Uvanlig hyttetur for Alex og vennegjengen hennes.

Mystisk dagbok
Alex og venninnene hennes blir med foreldrene hennes til hytta. Sammen skal de kose seg innendørs i vinteren og tilbringe mye tid sammen. Men siden foreldrene deres har glemt noe, er jentegjengen nødt til å være på hytta alene en stund mens de stikker innom nærbutikken. De lover å ikke være lenge borte, men på grunn av snøstorm, er jentene nødt til å klare seg en god stund alene. Mens de sørger for å få varme i hytta og få i seg mat til de venter på at foreldrene til Alex skal komme tilbake, begynner Alex å lese høyt fra en dagbok som tilhører hytta. En dagbok som tilhører en som het Jake.

Alex leser om denne Jake som ikke kan fordra Digger som legger slu planer for Jakes foreldre. Samtidig treffer Jake mystiske Lucy som holder til for seg selv og er ekstremt opptatt av ulvene. Hvorfor? For å kvele tid, leser Alex dagboken til Jake for de andre jentene, mens ulvene hyler utenfor hytta ... Er det en god idé?

En av de få bøkene jeg fikk av TL Klubben som jeg var medlem i for mange år siden. En bokklubb for tenåringer. Denne ble utgitt på norsk i 1999, så det var kanskje på tide å lese den? Passet jo også godt nå som høsten har meldt sin ankomst og Halloween nærmer seg.

Lett underholdning
Kanskje ikke en skummel bok dette, men heller stemningsfull. For voksne lesere blir denne boka nok lett forutsigbar. Men hvis man vil ha noe passe skummelt og man er ny for denne sjangeren, er vel Innesnødd å komme seg gjennom.

Fortellerstemmen er veldig stykkevis og delt, veldig enkel og venninnegjengen virket noe barnslige i forhold til alderen? Men hvem liker vel ikke skrekkhistorier nå og da når det er overnatting? Likte at hytta var øde, gammeldags og isolert. Vinterstemningen og ulvene som gjorde dem nervøse, siden de også hadde stor rolle i dagboken til Jake. Noe som gjorde jentene ekstra nervøse.

Men en intensitet, skummel og minnerik leseopplevelse var det nok ikke. Hadde nok likt boka bedre hvis jeg leste den hvis jeg var rundt 10-11 år. Ville vel ha blitt mer påvirket da enn nå ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Boka er riktignok skrevet på engelsk, men forfatteren er norsk fra selveste Trondheim.

En tragisk ulykke
Hun har skrevet en horror bok for ungdom som også har noe fantasy og magisk realisme i seg. Den er om to unge søstre, Lily og Violet som mister foreldrene i en klatreulykke. Deres verge blir tante Clara. Hun er teknisk sett ikke tanten derres da Clara og faren deres var stesøsken. Selv har Clara hatet stebroren sin intenst da han i hele sitt liv har vært vellykket mens hun selv har slitt med å få verden til å gå rundt. Hun er ikke interessert i dørrene hans, ikke før hun får vite at hun kan tjene penger på det. De blir så med henne hjem. Hun er ingen typisk, varm "tante", men heller det mostatte.

I hagen hennes oppdager de noe rart. En mann som stadig dukker opp ut av det blå, og vandrer. Jentene finner ut at han er død, og sakte men sikkert finner de ut hva tanten hennes er. Det tanten deres ikke vet, er at jentene er hekser og har spesielle evner. Sammen med en kvinne som heter Dina som jobber for Clara, prøver de å finne ut hvordan de skal avsløre sannheten om Clara.

Endelig en ungdomsbok uten romanse
Ofte leser jeg horror for både barn og undgom, selv om jeg foretrekker bøker for voksne. En av grunnene til at jeg er skeptisk til ungdomsbøker, er at det stadig vekk er med en liten romansedel som kan virke malplassert, bare for å gjøre en bok mer interessant, men i At the Bottom of the Garden slapp man heldigvis det.

Karakteren Clara var interessant å bli kjent med fordi hun er underlig og er en anelse mørk uten at jeg skal røpe mer om det. Søstrene ble jeg etter hvert en smule lei av. Er litt generelt lei av å lese om barn med magiske eller spesielle evner, for det har vært mye av i det siste i horrorsjangeren. Så den biten begynner å bli litt kjedelig. Likte dog settingen i boka, som huset til Clara som virker underlig, hagen, de mystiske karakterene som dukker opp i den og utviklingen i historien. Selv om boka hadde en god del stemning, ble den dessverre kjedelig i lengden og forutsigbar for meg som er en voksen leser. Dermed var boka noe seig å komme seg gjennom.

Forfatteren begynte på boka, for så å gå vekk fra den, men ble inspirert til å begynne på den igjen etter at hun fant den i mappen sin som hun kalte for Graveyard. Hun har også opplevd mye død og sorg i det virkelige liv, som inspirerte henne til å fortsette med dette bokprosjektet. Godt konsept og mørkt, men det ble noe langtekkelig. Kunne ha strammet den opp ved å kutte ned omtrent hundre sider. Det ble en del jatting mot slutten.

Fra min blogg: I Bokhylla

En slags norsk versjon av Anne Franks Dagbok. Om Betzy som overlevde ved å gjemme seg i et lite rom i veggen i huset til kjæresten, som selv risikerte livet for å beskytte henne.

