tatt mange dårlig valg av menn, hater å være alene, og møter likevl opp alene. Hun har en sønn, men opplever en slags avstand mellom dem. Hun møter likevel opp for å være der for venninnen. Hun har også en fantastisk form for selvironi. Hun møter Hector, som er farmens nye eier og som leier ut lokalet til bryllupet. Hun tilbringer mer tid med ham enn å være gjest i bryllupet, fordi hun blir så fascinert av å høre ham fortelle om Milagros - The Queen of the Cicadas. Hun synes synd på kvinnen. Det urettferdige hun ble utsatt for på grunn av klasseskille og rase. Siden det som skjedde henne ble stort sett hysjet ned, vil Belinda gjøre sine egne undersøkelser om henne. Det blir mer spennende enn det hun først har tenkt.

En uhyggelig skikkelse
Tenkte først at dette ble en standardaktig horrorbok om en vandrehistorie, men det ble det heldigvis ikke. Den er heller ikke nyskapende, og heller ikke skremmende, men bød på en god historie med mye atmosfære og mørke vendinger. Karakterene var også karakterer som man likte, i hvert fall de fleste og som man fikk medfølelse for. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren. Må også skryte av Castros fortellerstemme som er både tøff, rett på sak og nesten poetisk. Noen scener er både grufulle og uhyggelige. Milagros død er kanskje et av de fæleste drapene jeg har lest på en stund. At hun blir drep, er ingen avsløring fra min side for det står på baksiden. Likte også at en horrorbok tar for seg viktige saker som rase, klasseskille og mobbing. Castro beskriver dette på en troverdig måte.

Vil også gi Castro skryt for at hun skriver på en svært levende måte. Det var nesten som å bli sugd inn i boka, men bare nesten. Når jeg leser, føler jeg ofte at jeg leser istedet for å føle at man er inne i boka mens man leser. Så det var ikke langt unna fra å føle at man nesten var med i handlingen selv.

The Queen of the Cicadas var ikke skremmende og det er heller ikke derfor jeg leser horror. Når jeg ser en horrorfilm eller leser horror, har jeg gitt opp håpet om å bli skremt. Sånn er det når man er oppvokst med sjangeren fra man er liten. Nå er jeg mer ute etter en god historie og kanskje glimt av uhyggelige hendelser, og det fikk jeg i denne. Det eneste jeg ikke likte med denne var at skriften var svært liten, og ble ikke helt begeistret over slutten. Men avslutninger er ofte vanskelige.

Det er fremdeles håp for horrorsjangeren, heldigvis og denne boka endte opp som min anbefaling i juli.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Cara Hunter er et navn jeg har lagt merke til, men ikke brydd meg noe særlig om, inntil nå.

Bedre sent enn aldri
Grunnen vet jeg ikke. Jeg har to andre bøker av henne ulest i hylla og de virker som realistiske og spennende krimbøker, men andre bøker har kommet i veien. Det var noe med denne boka, som gjorde at jeg ikke ventet lenge med å lese den. Syntes både tittelen og baksideteksten virket dystert, og det var akkurat det jeg ville ha. En dyster krimbok. Jeg leser ofte krimbøker og jeg tar ofte en pause fra dem også, når de begynner å bli monotone og like. Det er ikke noe spesielt med denne heller, men snarere fascinerende.

Spesielt temaet er fascinerende som man ikke kan si noe om siden det avslører en del av saken Adam Fawley og hans team skal etterforske. Det er om blant annet hat og hvorfor kan hat føre til drap. Dette er den fjerde boka om Adam Fawley og jeg er sløv på å lese bøker i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet bøkene og hvilken sjanger en bokserie tilhører, men når det gjelder krimbøker, synes jeg ikke det blir rotete hvis man ikke har lest fra starten av. Særlig ikke hvis forfatter gir hovedkarakterene god bakgrunnstoff. Da henger man i hvert fall med og det gjorde man i denne, og i hver bok er det som regel en ny sak. Denne gang er det om en drosjesåfør som finner en jente gående alene og virker veldig medtatt. Hun gråter, sjangler og det ser ut til at hun er utsatt for noe. Han vil kjøre henne til politi eller sykhus, men jenta nekter og vil at sjåføren skal kjøre henne hjem hvor hun bor med mor og søster. Når politiet oppsøker henne, nekter hun å snakke. Hvorfor vil hun ikke samarbeide og kommer hun til å samarbeide når en jente i nærheten forsvinner?

En krimsak med mange aspekter
Dette høres kanskje ut som en helt vanlig krimbok, men det er det ikke. Boka er mer enn som så. Selv om det var enkelt å se sammenhengen i det hele før etterforskerne, så gjorde det ikke noe, for boka er såpass realistisk og medrivende. Det er en stor bok på over fire hundre sider, men besto av få dødpunkter, noe som er sjeldent, for ofte kjeder jeg meg i midtpartiet i en krimbok, men det skjedde ikke med denne. Fortellerstemmen til Hunter er svært nøktern og engasjerende. Man må lese litt til og kanskje enda mer for å se om man har rett, og det er litt artig når man har rett. Sånn er det vel når man har lest og sett en del krim. Men syntes ikke det ødela selve spenningen fordi karakterene, både Fawley og teamet hans og diverse mistenkte som oppstår, var interessante å bli kjent med.

Hadde også sansen for ofte skifting av perspektiv som gjør en krimbok mer realistisk, og likte hvordan teksten forandrer seg på når det gjøres opptak av avhør, rettsdokumenter og diverse. Teksten blir da ikke så monoton. Boka består også av et persongalleri som man får medfølelse for og bryr seg om, noe som ikke skjer så ofte i krimbøker.

Det jeg ikke likte så godt å lese om var om Fawleys kone og hennes tid som gravid. Graviditet i bøker har jeg alltid hatt lite interesse for å lese om uansett sjanger, og det dreper på en måte resten av spenningen i boka. Ødelegger litt av flyten. Men heldigvis var det ikke for mye om det, og for min del var det for lett å finne ut sammenheng og diverse i saken Fawley og teamet hans stresser over. Likevel ødela det ikke resten av boka som er godt skrevet og tar opp et tema eller to som det skrives altfor lite om. Håper å få sjansen til å lese de to uleste bøkene jeg har av Hunter før året er omme, for dette ga mersmak! En av de mer realistiske krimbøkene jeg har lest på en stund.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Slike bøker som skal være skumle for barn og unge, leser jeg ikke fordi jeg håper de skal være skremmende, men synes de er underholdende. Jeg liker å holde meg oppdatert om horror i alle målgrupper, og det er ikke noe galt i å være nostalgisk en gang i blant.

Nostalgiske bøker
For vet at som yngre leser, ville jeg ha elsket denne bokserien, og merkelig nok gjør jeg det i voksen alder også. Ford skriver på en måte at selv om det er rettet mot unge lesere, er heldigvis ikke språket overbarnslig eller barnslig i det hele tatt. Det er rett frem, med en del atmosfære, rare karakterer og en liten blanding av alt. Så synes disse bøkene er herlige på en enkel og humoristisk måte.

Så langt i serien er det fire bøker, også på originalspråket. På engelsk heter serien Frightville og synes det er mer snerten enn Skrekk og Gru. Har sjekket forskjellige amerikanske nettsider for å se om det hadde kommet ut noen flere, men i skrivende stund er det blitt utgitt bare fire bøker. På Goodreads kalles boka Keep the Lights On, men det er feil, for originaltittelen er: Night of the Mask, bare for å understreke det.

I bok nummer fire møter man Tucker som blir invitert til bursdagsfest til en jente. Jenta er kjent for å bo i et hus som de fleste i nærområdet vet om siden det er godt synlig og har et spesielt design. Moren hans synes han er heldig som får se innsiden av huset siden hun er grøsserforfatter, men selv har han aldri lest bøkene. På bursdagsfesten må man ha kostyme eller maske, være utkledd som noe. Derfor drar Tucker innom en butikk som heter Skrekk og Gru, som er en fast greie i hver bok. Butikken som har alt mulig stæsj. Tingene som selges har ofte rare evner. Tucker velger seg en maske til festen, men etter hert merker han noe rart med denne masken. Han ser skygger og av og til innbiller seg for å se noe, som kanskje ikke er der, når han har på seg masken. Og når han ankommer bursdagsfesten, forsvinner gaven han har tatt med seg til bursdagsjenta. Hvorfor skjer det så mange rare ting?

