Kunne vi tro
at hvert møte
mennesker imellom
er en anledning
til å vokse og modnes,
ville vi ikke bare
elske våre medmennesker,
men også livet selv.
Tror du ikke på kjærligheten,
ser du den ikke
og får rett.
Kanskje du heller vil
ha rett
enn kjærlighet?
Selvisk blir den
som ikke elsker andre
og som derfor ikke forventer
å bli elsket
av noen.
Selvdestruktiv er den
som ikke våger
å se sin motstander
og som derfor slåss
mot seg selv.
Selvoppofrende er den
som forsømmer sine mål
for å virkeliggjøre andres
Selvfornektende er den
som heller hadde vært
en annen.
God bok!
Du er aldri så alene som du tror ! Det finnes hjelp å få. Det gjelder bare å ta det første skrittet selv.
Du kan ikke gjøre mer enn ditt beste !
Det beste du kan gi alle rundt deg - kollegene dine, klientene, familien din - er å ta godt vare på deg selv. Finn ut hva du trenger for å greie det livet du lever, og sørg for at du gir deg det.
Bare den som spør, får svar.
Det er ikke farlig å la noen kikke deg over skulderen. Det er ikke du som skal iakttas og vurderes, men det du gjør !
Er det dette det innebærer å bli voksen? tenkte hun, med bortvendt ansikt, fordi hun følte at moren kunne lese tankene hennes. Å skifte ut barndommens usikkerhet med noe annet ukjent, å vite at det ikke blir gitt noen andre svar enn dem du selv kan lete deg frem til?
Et nei er et vern. Det er like viktig å kunne si nei som å ha en ytterdør i huset.
"Hvis livet har skapt et menneske, så har det en livsoppgave til det."
Fritt etter Lao Tse
God selvtillit innebærer å akseptere og avfinne seg med at man har begrensninger. Det gjelder å finne en likevekt mellom de ressursene du vil utvikle og godta begrensningene - innrømme at det ikke er ditt bord. Det finnes andre som du trygt kan overlate det til. Da får de en sjanse til å utvikle sine ressurser.
En kjempe sterk og rørende bok!!
Boka viser godt hvor mye som kan ligge bak en spiseforstyrrelse og at dette ikke en fjortissykdom! Den viser hvor utmattende det kan være å gå igjennom gamle,vonde og fortrengte ting, men at det må til for å komme seg videre. Boka gir et godt uttrykk for hvordan mange prøve å flykte fra problemene, men at dette ikke er en løsning som virker.
Syns forfatteren har vært flink til å få inn flere ting som brukes i behandlingen av spiseforstyrrelser fra fagfolk inn i hverdagen med medmennesker.
Boka er full av veldig gode følelsesbeskrivelser, og beskrivelser av tankene til en spiseforstyrra.
Savner likevel å se litt mer til alt det som er skammen med en spiseforstyrrelse. Hvor er de STORE overspisingene som mange bulemikere sliter med? En normal middag eller en pose sjokolade er ingen overspisning i ordets betydning, selv om det kan føles sånn for den syke. Ser for meg at dette også er endel av Guro sin spiseforstyrrelse, hvis hun er så syk som legebesøket i starten av boken sier. (Ellers har hun kanskje en litt annen diagnose enn ren bulimi)
Lurer også på hvor blir det at alle søsknene til Guro i løpet av boka?
Likevel vil jeg si at skal du lese EN bok, bør det være denne!
Jeg håper det kommer mange fler lignende bøker fra samme forfatter! Det merkes når en forfatter har kjent det på kroppen selv det h*n skriver om istedet for å lese seg opp på tema og prate med folk som har opplevd det.
Guro, Dominic og Marie kommer nok til å være med meg i tankene i lang tid fremover!
Edit: Manglet et "ikke" der som var ganske så vesentlig!
Gi deg selv en premie når du oppnår målene og delmålene før du kaster deg over neste oppgave. Føl at du er fornøyd, ta en pause, putt en femtilapp i reisesparegrisen eller gjør noe annet som gir deg belønning. Livet skal ikke være en eneste lang, grå strek. Det skal glitre på streken i alle regnbuens farger, det skal henge fargerike pakker på den, dekorasjoner og kulørte lykter.
Utrolig fin bok som jeg ble grepet av fra første stund. Synes den er en liten skatt av en fortelling. Ble spesielt glad i de små barndomsminnene, men selv om hovedhistorien kanskje er litt forutsigbar, så ble jeg revet med til Provence. Følte nesten jeg var der. Leste den på to dager, og det sier litt.
Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.
Stikkordet er: forbudte følelser. Og nå er det like før jeg begynner å bruke dette som et emneord på jobb. For nå er det faktisk noen bøker i denne kategorien.
Ikke at det er big news, men temaet er en gjenganger i 2012.
Etter tips har jeg lest Svingen/Uri, Glaser Munch og Sunne. Og her er det forskjellige innfallsvinkler på det å føle forbudte følelser - men alle tre har en fellesnevneren, at det i bunn ligger et annet større problem og ulmer: stor aldersforskjell.
Noen tar til fornuften, andre kaster seg ut i det, noen ender godt og andre dårlig.
Noen tar til vettet, andre drar den så langt det lar seg gjøre. For noen blir det en liten hemmelighet, for andre blir det oppstyr når sannheten kommer frem.
Noen av bøkene klarer å holde på spenningen til nærmest siste side - og det er vel og bra.
Andre kaster seg til sengs og detaljene er juicy og rike. Kvaliteten på disse bøkene spriker veldig. Når man spør seg om hva som er intensjonen med å skrive om akkurat dette emnet, så tror jeg de forskjellige forfatterne har ulike motiv.
Jeg har forholdt meg ganske forsiktig i å påpeke hvem det er jeg liker og ikke.
Les bøkene selv og se om dere er ser det samme som meg. At dette er et brennhett tema er det ingen tvil om!
vakker historie, også trist og interessant