Ingen hindring?
Mens familien hennes ble fraktet til Auschwitz overlevde Betzy i huset til kjæresten som bygde huset selv og som var tjueto år eldre enn henne. Han var kristen og hun jøde, men det hindret dem ikke å være sammen. Mens hun bodde hos ham, måtte de passe seg for naboene, så hun ikke ble avslørt. Når noen kom, gjemte hun seg i et rom i veggen hvor det var plass nok å sitte, og der måtte hun ofte sitte på ubestemt tid. Samtidig visste hun ikke om familien hennes levde eller ikke. Verre var det at Henry Rinnan og andre nazister ofte festet i nabohytta og det kunne høres skremselsskudd. Man visste aldri hva de kunne finne på. Det var heller ikke enkelt for Arne Haugrønning, som risikerte mye ved å skjule henne.

Litt interessant å lese krigshistorie fra nærområdet, Byneset. Bor ikke selv på Byneset, men på den andre siden av fjorden. Har lest mange krigshistorier, men da ofte fra andre land eller fra Oslo området. Det nevnes også mye om selve krigen som bakgrunnshistorie, og ikke bare om Betty. Selv syntes jeg det var litt for mye krigshistorie, i hvert fall om det opprinnelige man kjenner godt til, og litt for lite om Betzy. Så kunne ha tenkt meg at det var omvendt, og kanskje mer om Rinnanbanden. Man ble også litt kjent med familien hennes og barndommen. Men bare sånn stykkevis og delt.

Å leve i uvisshet
Spennende å lese om det sterke båndet mellom Betzy og Arne, og uvisstheten som Betzy lenge måtte leve med angående familien hennes. Og hvor lenge hun måtte holde seg skjult bare fordi hun var jøde. Men det er ikke den beste krigsboka jeg har lest. Det blir mer oppsummerende enn fortellende, hvis det gir mening?

Fra min blogg: I Bokhylla

Lyntyven er første bok i Percy Jackson og olympierne. En serie for barn og ungom som var svært populær for mange år siden.

Krevende sjanger
Fantasy er riktignok ikke min sjanger. Det er en krevende og avansert sjanger, og jeg eier ikke nok fantasi til å visualisere verdenen jeg leser om når det gjelder den sjangeren. Urban fantasy går greit da det er en blanding av vår verden med fantasy elementer. Har også prøvd Brandon Sanderson som er svært populær, men det ble for avansert og det meste av handlingen for over hodet. Så tenkte å prøve meg på lmed lett fantasy da jeg leste Lyntyven.

Lyntyven er om en ung gutt som stadig havner i trøbbel og må ofte skifte skole på grunn av det. Han har ADHD, men han lar seg ikke stoppe av den grunn, og han har også en stor dose humor. Hjemme har han sin mor og en stefar som han ikke er så begeistret for. Sin biologiske far er ikke en del av hans liv i det hele tatt.

Problembarn?
Det er ikke ham som skaper problemene, men det er problemene som finner ham, som han påstår. Da han og moren hans drar på tur uten stefaren, skjer det noe som gjør at veiene deres skilles, og Percy blir presentert for en ny og annerledes verden. Han får vite mer om sin egen bakgrunn og blir kjent med nye sider av seg selv. Det er også mye som tyder på at mye avhenger av ham, og kanskje får han også vite mer om sin egen far? Hvem vet?

Jeg leser ofte barnebøker og ungdomslitteratur, for jeg er ikke så nøye på målgrupper når det gjelder lesing. Percy Jackson er en serie jeg har hørt mye om oppgjennom årene. Jeg likte humoren i boka og noen av elementene, men dessverre har jeg aldri vært interessert i gresk mytologi, og syntes språket ble i lengden en smule barnslig og forutsigbar. Personlig er jeg litt lei av å lese om unge hovedkarakterer som er den utvalgte i noe større.

Fin førstebok i en serie og den hadde noen spennende partier, men kommer nok ikke til å lese de andre bøkene, da jeg ikke ble helt oppslukt av boka, og er ikke nysgjerrig nok til å vite hva som skjer videre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Oppfølgeren til Udyr som ble utgitt i 2023, som jeg aldri leste, men det gjorde ikke noe, da boka inneholdt mye bakgrunnshistorie.

Mange farer
Søskenparet Abdi og Alva holder sammen etter at verden er blitt til et grusomt sted. Moren deres er nettopp drept, og de må flykte for å redde seg selv. Målet er å komme seg frem til faren som visstnok skal være i Shetland - hvis han fremdeles er i live. Men underveis møter de mye motstand. I stedet for retning mot Shetland, blir de tatt med til motstatt vei og havner i en leir sammen med andre fremmede. Det er nesten ingen mat og penger har de ikke. De må holde sammen i enhver situasjon. Det er ikke det eneste problemet. Udyr har ankommet og de er blodtørstige. Hva er de og hvor kommer de fra? Vil de noen gang få se faren deres igjen?

Dette er horror eller skrekk som man sier på godt norsk, som er blandet med en dose dystopi. For unge lesere er nok dette en spennende bok, men for lesere som har lest en god del skrekk og dystopi tidligere, tilføyer ikke boka mye nytt. Det jeg likte best med boka, er at det på en måte representerer vår verden slik den er i dag, minus de blodtørstige udyrene. Syns at forfatteren gjør det på en forståelig og god måte. Hvordan det er å være fremmed for hverandre, fremmed i et nytt sted og kampen for å overleve. Men bortsett fra det, ble det veldig typisk og underveis en smule kjedelig.