Dette høres på en måte ut som en typisk skrekkhistorie. Det er det også, men samtidig tilføyer Ford andre ting i historien som ikke nevnes i min oppsummering, slik at ikke noe blir avslørt. Så boka består av mer enn det som står forklart i avsnittet ovenfor.

Butikken med rare ting som har magiske evner
Det som er fint med denne serien, er at hvis man går glipp av en bok, gjør det ikke noe da ikke handlingen foregår i kronolgisk rekkefølge. Hver bok består av nye karakterer og nye sprøe ting som skjer. Det er bare butikken Skrekk og Gru, som har fast rolle i bøkene. De tidligere bøkene i serien som er utgitt, er: Pass deg for dukken, Ønskespiserens forbannelse, Heksenøkkelen. Har ikke lest bok to for den fristet ikke like mye som de andre bøkene i serien. Synes temaet virket noe kjedelig i forhold til de andre bøkene som virket mørkere.

Maskekvelden er som de andre bøkene svært kort og lettlest. Passer for de som nettopp har lært seg å lese eller som ønsker å utforske bøker som er litt skumlere. Selv om jeg ikke er i den rette målgruppa, tror jeg ikke denne eller de andre bøkene er for skumle for unge lesere. For bøkene inneholder også en god del humor. Denne boka og eventuelt hele serien passer godt hvis man vil ha noe lett å lese en lat sommerdag, som samtidig gir god underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger for personlig foretrekker jeg "hele" bøker. Jo tykkere bøker, jo bedre. De få gangene jeg leser novellesamlinger, er hvis det er av forfattere jeg leser mye av og liker, eller favorittsjanger. Om å elske tilhører ikke en favorittsjanger, men synes også det er viktig å utvide horisonten som leser. Å lese noe man ikke er vant til eller sjeldent av.

Mange kjente navn
Grunnen til at jeg ville lese denne var ikke sjangeren, men på grunn av enkelte forfattere som var vel kjente. Noen har jeg lest mye av, andre mindre. Forfattere jeg hadde hørt om fra denne samlingen er Unni Lindell, Ingvar Ambjørnsen, Toril Brekke, og Levi Henriksen. Jeg har lest noe av disse forfatterne bortsett fra Henriksen. De andre navnene var ukjente.

Denne samlingen består av både veteraner og nybegynnere. Synes det er en fin måte å kombinere erfarne og nye stemmer på. Boka har lekre farger, og formatet er liten og nett. Hvis man ikke liker lange tekster, er dette en fin bok å få med seg da det er ulike lenger i denne samlingen, men de fleste er korte og veldig lettleste.

En liten og nett bok om et stort tema
Som tittelen sier, er denne boka om å elske og det er forskjellig måter å elske og hedre kjærligheten på. Novellesamlingene består av mange slags kjærlighet. I noen fortellinger fortelles det om avstandforhold, gammel kjærlighet, demens og mye annet. Mange av fortellingene er diffuse og mystiske, på grensen til tankevekkende. Noen er også morsomme.

Grunnen til at jeg ikke ble så begeistret for boka er nok selve sjangeren. Jeg liker romaner og leser av og til romantikk, også, men det er ikke altfor ofte. Romantikk/romanse er nok en sjanger jeg har noe anstrengt forhold til siden det ikke interesserer så mye og synes det er mye av det samme. Sånn er det nok med fleste sjangre, men for min del er det andre sjangre som frister mer. I hvert fall i skrivende stund.

Kanskje ikke for alle
Med dette sier jeg ikke at boka er dårlig. Ikke på noen måte. Men det var nok ikke boka helt for meg. Den ga meg noen fine lesestunder siden det var noen noveller jeg likte, men foretrekker nok litt mørkere lesestoff. Tror nok noen andre vil sette større pris på denne novellesamlingen. For min del ble det litt tørt i lengden, til tross for at det er en kort bok på bare 191 sider.

Men vil understreke gode noveller som jeg likte og som ble favoritter ut i fra denne lille samlingen. Det er:

    Det haster - Ingvar Ambjørnsen
   Nekrologene - Stig Aasvik
   Ruby Red - Baard Enoksen

Ruby Red var nesten en hysterisk morsom novelle fordi forfatteren kom med så mange rare sammenligninger.

Selv om novellesamlingen ikke ble noen favoritt, hadde den noen høydepunkt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Noen bøker bør oppleves istedet for å lese om dem. Vokterne av Gudbrandsen, er en slik bok ...

Å lese en debutbok er alltid en skrekkblandet fryd. Føler at det er enten eller. Men de to siste årene har jeg lest mange gode, og noen av dem skriver svært engasjerende. Det har Gudbrandsen i hvert fall gjort. Det er også et pluss at deler av handlingen foregår i Trondheim, som er min nærmeste by, fordi det er ikke ofte Trondheim blir nevnt i krimbøker, dessverre. Det var også morsomt å reise tilbake i tid og prøve å forestille seg hvordan det var på den tiden, mens man leste. Hvordan førsteinspektør Frank Larsen blir forklart av hans journalistvenn Amanda om autmobiler, er nesten komisk.

Som å reise i en tidsmaskin
I boka hopper handlingen godt tilbake i tid. Fra 1905, til 1918, og litt i 1919. Det er juletider og førsteinspektør Frank Larsen føler seg noe deppa og ensom siden hans kone er død på grunn av sykdom. Han har en tendens til å drikke litt når han føler seg litt nedfor. Han har jobben jobben sin og kollegaene sine, men likevel kan man føle seg ensom og utenfor. Midt i juletiden blir han oppsøkt av en noe underlig mann som kaller seg inspektør Sahlin som hevder han er fra svensk politi, og forteller ham om døde gutter på svenskegrensa. Døde gutter som alle har lyst hår. Er det noen som leter etter en bestemt gutt eller er det tilfeldig? Vil at Larsen skal dra til Storlien, for Sahlin frykter det samme kan skje over grensa. Men er denne Sahlin den han utgir seg for å være, en kar å stole på? Ting blir ikke bedre da prostituerte jenter blir funnet døde i Nidelva. Hans gode venn, Amanda er som nevnt journalist og mens hun gjør sine undersøkelser, er det noen som følger med på det hun gjør. Hvem er det og hvorfor?

Oppsummeringen er som nevnt, noe vag, og det gjør jeg også med vilje, for boka består av flere aspekter og tar alle slags mulige retninger, og man vil jo ikke ødelegge for andre som vil og har tenkt å lese boka. Dermed passer det denne gang å være litt diffus. Advarer om at starten kan være noe tung og saktegående, men så fort man blir vant til språket, tiden og handling, går lesingen nesten av seg selv. Det blir lettere etter hvert, og når man først er i gang, går sidene kjapt unna da de fleste kapitlene er korte og kjappe. Liker også bøker som denne at det ofte skifter perspektiv, for synes det er med å gjøre en handling mer ekte.

Personlig brydde jeg meg ikke særlig om båndet mellom Frank Larsen og Amanda. Det ble mer som forventet og uinteressant, men jeg likte å lese om dem hver for seg. Personligheten deres, mener jeg, siden begge to har temmelig sterke personligheter. Man blir også kjent med Larsens kollegaer. Det er også noen som irriterer, som den ene politimannen som prøver å gå egne veier, og som prøver å utmerke seg på en negativ måte. Det er et persongalleri bestående av litt av alt. De gode, de onde, og de som man kanskje ikke burde stole helt på.

En handling som tar flere vendinger
Likte at boka besto av flere aspekter, men likte best å lese om Trondheimsdelen. Ikke fordi jeg bor i nærheten og kjenner byen godt, men fordi det var den delen som engasjerte mest og som jeg brydde meg om. Det var også medrivende å lese om Larsens døde kone. Han får vite ting om henne som gjør til at han får sine tvil i om han noen gang kjente henne. Det ble bare mer engasjerende da både Frank og Amanda føler at ting blir personlig jo mer de undersøker og graver i ting.

