Bokelskere.no

Etter å ha lest begge bøkerne hans sitter jeg igjen med blandede følelser.Selvfølgelig er han en stor norsk krigshelt, men jammen er han selvgod. Han husker alle drammene han har tatt under krigen virket det som, i tillegg hans nedlatene og onskapsfulle angrep på de kvinnene som var sammen med tyskerne. Jeg skjønner at bøkerne er skrevet rett etter krigen og at hatet til tyskerne fremdeles satt i.Jeg anbefaler uansett bøkerne og de er fantastisk spennende.

Må berre sei at dette var fjorårets kanskje beste leseoppleving. Den står i bokhylla til mor og har stått der lenge - tilslutt måtte eg berre prøve meg på dette verket som eg hadde lese om. Dette var sterke saker, og om det stort sett er kolsvart er dette eit meisterverk!! Må lesast! Det er vel sjølve giganten i naturalismen (i norge).

Jeg leste ut hele boken til slutt, men jeg er enig med deg. Liker ikke når det blir for mye "synsing" i biografier.

Historien er i små trekk kjent for de fleste, men boka inneholder mye mer. Her får vi innblikk i det som skjedde med Blücher sett både fra den tyske og den norske siden. En utrolig spennende bok som etter min mening er veldig, veldig godt skrevet.

Det er noe med Jens Bjørneboe som fascinerer meg, ikke bare forfatterskapet men også den uredde måten han tar til motmæle mot gamle fordommer og regler. Ikke minsk mot autoriteter, maktmennesker og de som misbruker sin makt og sine posisjoner. Han evner å skrive og tale de midt i mot. Han peker på urettferdigheter, dobbeltmoral og taler de fattige/svake sin sak.
Det kostet nok, og kanskje kostet det han for mye.

I denne boka som er skrevet av forfatter Kaj Skagen er han innom deler av Bjørneboes store litterære produksjon. Han skriver om de viktige periodene i hans liv og syr det sammen med hans artikler, utdrag fra bøkene og diktene på en fin og utfyllende måte.

Jeg likte heller ikke sataniske vers. Syntes rett og slett ikke at han skrev godt. Syntes boken var oppskryt. Ga opp etter en stund, aldri angret på det.

Anbefaler denne boken. Nå er det en stund siden jeg leste nevnte bok. Den tar for seg tiden da Kristus levde, hvilket språk de snakket og benyttet litterært. Samt at de gjorde som filosofiens far, gikk rundt åpent og hadde taler/diskusjoner om mangt og meget. Det som kanskje tiltrakk meg dette hefte var at Kirken i sin tid bannlyste evangeliet. Omtalen: "Denne boken er en vandring mot vismannen Jesus slik Thomas lærte ham å kjenne før kirken gjorde Jesus ufarlig å forbød Thomasevangeliet.   Heldigvis ble det gjenfunnet i Egypt i 1945. Vi som lever i dag har fått en utrolig kilde å øse av hvordan vi skal få kunnskap om oss selv og utvikle oss som mennesker. Gjennom Thomasevengeliet kan vi følge sporene tilbake til et stort menneske som forstå hva som var vesentlig for å leve et liv nær kilden til det dypeste i oss selv."

Fin bok som historieskildring fra ei annen tid, sett med datidens øyne. Språket er naturligvis gammelmodig, og boka er bygd opp på en annen måte enn dagens litteratur, med tekstene til flere sanger og dikt som en del av teksta, men dette gjør at en får et glimt inn i hvordan fortellinger ble presentert den gangen. Historien forteller også om at det er håp om å lykkes for den som er villig til å jobbe for det. På 1860-tallet var dette sikkert ei oppløftende bok for mange fra små kår. Men det var vel de færreste forunt å ha en Bård skolemester.. Fortsatt er nok Bård skolemester et bilde på en ideallærer.

Det ser ut til at du har misforstått meg, men jeg ser at vi har så forskjellig utgangspunkt at det er vanskelig å finne et felles ståsted å diskurere fra, så jeg avslutter med dette innlegget. Det har ikke vært meningen å heve meg over din oppfatning. Jeg prøvde bare å påpeke konsekvensen av den ene tanken du hadde at du vil at verden skal være slik den er, som virket som det samme som du oppfatter den å være akkurat nå. Nye beviser kommer til å endre på dette i framtida, og da vil ikke verden være slik du ser den i dag. Slik sett forandrer verden seg for oss.

