Faen òg, sa betjenten og han stønna, han hadde et tungt hjerte og tok det med seg overalt
Men alle vet at livet ikke er verd å leve. Dypt i min bevissthet var jeg ikke uvitende om at det har liten betydning om en dør tredve eller sytti år gammel, for i begge tilfeller vil selvfølgelig andre menn og kvinner fortsette å leve, gjennom tusener av år. Egentlig var intet klarere enn det. Det ble alltid jeg som døde, enten det hendte nå eller om tyve år.
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Til helvete med hvor jeg er, hvem jeg er, hva jeg er. Jeg ER