Gudbrandsen er ikke bare god på å få frem de historiske elementene, men også litt om likestilling og bakgrunnstemningen. Hvordan været er med små detaljer som kulde, månen og diverse. Det løfter stemningen noen hakk og får en til å savne mørketiden.

En godkjent debutbok med atmosfære, karakterer med dybde og effektiv fortellerstemme. Ikke gi opp selv om den første biten i boka kan være en smule småtung. En mulig romanse som oppstår som føltes noe påtvungen, dro ned litt for min del, men det ødela ikke resten av boka. Av og til lønner det seg å være tålmodig. Til gjengjeld ble jeg sittende igjen med en god krimbok som jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dette er tredje bok i Skrekk og Gru serien av Mike Ford. Selv har jeg bare lest den første som heter Pass deg for dukken. Jeg fikk ikke tak i Ønskespiserens forbannelse, fordi den interesserte meg ikke så mye som de andre bøkene i serien. Skrekk og Gru kan fint leses som frittstående. Det er om en butikk som heter Skrekk og Gru, men det er nye kunder og karakterer i hver bok med nye hendelser.

Hva skjuler kisten?
Denne gang møter man Sofia. Hun og faren hennes har flyttet inn i et hus som skal gjøres om til et pensjonat. I nærområdet finnes det en butikk som kalles Skrekk og Gru. Den har all slags sære ting for mennesker med sære interesser. Sofia og faren hennes stikker innom egentlig for å spørre etter en bokhandel i nærheten. Men istedet blir Sofia interessert i et sett med nøkler, og hun velger en av dem, og den kalles for skjelettnøkkel. Den oppfører seg som en universalnøkkel som låser opp alle slags dører, også gammeldagse dører. En kiste etterlatt på loftet deres har vært umulig å få opp. Kan det løses med denne nøkkel og burde enkelte ting være låst? Etter at hun har kjøpt nøkkelen og fiklet med kisten, opplever hun rare ting i huset, og en kvinne dukker opp i livet deres som hevder hun er interiørdesigner. Men er hun egentlig det? Og hva har huset vært før i tiden?

Er temmelig klar over at jeg er for gammel for en slik bok, men jeg leser horror uansett målgruppe og er ikke nøye med det, og vet at jeg ville ha likt en slik serie som ung, også som voksen. Liker at Ford skriver en serie for unge lesere uten at det virker for barnslig. Han skriver også med stemning, humor og han gjør karakterene svært levende på den korte tiden. Alle bøkene i serien virker å være svært korte. Denne er på bare 112 sider, derfor ble oppsummeringen av boka noe vag, for man vil ikke si for mye. Ting blir begrenset når det gjelder korte bøker.

Fin serie for unge lesere
Men jeg har sansen for Fords fortellerstemme. Den er leken og man blir nostalgisk av å lese bøkene hans. Man husker som ung da man var helt oppslukt av horror, og fremdeles er det i voksen alder. Ikke alt forandrer seg ...Boka/serien passer fint for de som nettopp har lært seg å lese, for familielesing eller unge lesere som er nysgjerrig på en småskummel sjanger.

Likte nok Pass deg for dukken et hakk bedre enn denne, fordi den hadde mer snert og var litt mer underholdende, men Heksenøkkelen er et verdig bidrag i denne underlige serien.

Godt at jeg har den neste boka i serien klar som heter Maskekvelden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Romanen Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah, har vært småsynlig i det siste. Er den så fantasisk som så mange sier at den er?

Egentlig ikke. Den har et fascinerende konsept som det er lett å bli dratt inn i, men språket er kanskje litt barnslig? Det er den oppfatningen jeg sitter igjen med. Men er det en dårlig bok? Slett ikke.

Hovedkarakterer med store utfordringer
Denne romanen er om Joanne Teale, som har vært gjennom mye i det siste. Hun har selv slitt med alvorlig sykdom og mistet kjæresten på grunn av det. Han har ikke innrømmet det, selvfølgelig, men hun er veldig sikker på at det er grunnen til at hun ble dumpet, og moren hennes døde for ikke lenge siden. Nå for tiden leier hun et hus for å gjøre feltarbeid. Hun undersøker forskjellige fuglereir, og det meste av dagene går med til det. Dagene hennes blir ikke helt det samme da en jente dukker opp i området som nekter å gå hjem. Hun sier at hun kommer fra en annen planet. Hun besøker jorden for å studere mennesker og drar ikke derfra før hun har opplevd fem mirakler. Jo tror selvfølgelig at det hele er en spøk og ønsker at jenta skal dra hjem. Men hvordan skal hun få henne hjem da hun nekter å si hvor det er, og hva skal hun gjøre med henne imellomtiden? Hun kan jo for all del ikke ta over noens barn. Hun tilbringer tiden på Internett og søker etter savnede barn i området, men jenta dukker ikke opp der heller. Ved en tilfeldighet kommer hun i kontakt med naboen Gabe Nash. Han har sine utfordringer han, også. Vil de finne ut sammen hva de skal gjøre med jenta, og vil de tørre å åpne seg for andre igjen med tanke på hvilke utfordringer begge to har?

Dette kan kanksje virke som en fluffy roman. Delvis er den det, men den har også en del tyngde, spesielt når det gjelder alvorlige temaer som sykdom, både fysisk og psykisk sykdom, å miste noen nære, og hvordan komme seg videre når man strever med noe, og blant annet omsorgsvikt. Det er en liten blanding av alt.

Noen irritasjonsmomenter
Det som småirriterte meg gjennom romanen, var jenta og språket. Jeg irriterte meg ikke over jenta fordi hun var sta, men for hun kunne være svært gjentagende og visstnok unik, noe som ikke er helt troverdig gjennom teksten. Greit at hun er veslevosken og intelligent, men ble ikke så kjent med henne som person. Språket kunne også ha vært bedre. Den er noe svak og nybegynneraktig. Det er også Vanderahs første bok, så det er forståelig at det har tar tid å finne sin egen fortellerstemme. Men har opplevd debutanter ha mye bedre språk enn dette. Det blir vel enkel og noe pompøs. Likte heller ikke alle retningene boka tar, for en del av det blir for åpenbart og syntes boka kunne ha vært bedre uten i hvert fall en av retningene boka tar. Hva det gjelder kan jeg ikke si da jeg ikke vil avsløre noe.

Likte dog at boka inneholdt både et snev realisme, mystikk og man undrer seg over hvem denne jenta er, og hva hun eventuelt skjuler. Så det er et konsept som det er lett å bli fascinert av, og man vil lese litt mer og litt mer for å se om man har rett eller ikke. Det var også spennende å bli kjent med familien til Gabe som visstnok har mye å skjule.

Selv om boka har sine svakheter og ikke ble noen favoritt, er den for all del verdt å lese. Den hadde som nevnt, et interessant konsept.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Noen ganger er det forfriskende å komme over en ukjent bok og forfatter.

En annerledes thrillerkarakter
En kule i hjertet av Un-su Kim, er en av dem. Ikke vanligvis en sjanger jeg ville valgt, men gøy å utfordre seg selv iblant. Jeg liker thrillere og leser mange av dem, men har ikke lest om mange leiemordere/snikskyttere, kan jeg innrømme. Har sett flest filmer enn lest om dem. Så det var forfriskende å lese om en slik karakter istedet for etterforskere og FBI agenter til en forandring.

Boka er om Reseng som har hatt en hard oppvekst. Han er delvis oppvokst hos en fyr som driver "Biblioteket". Et samlested og oppdragsted for de kriminelle. Reseng lærte seg selv å lese i ung alder. Han kunne bare velge og vrake av bøker i "Biblioteket".