Modig søskenpar
Ble heller ikke godt nok kjent med søskenparet Abdi og Alva, og det er muligens på grunn av at jeg ikke har lest den første boka og oppfølgeren er svært kort. Det er ikke nok tid til å bli ordentlig kjent med dem. Ikke annet enn de er modige, men man blir ikke så godt kjent med personlighetene deres. Kunne også tenkt meg at disse mystiske udyrene dukket opp oftere. For det ble litt mye om det samme. Også litt skuffet over avslutningen som kom noe brått på og som ikke ga noen minneverdig slutt. I hvert fall ikke for min del. Men ville lese den da jeg leser horror for alle målgrupper. Foretrekker horror for voksne, men liker å sjekke ut horrorsjangeren for alle målgrupper. Syns at det er spennende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å leve et isolert liv er kanskje ikke for alle?

Aoileann har bodd på samme sted hele livet, på en øy sammen med få andre innbyggere og er isolert fra resten av verden. Hun bor i et hus sammen med moren og bestemoren. Hun må ta seg av sin sengeliggende mor hver dag, og hun har sjelden fri på grunn av det. Hun føler på et raseri mot moren som virker fraværende, og på grunn av livet som har fullstendig stoppet opp. Det er som om hun opplever den samme monotone dagen etter den andre, og de andre innbyggerne aksepterer dem ikke av en eller annen grunn. Ensomheten hennes er til å ta og føle på. Men da Rachel ankommer øya med en baby, er det som om noe vekkes i live hos Aoileann, og hun blir på en måte besatt av henne. Hvorfor, og hva er det Aoileann og resten av familien hennes skjuler?

Noe å kjenne seg igjen i
Dette er en svært kort gotisk horror på under tre hundre sider. Den består av få karakterer som er hemmelighetsfulle og tilbakeholdne. Likte beskrivelsen av øya og den isolerte følelsen den gir. Også om ensomheten som hovedkarakteren bærer på. Det var noe å kjenne seg igjen i. Tristheten og det å være utenfor. Forfatteren er god på å få frem misunnelse, håpløshet og raseri som lever i hovedkarakteren. Selv om hun er rar, og det kommer sikkert av all isolasjonen, får man også medfølelse for henne. Hun er kanskje ung, men har allerede for mye ansvar. Det var interessant lesing.

Det som ødela litt for meg angående boka, er at det ble vel mye beskrivelse og tanker om amming, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om. Aoileann fikk en voldsom fascinasjon for det, og det er muligens på grunn av hennes anstrengte forhold til sin egen mor som hun forakter ... Hun kaller ofte moren sin for it og bed-thing, som om hun er en ting eller et slags vesen i stedet for noen hun respekterer. Noe hun ikke gjør.

Grådig med horrordelen
Where I End ble aldri spennende, men likte den kryptiske og mystiske fortellerstemmen, den dysfunksjonelle familien og de gotiske elementene. Forfatteren klarte å holde på interessen min hele veien. Men ville ha litt mer familiebakgrunnshistorie og mer guffenhet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Knokkelsamleren er første bok i The Bone Collector, serien og det må ikke forveksles med The Bone Collector av Jeffery Deaver. En jævla god bok og filmatisering. Denne boka var ikke så verst heller, og passe mørk.

En syk jævel
Boka er om en mann som er besatt av deformerte mennesker, og samler på anatomi som er litt utenom det vanlige. Knokkelsamleren lever et slags dobbeltliv. I det ene livet later han som om han er et helt normalt menneske, men i det andre finner han nye ofre som han kan skaffe seg i samlingen sin. I boka er flere familier berørte og detektiven Etta Fizroy må redde ofrene for familienes skyld og sin egen samvittighet. Men tiden er knapp.

Krimboka starter muligens på en typisk måte, og kan være en smule treg i begynnelsen, men det tar seg opp underveis. Syntes Knokkelsamleren var en underlig og fascinerende fyr å lese om, med sine sære interesser. Det gjorde heller ikke noe at boka bestod av et stort persongalleri. Jeg foretrekker bøker med mange karakterer fremfor bøker med et lite persongalleri. Det er spennenede å lese fra forskjellige perspektiver, fordi da føles det mer "ekte".

Mystisk detektiv
Fikk også sansen for Fizroy. Selv om hun var en standard detektiv som man har lest om hundre ganger før, bød hun også på litt andre sider. Man blir ikke så godt kjent med henne privat, men mest gjennom jobblivet. Savnet å få en større relasjon til henne.

Som nevnt var starten noe treg, men bøde på et annerledes tema og hadde den dysterheten som jeg liker så godt. Leser gjerne mer av Cummins.

Fra min blogg: I Bokhylla

I 2021 leste jeg Ingen slipper unna av samme forfatter, og så dum som jeg var, visste jeg ikke da at det var andre bok i en trilogi. Men samtidig er det en trilogi som ikke nødvendigvis trenger å bli lest i kronologisk rekkefølge.