At vi har forkjellig syn på ting som bevissthet og enhet, betyr heller ikke at jeg hever meg over deg - vi har bare forskjellig syn og hver av oss vil vel tro at sitt syn er det riktige så lenge det ikke er ting som overbeviser en om noe annet. Og jeg ser muligens ikke på beviser som like stødige som du gjør.

Når det gjelder begrepene tro og Gud så er det noe jeg bevisst ikke har gitt meg inn på å diskutere. Jeg liker ikke å bruke begrepene i det hele tatt fordi det er knyttet for mye bagasje og forvirring til dem, så sannsyligheten for misforståelser blir så stor. Det har ikke vært min mening å svare på din undring over at noen kan tro på det som ikke kan bevises, og det gjør jeg ikke nå heller. Jeg stusser bare litt på hvordan man kan være sikker på hva som kan bevises - det endrer seg jo også. Dessuten tror de fleste av oss på ting som vi tror vi vet, og som av og til ikke viser seg å stemme.

Men vi har visst så forskjellig verdensbilde at vi kommer nok ikke til å forstå hverandre med det første. Derfor tror jeg nok det er best jeg avslutter nå.

Lærerik og underholdende bok

Det è vel ca 10 år siden....eg diskuterte bøker med moren min, som è en skikkelig lesehest, og eg uttalte at eg ikkje har tro på norske forfattere...ho fikk meg til å lese Markens Grøde...og etter det har eg aldri sagt nåke sånt tull om norske forfattere meir... Fantastisk bok. :)

Fikk absolutt påskefølelse av denne! Sjarmerende språk, festlig historie, selv om slutten smakte litt av Deus ex machina. Anbefales.

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!

Takk og lov at jeg fant denne flotte boka av Bjørneboe.
Du verden hvordan denne mannen kan skrive, så ærlig og rett fram. I denne boka lar han oss få et lite innblikk i de utallige artiklene han har skrevet for aviser og magasiner samt andre manuskripter.
Han tar bl. a. et oppgjør med de "lærde" herrer i rettsvesenet og andre i et avsnitt som heter " De siste dagers skinnhellige". Ikke bare sin egen rettsak skriver han om men også "skandalene" ang. Mykle og Hamsuns saker.
Han skriver også "myndighetene har alltid rett" og om urettferdigheter flere blir utsatt for og Bjørneboe forklarer alltid hvorfor han mener det. Det synest jeg er en sterk side ved disse artiklene/manuskriptene, han slenger ikke bare ut påstander og meninger han grunngir hvorfor.
Han har skrevet artikler og han navngir mange utenlandske forfattere og filosofer, og fornøyelige episoder som han selv har opplevd.
Jens Bjørneboe er en av de norske forfatterne jeg setter stor pris på, og håper det er flere der ute som setter pris på hans forfatterskap.
Kommer dere over denne boka, ikke nøl :)

Store ord å seia høgt, men dette er utan tvil ein av dei beste bøkene eg har lese. Desse 4 verkene held ein slik litterær kvalitet at dei ikkje berre har verdi i norsk litteratur, men også fortener sin plass i verdslitteraturen. Etter å ha høyrd heile slekstsoga om Hellemyrsfolket sat eg med ein knugande bull i mellomgolvet og ein stor pessimisme trengte seg på. Lesaropplevinga er massiv; måten Skram skildrar alkoholisme, skam, armod, tap av sjølvrespekt,neglisjering og hat er overveldande. Særleg den grimme mora Petra kom eg etter bok 4 til å kjenna eit særskild aversjon mot. Det er ingen diabolsk vondskap, tilstade frå fødsel av, men som får god jordsmonn i nemnde situasjonar. Korleis arvesynda går nedover i slekta og individet aldri slepp bort frå familien sitt klamme tak er tankevekkande. Skildringa av Strileland og Bergen også med dialektbruk vert nytta ypparleg, og Eilif Armand les med utruleg teft. Eit bokprosjekt for alle som vil stira ned i den menneskelege brønn.