Kan man leve slik resten av livet?
I begynnelsen av boka er Reseng på toppen av et fjell, med en mann og en hund i sin egen hage, i sikte. Reseng er nøye på å skyte/drepe noen på riktig tidspunkt. Når ting føles rett. Vil han gjennomføre det, og hva skjer hvis han blir oppdaget? Hvor gjør han av likene og vil han få flere oppdrag? Underveis møter man flere karakterer, og leser om underlige hendelser.

Godt mulig dette er en vag beskrivelse av boka, og det er også meningen, for dette er en bok som helst bør oppleves istedet for å lese om. Jeg likte å lese den uten å vite noe særlig om den på forhånd. Trodde først at det ikke var noen bok for meg, men jeg tok feil. Dette er en thriller med humor til tross for den mørke handlingen, og handlingen har en del snert. Det er ikke en thriller man kjeder seg med. Jeg gjorde ikke. Det var også forfriskende å lese en asiatisk thriller istedet for en amerikansk thriller til en forandring.

Boka får meg til å tenke på filmene til Quentin Tarantino. Denne boka og filmene hans har ingen sammenheng når det gjelder handling, men de har på en måte den samme svarte humoren og den dystre stemningen. De har litt av de samme vibbene. Noen ganger er det befriende å blande alvorlighet og dysterhet med litt humor.

Bakpå boka står det at mannen som Reseng er oppvokst hos mesteparten av livet og som eier "Biblioteket" kalles Gamle Grevling, men i innholdet blir han kalt Gamle Vaskebjørn, så vet ikke helt hva som er helt riktig. Ikke godt å si.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Boka begynte som et prosjekt på nettsiden Reddit som en creepypasta, i følge forfatter Jasper DeWitt.

Et interessant begrep
Creepypasta er et slags uttrykk for amatør horrorhistorier som blir skrevet og delt gjennom forum på Internett. Noen av disse Creepypasta historiene blir svært kjente som Slender Man, Jeff the Killer, The Rake, Laughing Jack, bare for å nevne noen. Noen er basert fra virkeligheten og det er opp til hver enkelt å dømme om det er sant, eller ikke. Godt mulig jeg har noen sære interesser, men får man ikke sove eller har noen timer å drepe, er det underholdende å kvele litt tid med Creepypasta. De var mer populære før i tiden, men produseres ennå.

Det er nettopp det denne boka handler om, også. Hovedpersonen deler en historie som "skal ha skjedd" for over ti år siden.

The Patient er om Parker H. som er nyansatt i et gammelt mentalsykehus. Etter at hans mor ble innlagt da han var liten, bestemte han seg for å ha en jobb hvor han kan hjelpe andre. Vi får ikke vite etternavnet til Parker eller de andre ansatte. Men de blir ofte omtalt som Dr. H., Dr.G. osv ... Han er forlovet med Jocelyn og de støtter hverandre angående ting de velger å gjøre.

Hvem er mystiske Joe?
På jobb er det en mystisk pasient som ingen vil eller liker å snakke om. Han heter Joe og han har vært der som pasient siden han var gutt. De ansatte har gitt opp å behandle ham. Ingenting har vært til nytte så langt, og de slipper ham ikke ut. De mener de er for risikabelt og de blir sponset av foreldrene hans. De ansatte har ikke så mye med ham å gjøre. De som har prøvd å kurere ham, har enten blitt rare eller når de snakker om ham, kommer det en gammel frykt tilbake. Dette gjør Parker svært nysgjerrig. Han insisterer på å få møte denne mystiske pasienten, og eventuelt se om han kan gi ham en diagnose. Men vil de andre gå med på det?

Deler av konseptet kan minne om Den tause pasienten av Alex Michaelides hvor en mann ønsker å møte en av pasientene som aldri har sagt et ord etter at hun ble innlagt, men der stopper også likhetene. De kan på en måte ikke sammenlignes. Mange thrillere og horrorbøker har jo visse likheter i seg, men likevel ha store forskjeller.

Boka har mange ganger blitt stemplet som en horrorbok, men synes det ligner mer på en psykologisk thriller med noen horrorelementer. Fortellerstemmen er kanskje vel enkel, men det er muligens meningen? Man blir svært nysgjerrig på denne pasienten. Hvem er han, hvordan ser han ut og hvorfor er han så skremmende? Mange spørmål dukker opp mens man leser.

Likte godt delene hvor Parker deler sin historie med ukjente i et forum på Internett. Det gjør hele boka mer mystisk og ekte. Mørkere. Noen ganger er det kanskje tryggere å dele noe rart man har opplevd med fremmede, enn de nærmeste? Den delen gjør boka mer kryptisk.

The Patient er ikke spesielt skremmende, men kryptisk, mystisk og og en bok som pirrer nysgjerrigheten. Noe skuffet over slutten som ble litt som forventet, men samtidig kunne det heller ikke ha blitt avsluttet på en annen måte. Synes likevel at dette er en god og dyster bok som er verdt å få med seg, hvis man vil ha en lettlest og småekkel bok å lese, uansett årstid.

I følge forfatterens takketale, skal skuespiller Ryan Reynolds produsere filmen, men det har så langt ikke blitt noen filmatisering. Men hadde likt å se den og håper det blir noe av.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dean Koontz er nesten like produktiv som King i sine eldre dager. Det er som om de aldri slipper opp for inspirasjon. The Silent Corner er ikke en av Koontz nyeste, men en bok som kom ut i 2017, og er starten på en serie.

Jeg leser en del serier, men når det gjelder både Dean Koontz og Harlan Coben, foretrekker jeg nok de enkeltstående bøkene deres fremfor seriene. For noen forfattere behersker enkeltstående bøker bedre enn serier, synes jeg.

Hadde likt boka bedre hvis den var mer nøytral
Jeg likte The Silent Corner, mye mer enn det jeg trodde jeg ville gjøre i begynnelsen, for er ikke så veldig glad i kvinnelige hovedkarakterer av en eller annen grunn, og det er sikkert en upopulær mening, også. Men hadde nok likt boka bedre, hvis den hadde mindre science fiction. Den består ikke av altfor mye science fiction og med science fiction i denne boka, mener jeg ikke ufoer og aliens, men andre science fiction elementer som påvirker deler av historien. Syntes handlingen var god nok i seg selv uten science fiction elementene. Koontz har brukt litt science fiction elementer i andre bøker, også, og de elementene har jeg likte bedre, men syntes ikke de passet inn i denne. Syntes faktisk det ødela litt av mystikken.

The Silent Corner er første bok i en serie på fem bøker om Jane Hawk. En FBI agent som har hatt det alt annet enn lett i det siste. Hun føler seg noe lost etter at hennes ektemann døde. Han skal ha tatt selvmord, men hun synes ikke det gir noen mening, heller ikke brevet/lappen han har etterlatt seg, gir noen mening. Hun kan ikke forstå hvorfor han gjorde det. Derfor gjør hun sine egne undersøkelser, og det leder henne til flere usannsynlige selvmord. Hun merker også at noen holder øye med henne, og følger hennes spor. Hvem er det, og hvorfor? Hva er de redde for at hun skal finne?

En veldig anonym heltinne
Koontz skriver godt og engasjerende. Er bare ikke så veldig glad i heltinner. Hun prøver ikke å være noen heltinnne, men blir likevel stemplet som en, fordi hun prøver å gjøre det riktige og velger egne veier. Det jeg likte minst i boka var dessverre hovedkarakteren Jane, som ikke alltid er like trovedig, og en del av dialogene som kan bli nokså pompøse. Blant annet hennes elskede ektemann gjorde aldri noe galt eller noe irriterende så lenge han levde. Hun har også av og til en vane for å møte på menn mens hun er i farta. Allerede da kan en dialog bli noe flørtende og flåsete. Noe som ikke er helt realistisk, spesielt ikke når man flykter fra noe(n). Men likte at The Silent Corner var såpass dyster, både når det gjaldt tematikk og handling. Handlingen tar også noen dystre vendinger. Det som plaget meg mest med boka er at Jane føltes litt for blass til å være en heltinne. Jeg er mer vant til helter og heltinner tar mer plass, og som også kan virke skremmende.