En forfatter som er verdt å legge merke til
Ingen sover trygt i natt er første bok i Skymdal trilogien for barn og ungdom. Den er om Håkon og vennene hans som får den triste nyheten om at en klassekamerat er død. På vei hjem, tar Håkon en titt gjennom vinuet hjemme hos Jon Michael, og det han får se, gjør ham dypt rystet. Han vet ikke om han skal betro seg til kompisene Marie og Hares om hva han har sett. I mellomtiden oppfører Maries mor seg rart. Marie skylder på at moren hennes har angst, men er det "bare" det? Da flere underlige hendelser skjer, blir Håkons far bekymret, og selv om Håkon og gjengen hans også er det, drives de av en nysgjerrighet som er vanskelig å forklare. Har de med en seriemorder å gjøre eller noe annet?

Som nevnt er dette første bok i en trilogi og det er en god førstebok, også. Mari Moen Holsve skriver godt og engasjerende, og jeg kjedet meg ikke, selv om jeg ikke er helt i målgruppa. Boka er passe dyster og skummel for den rette målgruppa, men kanskje en smule forutsigbar for voksne lesere ... Av og til gjør det ikke noe. Noen ganger er det en slags trygghet å lese noe som er forutsigbart, og av og til er det nettopp det man trenger.

Malplasserte følelser
Den eneste delen som kanskje irriterte meg litt, er at det muligens oppstår følelser mellom noen karakterer, noe som skjer ofte i ungdomsbøker og som er veldig typisk. Syntes dette ble noe hastverkaktig og kom ut litt av det blå. Men så er det jo begrenset med tid, da boka er ganske kort. Den er på under 150 sider. Det blir også begrenset med tid til å bli godt nok kjent med karakterene i det hele tatt.

Bortsett fra det, var dette en solid og småspennende bok. En god begynnelse i en trilogi, og som passer godt å lese i høstmørket som allerede er her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg likte ikke Piken på Toget, hverken boka eller filmen, men jeg likte Langsom ild for syntes persongalleriet var interessante å lese om, og hva med Den blå timen?

Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Spesielt to eller tre sjanser, for forfattere kan ha dårlige dager, de også, og ikke alle bøker treffer. Selv om Stephen King er min favorittforfatter, betyr det ikke at jeg liker alt han har skrevet. Så syns det er spennende og har tid til å gi forfattere noen sjanser før jeg avgjør om forfatterskapet er noe for meg eller ikke.

Lite handling og spenning
Den blå timen er en kort bok på under to hundre sider. Egentlig ganske lettlest, skulle man tro, men selv slet jeg litt med å åpne boka og lese videre. Konseptet virket noe spesielt, og det var noe med karakterene og handlingen som kjedet meg en smule. Og typisk at det også er med en gravid karakter, noe som ofte skjer i krim og thriller bøker. Graviditeten har heldigvis ikke noen stor rolle i boka, men likevel er det et tema jeg ikke har noe interesse av å lese om.

Uansett er Den blå timen om et kunstverk som skaper litt skandale fordi den er laget av bein, og det hevdes at den inneholder et menneskebein, og det må undersøkes. Den er laget av Vanessa, som var en sær kunstner som bodde alene på en øy og hennes mann var stadig utro. Nå har en annen kvinne overtatt bostedet, og hun skal ha vært Vanessas nærmeste venninne. Spørsmålet er om kunstverket inneholder et menneskebein, og i så fall hvem stammer det fra?

Stemningsfullt sted
En noe vag beskrivelse og det er også meningen da boka er nokså kort og det hoppes frem og tilbake i tid. Likte best å lese om Vanessa enn om Grace, og likte settingen på en øde øy og isolasjonsfølelsen. Hadde ikke hatt noe i mot å bo der selv. Men selv om settingen og beskrivelsene var gode og stemningsfulle, var karakterene i seg selv halvdøde og personlig brydde jeg meg ikke noe særlig om karakterene.

Krever heller ikke action på hver side, men med tanke på den korte handlingen, hadde denne psykologiske thrilleren særdeles lite handling, hendelser og spenning. Tror ikke denne forfatterinnen er noe for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

The Travelling Vampire Show ble utgitt i 2000. Året før han døde på selveste Valentinesdagen.

Det er litt "urettferdig" å si at bøkene hans er seksuelle fordi de fleste horror og slasher filmer på den tiden var også svært seksuelle. Det var en del av horror og slasher sjangeren, spesielt i gamle dager. Sier ikke at jeg støtter det, men det har seg slik at horror og slasher sjangeren var sånn før i tiden.

En kamp mot klokka
Denne boka handler om de tre vennene Dwight, Rusty og Slim. De finner ut om dette vampyrshowet som bare kommer for én natt. Det er bare et problem. De er ikke gamle nok til å se det. Som leser følger man dem gjennom dagen og kvelden, mens de møter på den ene utfordringen etter den andre. Kommer de noen gang frem til vampyrshowet, og er denne Valeria en ekte vampyr?

Ikke hans beste bok
Dette er den fjortende boka jeg har lest av Laymon. Har ikke digget alle, men noen av dem. Begynnelsen var noe treg, og det ble mer stemningsfullt og rart etter hvert. Men ble ikke noen fan av hvordan avslutningen utartet seg. Jeg ble også lei av Dwights besettelse av bryster. Den evige tankegangen om jentene rundt ham hadde på seg BH eller ikke.

Noen partier i boka var underholdende, men for det meste var handlingen noe tørr og irriterende. Min favorittbok av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det bedre å åpne døra, eller late som man ikke er hjemme?