Ja diktene til Sande får meg til å le, får meg til å gråte og til å grøsse. Her er alt.

Dette er den mest spennende historieboka jeg noen gang har lest om den annen verdenskrig! Lydboka er på nesten 20 timer, og på grunn av innholdet var det bare ikke mulig å harve over denne boka i full fart. Det var faktisk helt nødvendig å bryte den opp og bruke den tiden som trengtes, for å fordøye inntrykkene under veis. Det var en klar fordel å høre denne boka sammen med mannen min, fordi jeg da hadde noen å dele inntrykkene med.

Det sentrale i boka er kampen om å vinne den annen verdenskrig, og her står slaget om Berlin sentralt. Den som klarte å erobre Berlin, ville også erobre Europa.

Forfatteren tar for seg de siste månedene før krigens avslutning, og redegjør nærmest i dagbokform - fra dag til dag, time for time - hva som skjedde i denne perioden av historien. Den brutalitet som fant sted i krigens siste dager, med massevoldtekter, plyndring og drap, er rystende. Hvordan en hel generasjon kvinner klarte å fortsette livet etter det de opplevde, er en gåte. Spesielt gjorde det inntrykk på meg at da russerne frigjorde de jødiske fangene i konsentrasjonsleirene, ble kvinnene også der voldtatt. Som om de ikke allerede hadde lidd nok ...

Spillet mellom de allierte og Stalin er mesterlig beskrevet. Hvordan Stalin grovt utnyttet vestens frykt for den russiske bjørnen og brukte dette til sin egen fordel, og dermed klarte å få sin del av krigutbyttet, er historisk kjent, men sjeldent beskrevet så nærgående som her.

Beskrivelsen av Hitler, som på slutten ble mer og mer gal, og utstedte ordre i hytt og pine, ofte motstridende ordre, er også velkjent i historiebøkene.

De fakta som legges frem i boka virker historisk korrekt. Hvis jeg likevel skulle trekke inn noe jeg reagerte negativt på, må det være den ensidige fordømmelsen av Den røde arme, som skyld i det meste av det som foregikk av groteske handlinger.

Jeg etterlyser flere av Beevors bøker i lydbokformat!

Her er rett og slett en bok for de av oss som liker å reise med tog. Håvard Rem beskriver 6 reiseruter i norden, Europa og Asia. Innimellom finner vi vakre bilder, lyrikk og filosofiske betraktninger om det å reise. Alt relatert til tog, selvfølgelig. Boka gir på samme tid en nokså summarisk oversikt over rutetider, mat&drikke-opplevelser, aktuelle websider - men også nyttig reiseinformasjon.Anbefales!

"Boken behandler det første døgnet under tyskernes okkupasjon av de på forhånd utvalgte steder langs norskekysten. Forfatteren beretter på en levende og medlevende måte, men alltid objektivt. Her er kampene mot de tyske krigsskipene som stevnet inn Oslofjorden gjengitt minutt for minutt og nøyaktige beskrivelser av hva som hendte på andre steder der tyskerne satte i land sine tropper i denne første fase av okkupasjonen.

Her fortelles det om erobringen av Trondheim, der politikorpset som var på vakt stillet seg på geledd utenfor Stiftsgården med hendene på ryggen og ventet på tyskerne - «for i det minste å kunne ta imot dem på en verdig måte."

P.S.: Det er fjernet noe fra beskrivelsen på Wikipedia i beskrivelsen av boka siden sist jeg var inne og så. Det er fjernet at noen havarerte tyskere var kommet seg på land et sted på Sør-Vest, eller Sørlandet og satt i det fri og "svingte begeret." Folk hadde sett dem der tidlig på morran og alarmerte Lensmannen i det de sa: "De sitter og drikker brennevin!" Lensmannen rykket da ut og arresterte tyskerne med hjemmel i Løsgjengerloven! Dette står i denne fantastiske boka av Bjørn Bjørnsen om det første okkupasjonsdøgnet fra 9. til 10. april 1940, og jeg har bra hukommelse. "Det utrolige døgnet" er den beste boka jeg for min del har lest om krigen i Norge.

Harald Jens Johansen