God, mørk stemning med mange vendinger og interessant tematikk, men som sagt, falt ikke helt for Jane Hawk som person. Hun blir litt for kald og uinteressant, og hadde nok likt vendingene dersom de hadde vært mer nøytrale uten disse science fiction elementene. De er ikke alltid nødvendige. En god førstebok til tross for at jeg ikke ble fan av Hawk, og er interessert i resten av serien, men det blir ikke med det første. Akkurat nå er jeg som med Harlan Cobens bøker, mer interesert i Koontz enkeltstående bøker.

Min favoritt av Koontz er fremdeles Intensity og blant hans nyeste utgivelser, er Devoted hans beste.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Terje Bjøranger var et ukjent navn for min del, helt til jeg kom over Kalifatet. Derfor har jeg ikke lest de andre to bøkene om Charlie Robertsen.

Kalifatet er en noe mørk og grotesk bok som kan leses som både krim og thriller. Siden jeg ikke hadde lest de to andre bøkene i Charlie Robertsen serien, gjorde det ikke noe, for man blir godt kjent med ham, Kim og kollegaene hans. Kim er en tidligere innsatt som Charlie har et spesielt forhold med, for han er ikke noen vanlig politimann. Han vipper litt over grensene, og har sin egen måte å jobbe på. Kim kan være god å ha fordi han vet litt om alt og alle. Man får vite litt i fengsel. Men hvor mye bør Charlie involvere Kim i sin nye sak om en mann som er blitt funnet halshugd med hodet i hendene? Er det IS som står bak som gir varsel på at noe verre er i vente, eller andre som er påvirket av IS? Er det realistisk av dem å frykte terrror i Norge og eventuelt i flere land?

Tar litt tid å sette seg inn i handlingen
Begynnelsen er noe rolig, vel rolig. Mange navn å huske og skille fra, og en del begrep å sette seg inn i før man kommer inn i handlingen. Likte å lese om Charlie og hans kollegaer. De tar vare på hverandre og de kan være både humoristiske og utfordre hverandre. Mens Charlie er travelt opptatt med å løse en kompleks sak, sliter han med helsa. Folk prøver å få ham til å oppsøke lege, og han lover så fort saken er løst og ting har roet seg, men er det bare tomsnakk? Et tomt løfte?

Har selv ikke noe i mot rolige handlinger i en bok. Trenger ikke action på hver side, men dette er en mer karakterdrevet krim enn handlingsdrevet. Underveis dukker det opp mange interessante og noen underlige karakterer, som man blir nysgjerrig på og som man vil vite mer om. Spesielt en jente som beskriver sitt liv som en slags slave og ønsker hevn. Hennes del i boka var både sårbart og virket ekte.

Ja til mer Charlie
Grunnen til at jeg ikke ble helt begeistret for boka, var nok selve saken som ikke engasjerte så mye, noe som er synd fordi det er høyst aktuelt. Godt mulig for at jeg ikke bryr meg så mye om religion og da blir også interessen å lese om det deretter. Men mener ikke at boka er dårlig eller kjedelig. Jeg liker Charlie og gjengen hans, og de siste 150 sidene var det mye som skjedde, og sidene bladde nesten av seg selv, for man vil se om man får rett i hva som skjer videre eller om man er på villspor. Ikke helt min type krimbok på grunn av saken, men liker fortellerstemmen og hovedkarakterene. Det ga mersmak og sier ikke nei til neste Charlie bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er ikke ofte man kommer over bøker man angrer på å ha lest. Prom House er en av dem, og er den dårligste boka jeg har lest så langt i 2021.

En langtekkelig kortbok
Hver gang jeg har lest en bok, prøver jeg å komme på noe positivt og negativt. Finne en slags balanse for å slippe overdrivelser. Men denne slet jeg virkelig med å komme på noe positivt om, fordi det var en bok jeg omtrent kjedet meg i hjel med. 230 seige sider. Brukte ikke mange dager på den på grunn av lett og barnslig språk og korte kapitler, men at en slik dårlig bok ble i det hele tatt utgitt, er for meg en gåte.

Kort fortalt om boka: En vennegjeng på ti personer er invitert til et luksushus som er leid i Jersey Shore og de skal være der hele helga i forbindelse med prom; skoleballet. De lager en helg ut av det hele, bort fra foreldre og gjøre litt som de vil. Tilbringe tid sammen før college. Men idyllen i det flotte huset, varer ikke lenge. Kjæresten til en av dem blir funnet død, og det ser ut som mord. Men da de etter mye om og men og overraskende nok ringer politiet, er liket forduftet og en storm er på vei. Politiet tror dem selvfølgelig ikke når de forteller om liket. Hva er det tryggeste? Å bli i huset eller dra hjem igjen? Er det hele bare en spøk? Er en av dem morderen, eller er det noen utenfra som har sneket seg inn?

Irriterende språk
Av og til liker jeg slike billige konsepter både på film og i bøker, men ikke denne da dette var svært slapt utført, spesielt språket. Greit nok at boka er beregnet for ungdom, men de fortjener bedre språk en dette. Prom House var rar å lese fordi innholdet var typisk ungdom, men språket var på barneskolenivå. Et lite kræsj der og det var underlig å lese. Det virket som om noen hadde sett en lignende film eller lest en lignende bok, og skrevet en slags fanfiction om det for moro skyld. Selv om det ikke var det som var meningen her, men det er dessverre det inntrykket man får.

Denne vennegjengen består av forskjellige par og single. Noen har vært sammen en stund og noen har blitt nettopp sammen. Hovedkarakter Kylie har nettopp blitt sammen med Liam, og det er mye om de to. Beksrivelsen om spenningen de føler for hverandre og det som hører med, overdøver det som skulle ha vært creepy. Ikke bare mellom de to, men det er mye drama alt i alt til det kjedsommelige. Det ødelegger mye av horrorelementene som skulle ha vært der. Men i stedet blir det overdøvet av usikre tenåringsfølelser og forskjellige dilemmaer. Det er fint at Mueller beskriver at de fleste tenringer kan føle seg usikre om noe en gang i blant og det er ikke bestandig enkelt for alle. Det er bare synd at selve spenningen blir forbigått på grunn av at drama tar såpass mye plass. Til tross for at karakterene er unge, reagerer de ikke helt realistisk på ting som skjer dem og rundt dem. De virker nesten fraværende.

Noen tror nok at jeg liker all slags horror, men nei, jeg gjør ikke det. Horror er ikke bare horror. Det er mye innen den sjangeren også. Men Prom House er dessverre ikke med på å løfte opp horrorsjangeren. Både ungdom og horrorsjangeren fortjener bedre enn dette. Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kan ikke skryte på meg å ha lest mye av Borge, for det har jeg ikke. Har lest en bok av ham tidligere og det var Den syvende demonen med Bogart Bull i hovedrollen. Men i Matadorens siste dans er ikke han med, men en ny hovedkarakter.

Denne minner meg litt om Torsdagsmordklubben av Richard Osman; pensjonisttilværelse og mysterier, bare at jeg likte Torsdagsmordklubben bedre.

Sjeldent at ting går som planlagt
Lennox Hartly og hans kone Emma har flyttet fra Manchester til et rolig sted i Spania. De har flyttet inn i en bungalow hvor de skal tilbringe rolige dager sammen. Men ikke alt går som planlagt. Hans kone er alvorlig syk. Hun har en uhelbredelig sykdom som gjør at tilstanden hennes svekkes i varierende grad, men de har assistenten Penny som trøst, og hun er en god hjelp for dem begge. Lennox aner ikke hvordan han skal takle sykdommen, og holder seg litt på avstand av den grunn. Samtidig skjer det et mord i nærområdet under en bryllupsfeiring av alle ting. Hvem er den skyldige? Det går ikke mange dager før et nytt lik dukker opp. Klarer Lennox å holde gamle politiinstinkt i sjakk, for spansk politi vil nok ikke like at han blander seg inn, eller?

