En vakker opplevelse. Jeg leste boka på et par tre dager under en blå himmel foran vedbua, med alle Leonard Cohens sanger på iPoden, avbrutt av vedkløyving, nedsaging av store eiketrær, bæring, stabling, svetting, saftdrikking, soling og avslapping, akkopanjert av yre småfugler som har overlevd snøvinteren på brettet vårt og nå opplever naturens voldsomme oppvåkning. Egen ungdomstid med Songs from a room, Songs of Leonard Cohen og konsertopplevelser myldrer fram, får perspektiver, dypere mening og alternative tolkninger.

Kanskje er det dumt å skrive om ei bok i samme øyeblikk man avslutter siste side? Kanskje skulle man sove på det ei natt eller to? Med denne innledninga tar jeg forbehold om at jeg er for streng mot Günter Grass.

Han er forfatteren av Blikktrommen, som var en av to bøker som sterkest bidro til å gjøre meg til bokelsker. Jeg leste den i 1970, og husker fremdeles mange frodige detaljer, den kasjubiske bestemor med de fire stakkene, som skifter plass hver uke, fra innerst mot ytterst, (eller var det omvent), stakken hun lot rømte soldater gjemme seg under når de var på flukt - et av resultatene var far til lille Oscar, gutten som nekter å vokse da han blir tolv år, blikktrommen han bruker til å kommunisere, framveksten av nazismen og Oscars sabotasje der han står under hovedtribunen på den store paraden og smittende trommer Jimmy the Tiger slik at hele paraden går i oppløsning.
Det var så forfriskende og frekt, så antiautoritært og antinazistisk, nytt og annerledes enn all litteratur jeg var kjent med til da.

Noe annet av Günter Grass har jeg merkelig nok aldri lest.
Så, i 2006 kom meldingen om at han sjøl hadde vært nazist og meldt seg frivillig til SS under krigen, og der deltatt på østfronten. Etter et langt liv som tysk sosialdemokrat, avslører han det sjøl i Når løken skrelles.

Vi har drøfta noe av dette et annet sted her på nettstedet.
Konklusjon: Jeg mister ikke gleden og begeistringen over Blikktrommen, men mye av den respekten jeg har hatt for Grass forsvinner gjennom måten han forteller om seg selv i denne boka.

Hva er drivkraften i en person? Finnes den samme drivkraften gjennom hele livet? Rettferdighet? Egoisme? Gir den seg utslag på forskjellig vis? Jeg sitter igjen med to ting hos Grass (andre gjør det kanskje ikke): Et ønske om å bli berømt, uttalt, og en tendens til å være på parti med de sterkest, ikke uttalt. To for meg svært negativt ladede ord, karrierist og opportunist.

Mens Grass far meldte seg inn i Nazipartiet i 1936, etter forfatterens mening av opportunistiske grunner uten å bli pressa, forsøkte han selv å verve seg som ubåtmannskap som 15 åring! for å bli en helt. Han blei avvist, og søkte hæren, hvor han blei godtatt som 17 åring i 1944 og i 1945 sendt til østfronten.

Bokens metode og metafor er løken som skrelles, for å finne ut hva som skjedde. Når det blir vanskelig minner han om en fylkeskommunal sjef jeg kjente: "jeg kan ha sagt det, jeg kan også ikke ha sagt det". Jeg sitter igjen med en noe mer ubehagelige følelse, "det kan være sant, det kan også vært veldig opportunt". Hvorfor avslører du denne ubehagelige delen av fortida de så lenge etter? Først tenkte jeg at det er ærlig og modig, men etter å ha lest boka tenkte jeg på flere andre muligheter.

Et eksempel fra boka ser jeg er heftig drøftet på nettet. Da krigen var slutt havna Grass en stund i amerikansk krigsfangeleir i nærheten av Bad Eibling. Han beskriver en medfange som het Joseph og som var veldig religiøs/ katolsk.
Da Joseph Razinger blei pave Benedict XVI i 2005 mer enn antyder Grass i boka at fangen fra Bad Eibling var Razinger. (Kan ha vært, kan ikke ha vært/ kanskje fleiper jeg, kanskje fleiper jeg ikke). Razinger innrømmer sin fortid som utkommandert for Hitler, men benekter å ha vært sammen med Grass. Når man skreller løken blir øynene full av vann og ting bli utydelig.

Vi får altså Grass sin versjon av historia som kan være så sann som det er mulig å huske, men den kan også være den sannheten han ønsker å fortelle. Dessverre. Jeg falt ned på den siste versjonen.