Spesielt å invitere seg selv inn
Eve og hennes partner Charlie har kjøpt et hus. Et hus de skal pusse opp. Mens Eve er alene hjemme, kommer det noen på døra. En familie står utenfor og faren påstår at huset var hans barndomshjem. Han ber Eve om en rask kikk i huset. Eve er en forsiktig person og som sier ja for å unngå konflikter. Merkelige ting begynner å skje. Det ene fører til det andre, og det virker som om denne mystiske familien aldri drar. Hva er det som egentlig skjer? Eve klarer ikke å vente til Charlie kommer hjem. Hun vet alltid hva hun skal gjøre.

Jeg er stort sett ikke interessert i bøker som får mye oppmerksomhet og typiske bestselgere, Men noen få ganger tar nysgjerrigheten overhånd. Noe som skjedde denne gang. Denne fikk mye oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor, også en god del i år også.

Mystisk start, men prøver for hardt
Begynnelsen var lovende og fascinerende, men forstår ikke hvorfor denne boka ofte ble beskrevet som rar. Jeg syntes ikke den var rar i det hele tatt. Bare litt småspennende noen ganger, men ikke rar eller skummel på noen måte. Jeg syns karakterene var mer rare enn selve handlingen.

Boka er blitt sammenlignet med House of Leaves av Mark Z. Danielewski, fordi forfatteren tvinger leseren til å være en aktiv leser, men We Used to Live Here gjør det ikke på den samme ekstreme måten som House of Leaves gjorde det. I We Used to Live Here er det blitt brukt morsetegn underveis som leseren selv må finne ut av. Selv måtte jeg google meg frem, fordi det kan jeg ikke fra før av. Om det har noe sammenheng med innholdet eller ikke har jeg ikke tenkt å røpe. We Used to Live Here er også en av disse bøkene som begynte som en tråd på Reddit før det ble til en bok. Det hevdes også at det blir en filmatisering, men får se om det blir noe av det til slutt.

Mystisk lesestoff, men ikke noe spektakulært.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som vi forlater våre skyldnere er en del av serien De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Så langt har det vært kortkrim, kortromaner og kortdystopi. Denne korte boka består av tre noveller.

Utfordrende hverdag
Henriksens skrivestil er noe "cowboyaktig". Dissse novellene består mest av menn fra avsideliggende sted, og som gjør ting på sin egen måte. De liker heller ikke å vise svakheter. Det er nesten som om de er skrevet fra en annen tid.

Den ene historien er om en gutt som er avstandsforelsket i en jente på skolen. Den andre er om to brødre som respekterer hverandre og støtter hverandre i tykt og tynt. Det er bare et problem. Enok er forelsket i kvinnen broren skal gifte seg med, og prøver å gjøre alt han kan for å fortrenge følelsene.

Den tredje historien er den korteste om en fyr som blir stoppet av en politimann. Han prøver å komme seg ut av en kinkig situasjon, men blir han avslørt?

Tynn novellesamling
Noe vagt forklart kanskje, men dette er en bok på bare 191 sider, med tre noveller og novellen om Enok og Seth er den lengste av dem. Personlig syntes jeg alle var noe blasse, bortsett fra den tredje som var litt mørk, men dessverre svært kort. De to andre novellene brydde jeg meg ikke så mye om, og jeg fikk heller ingen bånd til karakterene. Problemet ligger kanskje i at jeg er ikke så glad i novellesamlinger generelt. Jeg leser dem vanligvis fra en favoritttsjangere eller forfattere som jeg leser ofte av. Andre novellesamlinger har jeg noe anstrengt forhold til, da det er kort tid på å sette seg inn i handling og det å bli kjent med karakterene.

Novellene var mest om begjær, vanskelige følelser og seksuell frustrasjon. Skjønner det hadde med temaet og tittelen å gjøre, men det er ikke akkurat temaer jeg syns er interessant å lese om. Det ble noe repeterende og smålei av å lese om menn som var ensporet i tankegangen. Det ble uinteressant i lengden. Ordet indianer er også ofte brukt. Er ikke meningen å virke pirkete, men det er nok et uttrykk som det ikke er lov til å bruke i dag, så vidt jeg vet? Så reagerte litt på det. Dette er min første bok av Henriksen. Har to bøker til av ham som jeg skal lese, men det frister ikke med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Vanskelig bransje å være i.

Nick Bishop er en journalist og han har nylig mistet jobben. Han drar tilbake til Maine, hvor han vokste opp, og møter et team som har skapt en mindfullness app som de kaller Clarity. En av skaperne er hans gode, gamle venn Renee, som han tar igjen litt tid med.

Er det ikke nok apper?
Han lover teamet å bruke appen hver dag i to uker og skrive om den. Nick har ikke mye tro på appen, siden det finnes mange lignende apper fra før. Men han har heller ikke mye valg siden han er arbeidsledig.

Mens han bruker appen, hører han plutselig en kvinne som synger en svært urovekkende nattasang. Er det en glitch, og hvem er hun? Etter hvert oppdager han hennes mørke bakgrunnshistorie. Alle andre oppfører seg rart når de hører denne og andre urovekkende nattasanger fra appen. Men ikke ham. Hvorfor?

Tar for mange vendinger uten bestemt retning
Interessant konsept, men var ikke helt fan av hvordan handlingen ble utført. Renee er ivrig etter å få Nick til å huske på ting og snakke om fortiden sin, men senere i handlingen er ikke dette så viktig lenger. Som om det var malplassert eller noe, og Scott Carson, eller Michael Koryta som han egentlig heter, virket veldig nølende om hva han egentlig ville med plottet. Det var nesten som om han ville fortelle mange historier i samme plott eller usikker på hva slags bok han ville skrive. Karakterene hadde heller ikke mye personlighet.