Dette er en svært kort bok på bare 204 sider, men likevel tok det meg en stund å komme meg gjennom den, fordi enkelte partier var noe tungtrødd. De fleste kapitlene var korte, men ikke alt engasjerte. Følte jeg ikke ble godt nok kjent med karakterene eller stedet. Har heller ikke noe i mot kosekrim, men ville nok likt det bedre hvis handlingen var lagt til i England i stedet for Spania, siden England har ofte værendringer og er ganske lik norsk klima. Jeg liker kosekrim og vanlig krim med regn, mørke skyer og gjerne med litt tåke som bakgrunn. Syntes ikke denne hadde noe atmosfære og spenningen var altfor fraværende. Men liker humoren til Borge. Til tross for mye alvorlighet, er det også glimt av humor i det hele.

Monoton fortellerstemme
Problemet med boka for min del var at den var noe tungtrødd å lese på grunn av at ting ble svært monotont underveis og for lett å gjette seg frem til fortsettelsen. Med tanke på at denne boka er svært kort, blir også anmeldelsen også det av samme grunn. Det er ikke mye som kan diskuteres uten å avsløre for mye. Jeg likte Lennox og Penny, men ville gjerne lest om dem i en annen setting.

Til tross for at denne ikke falt helt i smak, vil jeg fremdeles lese mer av Borge, for jeg vet han kan bedre enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En familie på fire skal nyte en uke på et avides sted. De drar fra storbyen en hel uke for å nyte late dager og kvalitetstid. De har leid et feriehus og virkelig skjemme seg bort. De skal bruke stedet og legge opp dagene som de vil. Foreldrene har en trettenårig datter og en seksten år gammel sønn. De er en helt vanlig, amerikansk familie.

Sjeldent at ting går som planlagt
Men ferien deres får en bråstopp da eierne av feriehuset plutselig dukker opp. De har nettopp vært et sted, men tør ikke å dra tilbake til storbyen New York, siden det er strømbrudd og de bor i en blokk med heis. De begynner også å bli gamle. Feriehuset var nærmeste sted. Derfor besluttet de å dra til feriehsuet deres, selv om de har leid det bort til noen andre. Men de håper de kan få være der en stund til de vet mer hva som foregår. Karakterene i boka er vant til å få all informasjon gjennom Tv og mobil, men uten strøm og nettilgang, er de mer hjelpeløse enn noen gang. Hva forårsaket strømbruddet, og er det et alvorlig tegn på at noe større er på gang? Burde de oppsøke folk i nærområdet selv om de bor et godt stykke fra andre, eller er det utrygt? Og hva er den forferdelige lyden som får glass til å sprekke?

Legg verden bak deg, er stemplet som en thriller og er en noe uvanlig thriller. De som ikke liker kryptisk skrivestil og undertoner, vil nok helt sikkert kjede seg med denne, men det gjorde ikke jeg. Har også sett den har fått mange delte meninger. Noen mener boka er muligens noe uklar eller synes at det er for lite som skjer, og noen elsket den. Jeg hverken hater eller elsker den, men synes det er en godt skrevet thriller. Den er heller ikke spesielt original med hva forfatteren prøver å formidle, for har vært borti lignende tematikk før i blant annet: The Cabin at the End of the World av Paul Tremblay. Helt ulike handlinger og karakterer, men tror Alam og Tremblay var i samme tankegang. The Cabin at the End of the World ble utgitt i 2018, altså før Legg verden bak deg.

En bok som nesten gikk hus forbi
Har selv ikke hørt om Legg verden bak deg før den ble utgitt på norsk, men så er det ikke thrillere jeg søker mest på, selv om det er en sjanger jeg leser mye av. Det er mest horror bøker jeg oppsøker når jeg skal finne bøker som frister. Selv om dette er en thriller, kan den også leses som en horror, fordi karakterene føler mye frykt angående det ukjente. Frykt for lite informasjon og om det er tryggest å bli eller å dra. Hva vil de eventuelt finne hvis de drar? Skrivestilen til Alam er veldig kryptisk og det var det som dro meg inn i boka. Må innrømme at selv om boka var på under trehundre sider, brukte jeg litt over en uke på lese den ut, fordi det var noen tunge og tørre partier å komme seg gjennom, også. Synes også den tar opp som nevnt rase og klasseskille på en troverdig måte uten å overdrive. Selv om boka består av amerikansk tematikk og handling, var det mye å kjenne seg gjennom i det som har vært i media i det siste.

Det virker som at det ikke går an å lese en eneste bok for tiden uten at den blir filmatisert eller produsert som en Tv-serie av Netflix. Denne boka blir til Netflix serie med Julia Roberts og Denzel Washington. Julia Roberts er helt ok, og Denzel Washington er enda bedre, men tror nok ikke jeg kommer ikke til å se serien. De få trailerne jeg har sett av Netflix-produserte Tv-serier, ser de noe hjemmelaget ut. Har heller ikke Netflix, og vet ikke om det er verdt å skaffe det bare for å se denne serien. Litt morsomt at Denzel Washington faktisk ble nevnt i boka.

Alam beskriver godt en usikker verden med karakterer fulle av angst som spør hverandre om det lønner seg å stole på folk utenfor stedet de befinner seg i når en katastrofe inntreffer. Bortsett fra noen kleine foreldresex scener som føltes noe malplassert i all spenningen og intensiteten som allerede var der, var dette en mystisk og smådramatisk thriller der man bare forventer det verste sammen med karakterene. For er det ikke menneskelig å forvente det verste?

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Helsesista har vært stille i media i det siste, men er sikker på at hun fremdeles hjelper landets ungdom som trenger støtte og råd. Hun var mer kjent og synligere for et par år siden. Hun gikk fra sin vanlige jobb til å være helsesøster på Snapchat. Hun ville være tilgjengelig for ungdommen. Hun hadde også sin egen Tv-serie.

En bok med råd uten overdrivelser
I 2019 ga hun ut boka Helsesista #vågåvære. Det er ingen ren selvbiografi. Det er temaer som angår ungdom som er nysgjerrige etter å få svar på forskjellig ting, og hun gir råd til dem. Rådene hennes er stort sett av egne erfaringer. Det er ikke ofte jeg leser selvhjelpsbøker, for det er ikke sjangeren som frister mest og ofte virker de noe pompøse. Jeg leser selvhjelpsbøker en sjelden gang hvis det er et tema som interesserer, og som jeg vil lese mer om av ren nysgjerrighet. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker for forandring og åpenbaring. Har ikke den tro på den type bøker.

Jeg er heller ikke fan av Helsesista, for jeg er nok ikke i den målgruppa, men jeg har respekt for og sansen for det hun gjør. Hun tar seg tid til å se og høre på ungdom som føler seg usikre om noe, og hun tar seg tid til å svare. Mange av disse eksemplene er med i boka. Boka hennes er rik på temaer. Det er alt fra ensomhet, til forelskelse, til for første gang, gang, når ting føles ekstra vanskelig, og mye mer. Hun svarer med egne erfaringer og deler underveis noen personlige historier som er relevant for temaet det er snakk om.

Selv om det er nyttig det Helsesista gjør og er beundringsverdig, klarer man ikke å se bort i fra at boka kan bli noe monoton underveis. Synes kanskje også at temaene er lveldig mange og tror boka ville ha vært mer interessant hvis det inneholdt færre temaer å utdype seg i. Dette er en bok beregnet for ungdom, men det er fremdeles temaer som kan egne seg for voksne, som ensomhet, selvfølelse, kjærlighetssorg, å takle motgang, indre kaos og mye annet. Som voksen kan det hende fra tid til annen at man ikke blir kvitt gamle følelser som man selv kjente på da man var ung.

Noen ganger er det lettere å lese enn å snakke
Må innrømme at dette vanligvis ikke er min type bok å lese, men liker det at noen byr på seg selv på rett måte, og det er også viktig å sette seg inn i hva ungdom tenker på og bryr seg om. For man har jo tross alt selv vært ung og usikker på det ene og det andre. Det er heller ikke alle som liker å snakke om ting, og da er det fint å lese om ting man kanskje kan kjenne seg igjen i. En fin bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Laura Purcell er et navn jeg har lagt merke til av og til når jeg har søkt på horror bøker. Navnet er ikke voldsomt kjent, men det har dukket opp noen ganger, og bøkene hennes har til en viss grad fristet.