Jeg avslutter som jeg begynte. Kanskje er jeg for streng. Men det blir ingen nye bøker av Grass på ønskelista mi etter denne boka. Lesinga førte imidlertid til at Berlin Alexanderplass, som har stått ulest i hylla et par år, havner der. Likeledes havner StravinskijsVåroffer på iPoden uhørt, og jeg sette Bela BartóksBlåskjegg på musikkønskelista.

I denne korte boka gir forfatteren stemme til en kvinne som sitter i fengsel. Året er 1944, og kvinnen er arrestert for å ha støtte motstandskampen mot nazistene og deres finske allierte under andre verdenskrig.
Forlaget sier:

Få bøker har opplevd en gjenoppblomstring i Finland som Elvi Sinervos
"Kamerat svik ikke". Denne romanen kom første gang ut rett etter andre
verdenskrig, men er stadig blitt gitt ut i nye opplag. Fordi den
forteller om en så viktig del av Finlands historie - og fordi Elvi
Sinervo ikke bare har gitt beretningen et klart politisk innhold, men
også fordi boka er en av de fineste kvinneskildringene som har vært
skrevet i Norden.

Et fantastisk persongalleri - fra en urettferdig krig - skrevet med et klasseperspektiv. Anbefales!

Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov

Dette er boka som inspirerte Mick Jagger til å skrive Sympathy for the devil. Dersom jeg hadde lest den året etter at The Rolling Stones slapp Beggars Banquet, er det mulig jeg hadde rangert den der oppe i den udødelige bokhimmelen sammen med Steppeulven og Blikktrommen.
Mens Hesse lar Harry Haller vandre inn døra i Det Magiske Teater og skyte biler, Günter Grass lar Oskar Matzerath stå under tribunen og tromme Jimmy the Tiger så hele naziparaden går i oppløsning, lar Bulgakov Margarita smøre kroppen inn med krem, fly gjennom lufta, knuse vindusrutene i Dramlit, Dramatikerne og Litteratenes hus i Moskva, for deretter å feste vilt sammen med Satan og hans hjelpere.
Flipp i bøttevis. Kult. Men hva så?

Hos Hesse leste jeg også desperasjonen, forakten for a4, for den borgerlige fremmedgjøringen. Og vissheten om at barberkniven ligger der hjemme…
Grass var antinazisme. Han gjorde narr av de folka vi likte at man gjorde narr av. Ting jeg kunne identifisere meg med.

Jeg leste ikke Mesteren og Margarita i 1969, kanskje heldigvis, men i 2014, kanskje uheldigvis, sammen med en gjeng bokelskere på nett, ledet av Kjell K.
John Steinbeck skreiv om Vredens Druer at den hadde fem lag, og at leseren ville se de lagene de sjøl hadde i seg. Det er tydelig at også Mesteren og Margarita kan tolkes på svært mange måter.

Det fine med å lese sammen med andre er at det dukker opp tolkinger og informasjon man ikke har tenkt på. Ulempen er at innspillene også kan ta fokus fra - og forstyrrer leseopplevelsen.
Jeg parallell-leste trivia om forfatteren, om tida han skreiv boka i, og fikk nok et ganske annet inntrykk enn jeg ville gjort som nittenåring.

Anslaget er tungt og tydelig. Det dreier seg om materialisme kontra metafysikk, og om den rolle og det rom litteraturen, og de for øvrig ganske privilegerte forfatterne har i Sovjet på trettitallet.
En forfatter og en redaktør drøfter forfatterens seneste antireligiøse bestillingsverk – som redaktøren ikke vil utgi.
Bristen i verket; en beskrivelse av Jesus, hvor negativ den enn er, legitimerer at Jesus faktisk har levd.

Så spaserer djevelen inn på scenen.
Please allow me to introduce myself
I'm a man of wealth and taste
I've been around for a long, long year
Stole many a man's soul to waste

I virkelighetens verden hadde forfatter Bulgakov større og større problemer med å få utgitt sine bøker i Sovjet, på grunn av kritikerne. Samtidig var han en av Stalins favoritter.

Det stikker en djevel i han, forfatteren av boka, han får en genial idé: De ønsker seg et antireligiøst verk, men er så enkle og firkanta at de ikke kan godta noen annen litterær metode enn platt sosialrealistisk propaganda og alvorlige essays. Jeg sender Satan løs på dem! Boltrer meg! Og overdriver så tydelig at ingen kan ta dette alvorlig.
Samtidig har Bulgakov sitt refusert verk om Jesus han ønsker å flette inn.