Where They Wait hadde noen spennende aspekter og noe teknologisk horror er skremmende, men ikke denne. Hvordan kan en app være skummel?

Fra min blogg: I Bokhylla

Romy Hausmann skriver vanligvis fiksjon, nærmere bestemt krim. Hun er kanskje mest kjent for boka Elskede barn som også ble til en kort Tv-serie.

Elleve mindre kjente true crime saker
Denne gang har hun skrevet true crime. Ikke bare om én sak, men om elleve saker. Ikke de vanlige sakene om Ted Bundy, Richard Ramirez, Ed Gein og John Wayne Gacy, de mest kjente seriemorderne, men mer om kjente og mindre kjente saker. Det er jo en kjent sak at å lese true crime er noe kontroversielt og skjønner godt jo hvorfor, men samtidig er man jo nysgjerrig på diverse saker og man vil ofte lære mer om dem.

Hausmann skriver ikke bare om sakene som en slags oppramsing, men hun skriver også en del dagboknotater om seg selv, snakker med noen pårørende, eksperter og med noen som jobber med mordsaker til vanlig. Jeg forstår hvorfor Hausmann brukte en god del av seg selv i boka, selv om ingen av sakene hadde noe med henne å gjøre, men hvordan de påvirket hennes hverdag, men selv er jeg ikke helt fan av den delen. Det blir som å se en dokumentar og regissøren bruker mye tid på seg selv, i stedet for innholdet. Man skjønner jo hvis man er en del av temaet, men unødvendig når man ikke er det. Derfor mister man kanskje noe av flyten i boka og det blir litt rotete.

Et større innblikk i pårørendes sorg
Selv har jeg hørt om alle sakene i boka. Jeg hører ikke på podcaster, men ser en del true crime videoer på YouTube og strømmetjenester. Dermed var det ikke noe nytt, men likevel interessant, og boka inneholder både eldre og nyere saker, og tar opp hvordan det påvirker noen av de pårørende og hvordan de lever videre etter å ha mistet noen på en brutal og trist måte. Selv om jeg hadde hørt om sakene fra før, fikk man likevel litt nytt perspektiv underveis og detaljer som man kanskje har glemt.

True crime er nok ikke en bok for alle da ikke alle vil eller liker å lese om krimsaker fra virkeligheten. Noe som er forståelig, men for oss som er interessert i sjangeren, og som har lest mye true crime før det ble populært, finnes det vel andre true crime bøker som er litt bedre og like lærerike. Denne passer vel bedre for nybegynnere som vil lære mer om sjangeren, og som byr på mye informasjon på en grei måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Livet på Senja blir alt annet enn fredelig ...

En spennende hverdag
Gustav er pesjonist og lever et rolig og kanskje et ensomt liv. Han har en bror og datter, men de bor noe langt unna. Han savner også sin ekskone en smule, men er det gjensidig? En dag oppdager han en bevisstløs kvinne i vannet og redder henne. Det viser seg at kvinnen ikke er fra Norge, men er blitt kidnappet på grunn av menneskehandel. Selv om de ikke snakker samme språk, prøver de å kommunisere på kreative måter. Heldigvis skal broren Ragnar og Gustavs datter, Nora snart komme. Nora kan flere språk og kanskje komme i bedre kontakt med henne. Det viser seg at kvinnen har en mektig far, og på grunn av ham, er hun blitt kidnappet. Hun var blitt ført til et sted hvor de kan forandre utseende og personlighet før de sender ofrene videre av gårde til personen som står bak bestillingen. Det er nesten som i The Sims spillene der man bestemmer hvordan de skal se ut og hvilke personlighetstrekk de skal ha. Men underveis, har hun klart å slippe unna, men hun vet at mennene er fremdeles ute etter henne. De må finne ut hvordan hun skal være trygg på Senja til faren hennes kommer og henter henne. Men er det nok tid?

For mye informasjon som overtar spenningen
Dukkefabrikken er en blanding av thriller og spenning, med hverdagslige mennesker i fokus. Forfatteren tar opp aktuelle og skremmende temaer som menneskehandel. Han beskriver også en gammel og ukomfortabel tradisjon og hvor vanskelig det kan være å stole på fremmede i nød. Selv likte jeg de første hundre sidene, men så ble det som å lese en skoletekstbok fremfor en spenningsbok. Grunnen til det, er at det føltes ut som om jeg leste den ene leksjonen etter den andre, spesielt etter at Nora kommer inn i bilde. Hver gang hun åpnet munnen, ville hun gjerne ramse opp forskjellige faktaopplysninger om det ene og det andre. Vet jo at forfatteren mener det godt og at det er tydelig mange saker han brenner for, men samtidig ble jeg ofte tatt ut av handlingen av den grunn, og det overskygget spenningen som kunne ha vært der. Det ble noe slitsom å lese i lengden.

Men det som jeg likte med boka var de hundre første sidene, og at man fikk perspektiv fra Gustav og gjengen og noen av mennene fra menneskehandelbransjen, hvordan de opererte og ga et innblikk i hvor grusom bransjen er. Man fikk se fra begge sidene, men dessverre opplevdes det ikke som skremmende eller realistisk. Ikke alle partiene. Kan ha noe med fortellerstemmen å gjøre.