Herlig, gammeldags horror
Den som fristet mest var en bok som kom ut i januar og det var The Shape of Darkness. Liker at handlingen er gammeldags, og at boka legger vekt på både gotisk og psykologisk horror. Det er en fin miks. Jeg har gitt opp med å finne skremmende filmer og bøker, for det er ingenting som skremmer lenger. Nå er jeg mer ute etter stemning, engasjerende handling og at det hele er gjerne litt dystert.

Synes at denne boka fylte disse kriteriene. Ble ikke skremt av denne heller, men det er ikke det viktigste når det gjelder horror generelt. Men den har noen gode scener som kan betegnes som noe creepy, vil jeg si.

The Shape of Darkness er om Agnes Darken som befinner seg langt unna vår tid, rundt 1800-tallet. Hun er kunstner og klipper, av og til maler silhuetter av profilene til kundene sine som de kan henge opp på veggen sin istedet for et fotografi. Hun tjener ikke voldsomt, men nok til å få verden til å gå rundt. Hun bor ikke alene, men sammen med nevøen sin og moren sin. Hun har også en god venn som er enkemann. Han var gift med søsteren hennes og Agnes og han, har alltid vært gode venner. Agnes har i lengre tid slitt med helsa, men er oppegående, og gjør det hun skal. Men hun vet ikke hva hun skal tro når det viser seg at kundene hennes dør, kanskje blir myrdet, og hun får besøk av politiet. Hun er usikker på om noen er ute etter å skade yrket hennes eller henne selv. Det kan vel ikke bare være tilfeldig?

En jobb som tærer på kreftene
På grunn av dette bestemmer Agnes seg for å oppsøke et medium som kanskje kan hjelpe henne med å oppklare det som skjer rundt henne. Mediumet, som skal ha evne til å kommunisere med de døde, er bare et barn og hun er albino. Hun og søsteren tar i mot kunder, og sammen utfører de spiritisme. Ulempen er at hver gang Pearl, som barnet heter, har utført spiritisme, tærer det på kreftene, og det tar alltid lang tid å komme tilbake til hektene igjen. Hvor lenge kan hun gjøre dette, og hvor lurt er det å oppsøke de døde?

Vet at dette kan høres ut som typisk horror. På en måte er det det, men samtidig er det ikke det. Kan gå med på at handlingen kan virke typisk, men fortellerstemmen og utførelsen er ikke det. Boka er mer kreativ enn det den utgir seg for å være. Det er i hvert fall ikke lystsig underholdning, men snarere deprimerende. Purcell kan det med å legge vekt på dysterhet, byrder og skyldfølelse.

Med tanke på at dette er en horrorbok som inneholder både mord og spiritisme, var det overraskende lite overnaturlige elementer involvert, noe som var litt skuffende. Det var der, men ikke ofte nok, og liker også måten Purcell menneskeliggjør horrorsjangeren. Betegnelsen horror kan jo være så mangt. Det gjelder ikke bare overnaturlige hendelser. Synes også at en mulig overraskende vending, ikke var så overraskende. Har lest og sett lignende løsning før både på film og i bøker. Så det var ikke spesielt sjokkerende eller nyskapende, men det passer fint inn i resten av handlingen.

Størrelsen på boka kan virke noe stor og handlingen noe tung, men den er svært lettlest og engasjerende. Ofte blir man sittende og lese litt til. En god horror bok med mye dysterhet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg la ikke merke til navnet Catherine Cavendish før i fjor, da jeg kom over The Garden of Bewitchment, og det ga mersmak.

I januar kom hun ut med In Darkness, Shadows Breathe. Hater coveret, men baksideteksten gjorde meg nysgjerrig nok til å ta sjansen på å skaffe den. I The Garden of Bewitchment, likte jeg skrivemåten hennes veldig godt. Det gjorde jeg også i In Darkness, Shadows Breathe.

Sterke karakterer og mørk stemning
Bøkene til Cavendish er ikke fylt av action og skrekkelige scener. Hun legger mest vekt på karakterdrevet handling og stemning. Selv foretrekker jeg saktegående og mørk horror fremfor billige overdrivelser.

In Darkness, Shadows Breathe er om to kvinner; Carol og Nessa. De kjenner ikke hverandre, og har ikke noe med hverandre å gjøre, men de befinner seg omtrent i samme område, og plages av det samme. Mystiske ting skjer dem. De ser blant annet skygger som ikke skal være der og føler seg hjemsøkt av samme ånd eller fenomen, eller hva søren man skal kalle det. Dette fenomenet får dem også til å reise gjennom dimensjon og tid. De reiser frem og tilbake i nåtid og tilbake i viktoriatiden. De vet ikke om de er i ferd med å bli sprø begge to, eller om det er noe som vil dem noe. Og i så fall hva?

En bok man bør oppleve istedet for å lese om
Vet at denne forklaringen ikke gir noen mening. Men dette er en kort bok på bare 228 sider, og det er begrenset hva man kan si uten å avsløre noe. Dette er en bok man bør oppleve istedet for å lese om. Det er interessant å se om handlingen kun dreier seg om sykdom, eller om det virkelig er noe overnaturlig på gang. Cavendish beskriver denne hårfine grensen på en meget sårbar og stemningsfull måte. Selv om The Garden og Bewitchment og In Darkness, Shadows Breathe får samme karakter, føler jeg at jeg kanskje likte The Garden of Bewitchment litt mer, for syntes den hadde mer handling.

Uansett, dette er en mørk og dyster horrorbok blandet med psykologisk horror og gotisk horror. Cavendish gjør karakterene levende og det er lett å forestille seg det kvinnene opplever, for Cavendish har en svært nøktern fortellerstemme. Hun får handlingen til å virke som om det er noe naturlig, selv om det ikke er det. Hun har en troverdig røst.

Boka er litt seig i begynnelsen og det tar litt tid før det hele kommer i gang, men det er verdt ventetiden. En fin bok å spare til høstmørket, hvis du ikke har lest den allerede.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En verdensomseiling under havet:et pusleeventyr, er som Aleksandra Artymowska sier bakerst i boka inspirert av: Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Har selv ikke lest den, så kan ikke sammenligne så mye av den grunn.

Fin tidsfordriv i sommerferien
Dette er en barnebok som kan leses alene, og en bok som fint kan leses sammen som en familie, for å se om hvem som kan finne de tingene karakterene i boka spør om. Tenkte jeg skulle bare bla gjennom den en dag for å se på illustrasjonene før jeg leste den, men ble sittende og prøve å finne tingene jeg ble bedt om å finne. Husker jeg likte slike lignende bøker selv som liten og som gjør lesingen mer aktiv. De to karakterene i boka, en gutt og en jente, spør deg om forskjellige ting du kan finne i illustrasjonene, og underveis kan de også spørre deg hva de skal gjøre videre ved hjelp av illustrasjonene. I tilegg skal du også finne syv nøkler som er spredt utover i boka. Det er en type bok som er lett for oss voksne å føle seg litt nostalgisk med, så det var uskyldig moro å gjøre slike oppgaver, selv om man egentlig er litt for gammel.

Det er en oppgave eller flere på nesten hver side, og illustrasjonene er stort sett detaljerte og samtidig litt enkle. Mye av illustrasjonene minnet meg om en barnsligere versjon av Kerby Rosanes, som har laget noen av de mest populære fargeleggingsbøkene for voksne. Nå som det er sommerferie for målgruppen boka er beregnet for, synes jeg boka er ypperlig tidsfordriv. Ikke alle barn liker bøker, men det er en fin måte å bli mer oppmerksom og observere ting på. Bli flinkere til det, og samtidig får man en småspennende historie. Kanskje man blir gladere i bøker etter å ha sett i en slik bok? Man vet aldri.