And I was 'round when Jesus Christ
Had his moment of doubt and pain
Made damn sure that Pilate
Washed his hands and sealed his fate

Vi får bibelhistoria fortalt av Satan, der han beskriver Pontius Pilatus møte med en mann - som ikke heter Brian - men Ha-Notsri. (Dermed handler det jo ikke om Jesus). Ei historie som strikt blir fortalt i en sosialrealistisk bunad
Det flotte litterære trikset er at denne delen av boka er skrevet helt realtistisk, bort med alle overnaturlige fenomener som å gjøre vann til vin, helbrede syke, mette fem tusen med to (små) fisk og fem brød. Ha-Notsri forklarer at det er en av tilhengerne hans som finner på og skriver ned den slags ting og at det bare er tull.

Så får vi historia om det dialektisk materialistiske Sovjet, fortalt i bibelske vendinger. Vi har en treenig djevel som ikke gjør vann til vin, men papir til penger og penger til papir. Her avløser det ene overnaturlige djevelske fenomenet det andre, minst like fantastiske som de Jesus utførte i følge bibelen.
Forfatteren av boka viser stor oppfinnsomhet i djevelskapen han lar Sovjetborgerne gjennomgå.

Vi får altså en blomstrende metafysisk versjon av det dialektisk materialistiske Sovjet, og en stramt realtistisk og materialistisk versjon av bibelhistoria – blant annet en svært realistisk versjon av Judas selvmord, som det hemmelige politiet står bak.

Boka har mye bra. Nytenkende. Grensesprengende. Forfatteren bruker sin kunnskap om psykiatri, om morfinrus, om sensur og litteratur. Men det blir etter hvert (litt for?) liten avstand mellom den refuserte forfatteren i boka, Mesteren og forfatteren av boka. Det personlige hevnmotivet mot litteraturkritikerne blir til tider for tydelig.
Dette trenger ikke være Bulgakovs feil. Det skrives at andre skreiv ferdig verket.

Boka er som sagt skrevet på trettitallet i Russland, som den gang var en del av Sovjetunionen, verdens første forsøk på en ny type samfunn. Et land hvor livegenskapen for bønder blei oppheva 60 år før revolusjonen, hvor 90 % av befolkninga var analfabeter i 1917, hvor over tjue vestlige land, men England, Frankrike, Polen i spissen sender tropper etter at Lenin har tatt over i 1917 og avslutta Tsarens imperialistiske krig og slutta fred med Tyskland.
Kirka hadde sammen med adelen vært Tsarens viktigste støttespiller, og etter revolusjonen blei jorda delt ut til bøndene, kirka skilt fra staten, med beskjed om å klare seg sjøl økonomisk og ikke legge seg opp i statens affærer.
Det blei satsa voldsomt på å skolere folk, og skolegang blei for første gang obligatorisk.

En viktig del av skoleringen av folket var opplæring i materialistisk filosofi, og det er vanskelig ikke å se boka som en direkte inngripen i dette tema.

Jeg hadde stor nytte av å nylese Den historiske og dialektiske materialismen av Josef Stalin for å forstå denne boka og tida den blei skrevet i.

Deilig bok. Blei fanget i stemninga. Kjente meg igjen i forakten. Vurderte den til mellom fem og seks. Leste den ferdig på torsdag. Reiste på hytta fredag. Der hadde det vært innbrudd, det tredje på seks år. Døra var ødelagt og et vindu brutt opp. Snudde og reise tilbake til sivilisasjonen.
Har tenkt mye på Sune og gjengen hans i helga, men uten den samme, gode følelsen.

En enkel og noe overfladisk biografi beregna for ungdom. Mange illustrasjoner. Engelsk språk. Innvending: Bidrar bevist eller ubevisst til å gjøre Steinbeck til en politisk relativt mainstream amerikaner som endte opp med et kraftig forsvar for Vietnamkrigen. Så enkelt var det vel ikke for mannen bak Vredens druer og In dubious battle?

Enkel og troverdig. Beskriver rutinene i langtransport. Relativt ny bok av enbilseier og sjåfør Neil Hobbs fra Skottland. Kjører kontinentet med utgangspunkt i Syd England. Skrevet med bakgrunn i et av de mange nettsamfunnene der langtransportsjåfører - kanskje i større grad enn andre yrkesgrupper - har nytte av å møtes og utveksle erfaring.