Forfatteren skriver med mye innlevelse, men dessverre er det mange budskap som skal med, og det kunne ha vært kortet ned og forsterket, i stedet for å ha med så mye som mulig slik at det ble en smule repeterende. En mørk bok på mange måter, men ikke helt boka for meg. Personlig ønsket jeg mer handling og mindre belæring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Bok to i Ephyra trilogien, og selv om det er litt mye om forelskelse og følelser, var det en god oppfølger og ikke bare en tom mellomstasjon.

Mye ansvar
Justyna og Jurek bor som vanlig alene, i alle fall føles det sånn ut siden foreldrene deres er svært opptatte på jobb. Det sårer også Justyna en smule da hun får vite at foreldrene hennes også eier en leilighet nærmere jobben. Hjemme er det hun som styrer det meste, da broren hjelper sjeldent til med noe. Heldigvis har hun vennen Arun som hun kjenner seg godt og som hun kan være seg selv med.

I forrige bok fikk hun vite noe som sjokkerte henne til en viss grad, og vil hun se disse magiske vesenene igjen. De fargerike ephyraene som svever rundt i lufta og lystrer til det hun sier?

Ting er heller ikke enklere på skolen da Arun skriver blogg med Lotte. En jente i klassen som virker å ha noe i mot Justyna, og Justyna liker ikke at hun nærmer seg Arun. Betyr det at hun begynner å få følelser for ham, og bør hun fortelle ham det? Vil det ødelegge det gode vennskapet? Attpåtil skal klassen på skiferie, og det skal være en konkurranse. Justyna vet at Lotte er god på ski, og hun må til enhver pris sette henne på plass. Gjør hun det for å vinne Aruns oppmerksomhet eller for å bevise noe annet?

Mystiske foreldre
Har lest mange trilogier, og ofte føles bok nummer to som et slags tomrom før ting begynner å skje igjen i bok tre. Det gjorde ikke denne. Ikke så realistisk at Justyna og broren er så mye hjemme alene og tar ansvar, men tar det med en klype med salt. Man skjønner at foreldrene hennes har en spesiell og krevende jobb som de ikke snakker så mye om, likevel er det lett å skjønne hva det kan være i forbindelse med.

Jeg likte å lese fiendligheten mellom Justyna og Lotte bedre enn om følelsene hennes for Arun, for det er et aspekt i bøker jeg aldri har vært interessert i å lese om. Kjærlighet og følelser er ikke for alle å lese om, men jentemobbing er et aktuelt tema som mange kan kjenne seg igjen i. Det kan være både sårbart og tøft lesestoff.

Syns fremdeles det er interessant å lese om disse magiske vesenene, og finne ut hva de egentlig vil med Justyna og kanskje eventuelt få vite hvor de kommer fra. Det er et spennende element i trilogien, så leser gjerne neste bok selv om jeg ikke er helt i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boka minnet meg en smule på Drag me to Hell. Ikke selve konseptet, men tonen. En horrorkomedie som jeg hatet.

Anna og hennes familiemedlemmer drar til Italia for å ha litt ferie sammen. Familien krangler ofte og er stadig frekk mot Anna, men Anna er ikke noe særlig bedre, så det var vanskelig å syns synd på henne. De får ikke komme opp i tårnet på stedet de leier, og Anna opplever mye skummelt. Men er det noe som bare forfølger henne eller kan de andre familiemedlemmene oppleve det også?

Kranglete familie
Det føltes ut som å lese to bøker i én. En del om ferien og en annen del om når Anna vender tilbake til New York. Jeg foretrakk å lese om den delen da de var i Italia og den merkelige familiedynamikken. Familien er ikke spesielt sjokkerende, fordi jeg har lest om verre familier tidligere. Men jeg ble dog lei av alle de italienske ordene og replikkene. Man ble stadig vekk minnet på at Anna var den eneste i familien som kunne litt italiensk. Det var også mange påminnelser om at de var på ferie, ferie og atter ferie. Til tross for det, manglet boka noe av den italienske atmosfæren.

Og retningen handlignen tok, ble noe rotete og jeg mistet interessen underveis mange ganger. Slutten var på en måte lat og skuffende. Å kalle dette horror, er ikke helt riktig. Det er mer humor med noen horrorelementer. Hvis du ikke har lest den ennå, fortvil ikke. Du går ikke glipp av noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er ting som de ser ut som? ...

Kjenner man sine beste venner?
Mens alle andre tror at Sadie tok sitt eget liv, kjente Avery henne aller best og er sikker på at Sadie aldri ville ha gjort det. Hun er lei av Littleport og en viss rik familie. Hun vil vise dem sannheten. Men har hun rett, eller er hun bare besatt av sin døde venninne?

Lite spenning og stemning
Det er morsomt å lese om rike mennesker og deres såkalte drama, men ikke denne gang. Avery var bare sutrete og kjedelig hovedperson, og skrivestilen var temmelig flat. Det føltes ikke ut som en psykologisk thriller i det hele tatt.

Det fleste karakterene var tamme å lese om, og jeg ble ikke så godt kjent med selve stedet. Dette er min første bok av Megan Miranda, og det var som om hun ikke visste hvordan hun skulle skape atmosfære eller spenning. Et veldig skuffende førsteinntrykk.