Ja takk til flere slike bøker
Dette var gøy lesing og håper på flere lignende bøker fremover. Man er aldri for gammel til litt barnslig moro, og det er gøy å se utviklingen når det gjelder barnebøker fra man selv var liten og dagens barnebøker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Et ukjent navn for de fleste. Kanskje ikke så rart, siden hun har skrevet bare en bok tidligere i skrivende stund.

En god blanding av det meste
Dette er en psykologisk thriller blandet med mysterie, og har en god del ingrendienser, blant annet familiehemmeligheter, generasjonsskildringer og levende landskap. Er det noe jeg er svak for, både i bokformat og spesielt i Tv-serier, så er det familiehemmeligheter. Ikke fordi jeg liker intriger, men det er alltid en grunn til at noen skjuler noe.

Handlingen i Kvinnen som forsvant, hopper fra etterkrigstiden til 2014. Man blir kjent med kvinnene Harriet, Rebecca, Jessie og Iris. Harriet befinner seg i slutten av andre verdenskrig, og får vite at hennes mann Jacob har overlevd, og kommr tilbake. Hun føler seg nervøs, for hun vet ikke hva slags tilstand han befinner seg i, når de gjenforenes.

Rebecca har opplevd noe forferdelig. I en alder av tretten år har hun mistet begge foreldrene sine en stormfull natt og hendelsen beskrives som en familietragedie. Hun hørte noen andre i huset samme natt, men ingen tror henne.

Iris og Jessie er halvsøstre. Jessie flykter fra sykehuset med sin nyfødte datter og hennes nærmeste håper å finne begge i live, siden barnet hennes er syk. Iris er journalist og blir satt på saken om halvsøsteren Jessie. Problemet er at hun ikke har nevnt til sin sjef at kvinnen som forsvant med sitt barn, er hennes halvssøter og Iris har ikke regnet med at saken ville bli så stor. Samtidig har hun ikke mye valg, da sjefen hennes har vært skuffet over hennes arbeid i det siste, og hun prøver å gjøre det rette. Samtidig prøver hun å redde jobben sin. Vil vi få vite mer om bakgrunnen til disse kvinnene, og byrdene de bærer på?

Kvinnen som forsvant har en noe treg start, men det tar seg opp etter hvert. Har også alltid sansen for hopping i tid, både frem og tilbake og ofte skifting av perspektiv. Det gjør en bok mer ekte. Alle kvinnene og de fleste karakterene som dukker opp i boka, var stort sett spennende å lese om. Likte best å lese om Harriet og Jacob som er tilbake til hverandre etter en krevende tid, og ting blir mer krevende fremover. Jacob har noe som heter stridsutmattelse, og det går utover familien og andre betraktelig. Han forveksler ofte ting med det som han opplevde i krigen. Har vanskelig for å skille nåtid og fortid. Den jeg kankje likte å lese minst om var Jessie, for er ikke så veldig interessert i å lese om graviditet og fødsel. Det har aldri vært et engasjerende tema for min del i bokformat. Men heldigvis var det ikke for mye av det.

Kunne trengt mer finpussing
Det som ikke fungerte helt for min del, var språket. Gunnis er god på å beskrive stemning, følelser og landskap, men en del av ordene blir gjentatte en del ganger til det kjedsommelige, som blant annet grønne øyne, spesielt smaragdgrønne øyne og dette ordet; idet. Det er jo bare en filleting, men hadde tenkt meg en mer ordrik thriller enn dette. Men hun skriver med innlevelse og karakterene er troverdige. Det er ikke vanskelig å bli oppslukt.

De fleste av hemmelighetene var lette å gjette seg frem til, men det gjorde ikke noe, da de fleste bakgrunnshistoriene var spennende å lese og lære om, og man får kanskje en slags forståelse for karakterene til slutt. Boka handler ikke bare om spenning og det å være sjokkerende, men om mennesker som prøver å gjøre det rette og samtidig har sine feil.

Dette er Gunnis andre bok, og hennes første bok The Girl in the Letter kommer på norsk neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Har lest en god del bøker av Matre oppgjennom årene, både enkelstående bøker og bøkene om Bengt Alvsaker. Har ikke likt alle bøkene hennes, men de fleste og synes Uvigslet jord i skrivende stund, er hennes beste hittil.

Skrudd opp spenningen i serien med noen hakk
De andre bøkene om Bengt Alvsaker er Skinnet bedrar og Iskald. Iskald er nok boka jeg liker minst i denne serien så langt. Syntes ikke temaet var spesielt interessant å lese om. Men det var det i Uvigslet jord. Det meste av handlingen var medrivende og engasjerende, selv om begynnelsen var vel rolig og avslutningen hadde en avslutning jeg ikke har spesielt sansen for. Bortsett fra det, er dette en god krim, som er verdt å sjekke, og bøkene kan også fint leses frittstående, siden bøkene inneholder bakgrunnshistorier om hovedpersonene. Men det spørs jo hva man foretrekker som leser. Personlig er jeg ikke så nøye når det gjelder krimbøker. De kan fint lese uavhengig av hverandre. Man skjønner sammenhengen uansett.

Cold case har alltid vært fascinerende for min del. Med dagens teknologi, er det større muligheter å finne bevis enn før i tiden. Uviglset jord inneholder også cold case. Handlingen vipper mellom 1983 og 2018. Det meste av handlingen foregår i Øystese som er stort sett et fredelig sted, men i boka kan det være et snevert sted, spesielt når det er snakk om de homofile, noe som er et tema i boka. Både når det gjelder 1983 og 2018. I 2018 gjør en kvinne grovarbeid i hagen og det er et slit. Hun får sjokk da hun kommer over noe som ligner benrester. Bengt Alvsaker og hans makker Lars, får beskjed om å dra dit for å undersøke saken nærmere. En person skal ha blitt forsvunnet i 1983. Problemet er at ingen vet om noe har skjedd ham, eller om han dro på grunn av personlige årsaker. Er det samme personen som er blitt funnet i hagen, eller er det noen andre?

Samtidig skjer det noe tragisk i politimiljøet. En nær kollega av Bengt og de andre forsvinner, og det er svært ulikt den personen det gjelder å forsvinne uten å gi beskjed. De er redde det kan ha noe med saken de jobber med å gjøre. Alvsaker får det svært travelt på jobb, og samtidig har han konfirmasjonen til Thomas å tenke på. Hvordan skal han få tid til alt?

Et sårbart tema
Vekslingen mellom 1983 og 2018 er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det var også spennende å lese om hvor lite ting har forandret seg når det gjelder syn på de som har en annen ledning, og dette beskrives på en troverdig og sårbar måte. Syntes at 1983 delen fikk litt mindre plass enn 2018 delen, og kunne godt ha tenkt meg å lese mer om den gjengen. Syntes det var mer drivende en politipersonen som forsvant. Det har sin viktige del i handlingen det også, selvfølgelig, men synes ofte at fortid er mer spennende å lese om enn nåtid. På enkelte områder har lite forandret seg.

Det er helt tilfeldig at jeg valgte å lese Uvigslet jord i juni, som er Pride måneden for noen. Denne tredje boka om Bengt Alvsaker og gjengen hans tar opp et aktuelt tema, er faktisk en krimbok med spenning og lett å leve seg inn i. Det eneste som trakk ned litt for meg var at 1983 delen var litt lite i forhold til den andre delen, og avslutningen var ikke helt min stil. Den ble litt for opplagt, men syntes ikke at det ødela resten av boka på noen måte. Matre beviser med Uvigslet jord at hun er en stemningsfull krimforfatter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Synnøve H HoelLasse SteinnesspietMarit HøvdeLene Regine KjølaasritaolineNinaJohn LarsenLena Risvik PaulsenHilde H  HelsethAmanda AFrode TangenEileen BørresenBeathe SolbergJan Erik OlsenIdaErlend Rødal VikhagenAnne Lise JohannessenPirelliEivind  VaksvikTanteMamieIngvild SAvaTurid KjendlieTorill Elisabeth Revheimingar hsiljehusmorLilleviVibekeRisRosOgKlagingCtinaVildeSilje HvalstadNinaRandiAMarit HåverstadmgeEllen  DrevvatneLibra85Malinn Hjortland