Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.

En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.

Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.

Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Leste på 'Nrk nyheter', da jeg kom over en rykende fersk anmeldelse om Ole Paus. Ikke viste jeg at der er en bok om ham, av ham. Den ble raskt satt på min ønskeliste. "Rørende om en rastløs sjel. Ole Paus kom aldri i mål med å skrive om livet sitt. Men som han lever mellom permene!"

Ole Paus var full av motsetninger. Han var en borgerlig anarkist, tvileren som gjorde salmer til hits, refseren som aldri sparket nedover. Før han døde, begynte han på en selvbiografi. Han skrev for å samle trådene, og skapte poesi ut av levd liv.

Ole Paus ble 76 år gammel. Dette er manuset han skrev mot slutten av livet, selvbiografien som han, på typisk Paus-vis, ga tittelen For en mann:

«Alt som ligger bak meg, er tilfeldige bilder og brokker. Jeg har ingen sammenheng i opplevelsene mine eller i livet mitt, men et sted begynte det. En gang var alt ugjort. Det er på tide å samle sammen brikkene og forsøke å få lagt dette fordømte puslespillet en gang for å se hvordan det ferdige bildet ser ut.»

Musikkjournalist Asbjørn Bakke har skrevet etterordet i boka, som er like langt som selvbiografien.

'Ole Paus' anmeldelse på NrK

Et overflødighetshorn av en bok. Nydelig språk, beskrivelser, interessant personagalleri, historisk bakteppe, intriger, overraskelser, sorg, sinne. Gjør deg selv en tjeneste: les den! Gjerne på originalspråket hvis du kan.

Meget interessant innblikk i et område og en historie som er ukjent for de fleste av oss. Fantastisk å bli med på Erika Fatlands reise ...

Liker historien rundt Elina og hennes venner Elisabeth og Knut-Erik - der har forfatteren klart å vinkle en ny historie. Ellers er det gjentakelser rundt de andre figurene. Martinas kjærlighetseventyr blir man trett av å lese om: Der er like. Om de heter Maurice, Johnny, Markus eller Fredrik.

Det meste er omtalt her på siden fra før. Etter mitt syn blir det ikke mye bedre enn dette, det er verdensklasse her.
Hvis man absolutt må ha noe å sette fingen på er kanskje hovedpersonen i overkant klok og moden for alderen på 23 år, i hvert fall sett opp mot dagens unge, tenker jeg.
Men glimrende fortelling!

Innsiktsfullt og frittalende
Fra en person som har hatt posisjoner til å vite hva han snakker om. Han våger innimellom å ytre meninger som avviker fra det offisielle synet som formidles i Norge.
Tror jeg også skal lese hans første bind i serien.

Dette sies å være en av verdens beste noveller. Jeg finner den fornøyelig og med en del dybde og menneskelige egenskaper innbakt. Om den skal rangeres blant verdens beste er jeg vel usikker på.
Jon Fosses nynorsk oversettelse er gammeldags og opplevdes noe tung å lese. Men det er kanskje bevisst ettersom handlingen også er fra "gamle dager".

Jeg ser annen omtale stiller spørsmål ved all den positive omtalen denne boken har fått og kan forstå innvendingen. For meg handler boken om relasjoner, både i nær familie og i andre sammenhenger. Og om ens eget selvbilde. Av egen erfaring vet jeg at det kan være krevende nok.
Jeg syns boken er bra, men at han utmaler i meste laget. For å fylle sidene?
Svært gode formuleringer innimellom

En nydelig bok om det å vokse opp i Norge, være norsk, være odelsgutt, være lik, men allikevel så annerledes. Boka ga meg mye, både fordi det er forfatterens egen historie han skriver om, og fordi det er en historie om adopsjon og kjærlighet på ondt…og godt.

En dag møter Isak og Aria en ny gutt, Leif. Leif sier at de må gå til huset Tusenfrykt og Isak og Aria tror det er et slags spøkelseshus og sykler ut dit. Det skal de komme til å angre på...

Skrekk og grøss for mellomtrinnet.

Godt plott og troverdige karakterer, men veldig ekkel

En kan ikke si at han later seg han Stephen, han skriver raskere enn jeg klarer å lese, men alt må kanske ikke leses heller?

I Later møter vi en guttunge som ser døde menneskere, en skikkelig gyserhistorie skal det være i følge hovedpersonen selv. Møtene med de døde viser seg også å være alt fra det ubehagelig sentimentale, til maksimum ukoselig.

Guttungens alenemor får etterhvert fast følge med en ustabil politikvinne. Det er vist ikke å lett å holde på jobben sin for denne politikvinnen som samtidig gjerne takker ja til raske penger. En kan plutselig se profitt i en guttunge som kan snakke til de døde.

Her åpner historien for en rekke komplikasjoner for guttungen, ja en kan si at de vanlige problemene en kan møte i oppveksten blir små i forhold. Nok til å skrive en bok om hvertfall.

Denne historien er merkbart kortere enn hva Stephen King vanligvis leverer fra seg. Det er kanskje mer som en lang novelle å regne, og det som får lide er både historie- og karakterutvikling. Det jeg synes Stephen King kan være god på, er det ikke mye plass til i denne sparsommelige boka.

Jeg blir jo derfor tvunget til å si at dersom du spør hvor i rekken av Stephen King-bøker denne skal leses, må svaret bli "Later".

Dette burde hvert pensum på videregående! En bok jeg mener ALLE burde lese, for å få med seg den viktige oppgaven Aron har tatt på seg.
Ja, jeg måtte ha pauser fra boka, men absolutt verdt å lese.

«Trygge nabolag! Trygge barn! Strengere straffer for overgrep!»

Det er så fint at det kommer ut bøker om rasisme, vi må snakke høyere om det både på strukturellt nivå, men det å få frem de småe eksemplene på hverdagsrasisme er viktig. Dette bør alle borgere i Norge lese, bare for å få eksempler slik at en kan stå i bedre sammen i en lignende situasjon senere. Den er veldig lettlest. Jeg digger også at det kommer med om rasisme på fotballbanen, for jeg har tenkt lenge at her må vi inn å jobbe mer konkret, vi må fortsatt det, men det er godt å lese om en som jobber med endring på dette feltet.

Det er alltid så hyggelig å lese en ny Wisting-bok. Jeg koste meg. Det er som å møte igjen gamle venner.

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Spennende fra begynnelse til slutt.

Spennende, litt ekkel men allikevel en smule langdryg

Godt skrevet men alt for lite spenning