En noe kortere bokanmeldelse enn til vanlig, men det er ikke mye mer å tilføye uten at det blir like gjentakende og kjedelig som boka ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Er du som Billie Ve og er redd for alt mulig, eller er du modigere enn henne og kanskje til og med ikke redd for noe?

Møt Billie Ve. Jenta som er redd for absolutt alt! Og hun må bare gjøre ting hun ikke liker å gjøre. Hun må for eksempel gå orientering og gå på håndballtrening fordi foreldrene hennes vil at hun skal være mer aktiv. Selv hater hun begge deler. Samtidig er Billie veldig opptatt av sykdom. Hun leser alt om sykdom og innbiller seg fort at hun har det ene og det andre. Dessuten går hun ikke overens med noen. Hun går ikke overens med de andre håndballjentene eller noen i klassen. De er bare ute etter å være ekle mot henne. Hvordan skal hun holde ut? Ikke nok med det; hun får invitasjon til å være med på klassetur. Læreren tar henne og "klassekameratene" hennes med på klassetur til skogs og Billie bare håper at turen blir avlyst, men det blir den selvsagt ikke. Bare noen dager før har hun sett en plakat i hennes nærområde om grimarer, men hva er grimarer? Uansett, det høres ut som noe farlig og hun er redd for at hun kanskje kommer til å møte grimarer (hva det nå enn er) i skogen. Og Billie Ves verste mareritt blir til virkelighet når hun forsvinner fra de andre. Vil hun finne veien tilbake eller blir hun lost for alltid?

Jeg hadde ikke hørt om boka før jeg fikk den i posten, men så nysgjerrig som jeg er leser jeg alle bøkene jeg får. Så om bøkene er kjente eller ikke, gjør ikke meg noe for jeg leser stort sett alt og fra alle målgrupper. Så kan godt si at jeg er en altetende leser! Denne boka er en blandig av spenning, mysterie og humor. En liten godtepose. Man blir kjent med hovedpersonen Billie Ve på godt og vondt, og livet hennes tar mange rare vendinger. Hun roter seg bort i de utroligste ting. Selv om boka var forutsigbar for min del, var boka underholdende på mange måter likevel. Det var lett å se for seg Billie Ve som person og alle situasjoner hun havner opp i underveis. Hun er meget levende og har noen livlige tanker selv om de er litt dystre, nesten sarkastiske. Hun tenker det verste om alt, men hun får det ofte til å virke komisk også. Man vil bare tro og håpe det beste for henne, men å være Billie er visst ikke bare, bare. Hun havner opp i den ene underlige situasjonen etter den andre og vi lesere blir hengende med.

Selv om boka var forutsigbart for min del og at jeg visste hvilken retning dette ville ta, er det ikke den verste boka jeg har lest i år. Jeg har lest mange bøker som er beregnet for barn og ungdom i år som har vært umåtelig kjedelige og handlingsløse. så denne var heldigvis en av de bedre. Et lite moderne eventyr, og syns det hadde vært litt morsomt hvis denne boka ble gjort om til en tv-serie. Konseptet hadde passet så utrolig godt til det. For handlingen har en stor dose fantasi, spenning, kreativitet og humor. Så det hadde blitt et fint lite tv-konsept, mener jeg i alle fall. Tror kanskje handlingen hadde passet bedre inn i en tv-serie enn bokformat?

Billie Ve er vel litt forutsigbart for oss voksne, men likevel syntes jeg at den var underholdende, hadde sine spennende høydepunkt og morsomme øyeblikk. Billie Ve var i hvert fall noe for seg selv og tror nok at boka blir satt pris på som høytlesing av lærere som underviser de yngste skoleklassene.

En annerledes bok om andre verdenskrig.

En jente som hele tiden som blir kalt The thin child, ignorerer hennes nye og fremmde omgivelser ved å lese en bok om norrøn mytologi. Hun føler seg kanskje litt alene siden foreldrene oppleves som fraværende av forskjellige grunner. Hun blir helt oppslukt i boka og hennes store frykt er evig kjedosmhet, som er altfor lett å kjenne seg igjen i.

Henne selv som inspirasjon
Ragnarok er på en måte en bok i en bok om kaoset i verden. Ungjenta i boka er halvveis inspirert av Byatt selv i sine yngre år. Hun også var og er opptatt av norrøn mytologi.

Personlig har jeg aldri vært interessert i norrøn mytologi, heller ikke da vi hadde om det på skolen. Jeg kan fint se filmer og serier, og annet fantasygreier på skjerm, men når jeg leser om det, blir jeg bare helt lost. Det er som å sitte med hjemmelekser en hel kveld uten å skjønne noe og man sitter igjen med ingenting.

Seig leseerfaring
Derfor var boka en kamp å lese ferdig, selv om min utgave var under to hundre sider. Jeg hadde store vanskeligheter med å komme meg inn i handlingen. Noe som er litt rart. Norrøn mytologi har jo mye til felles med horror. Det er voldelig, blodig og horribelt, men likevel er det et tema jeg ikke klarer å bry meg om.

Ragnarok er en serie om myter skrevet av forskjellige forfattere. Blir nok ikke flere for min del i den serien, og usikker på om jeg skal lese noe mer av Byatt. Fortellerstemmen var vel en smule eller to for tørr.

Hele anmeldelsen kan leses her: skriv lenkebeskrivelse her