Bokelskere.no

Her blue eyes sparkle like the Sea of Japan before battle.

Forpliktelse fascinerer meg. Jeg har uskilte foreldre.

Jeg sa: klokkene her er for trange
Og disse dressene går altfor fort.

Det er musikk for klokken kvart på fire om morgenen, en av de siste nettene i august, med vinduet åpent i varmen og skyer på vei inn fra fjorden.

There is only one thing I want more than proof that I existed and that's some proof, while I'm here, that I exist.

Hva slags forhold har du til naboene?
Veldig godt. Vi ses aldri.

Han forklarte at han var med på eit større prosjekt. Eg spurte ikkje kva prosjektet var større enn.

Jeg slipper taket i lufta og så holder vi rundt hverandre. Faren min er akkurat passe stor og jeg er passe liten, taket er passe skrått og himmelen er blå over hodet, dueprikket og sommerblå.

Vi har ingen personlighet med mindre det er mennesker som kjenner oss. Med mindre det er mennesker vi håper å overbevise om at vi fortjener å være til.

Min tippoldefar druknet visstnok på havet, men det er ikke en familietradisjon vi insisterer på å holde i hevd.

I en mer rettferdig verden hadde bilene punktert når de kjørte over pinnsvin.

As if you could kill time without injuring eternity

Jeg vil ikke se på den tomme puten din.
Overarmene dine derimot, vil jeg gjerne tenke på.
De var så fristende.
Du ble hysterisk hvis jeg bet litt i dem.
Du ville forlate meg hvis jeg bet gjennom.
– Da går jeg, sa du.
Så forlot du meg likevel.
Det var ikke en skramme på dine overarmer da du dro.
Akkurat det er jeg stolt over.

In accumulating property for ourselves or our posterity, in founding a family or a state, or acquiring fame even, we are mortal; but in dealing with truth we are immortal, and need fear no change or accident.

Nokon av oss skjønner ikkje kor lite ein faktisk treng å vete før dei veit altfor mykje. Og eg trur kanskje at eg er ein av dei.

Dei som lever no, har kanskje vondt for å forstå kvifor eit vitnemål om at ein har gjennomgått eit seks vekers husstellkurs hører med blant dei viktige dokumenta i eit menneskeliv. Da ser ein ikkje kor uendelig lang den var, vegen til Kunnskapen, da ser ein ikkje kor sterkt ein treng å hegne om restane av ein draum om å få lære og bli til noko anna.

Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skitt, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom.

Det å undervise er som alkymi. Du tar et par studenter, tilsetter et par vanskelige emner, og du blir helt sikkert overrasket over resultatene.

Jeg elsker menneskeheten, sa han, men undrer meg over meg selv: jo mer jeg elsker menneskeheten, desto mindre holder jeg av menneskene, det vil si hver for seg, som enkeltpersoner.

Jeg gikk på ungdomsskolen nå, der det gjaldt å finne ut hvem man ønsket å være, eller: hvem man fikk lov til å være, eller kanskje helst: hvem man var i stand til å være, og så avfinne seg med resultatet, uten å bli trist.