Bokelskere.no

Noen ganger sitter man skuffet tilbake etter å ha pløyd gjennom en bok på over 600 sider. Andre ganger fyker sidene forbi og før du vet ordet av det, har det blitt kveld, de andre i huset har forlatt hjemmets trygge hule i andre gjøremål, og alt du vet er at du egentlig ikke husker hvor de befinner seg, eller om du i det hele tatt sa noe da de dro. Sistnevnte rammet meg da "Alt lyset vi ikke ser" skulle oppleves og fortæres. Etter noen siders treig start før jul, lå boka der og forlangte fortsatt lesing.
Tilsynelatende er dette en veldig lang historie om den blinde, franske jenta Marie-Laure og foreldreløse, tyske Werner som på hver sitt hold blir spunnet inn i, og en del av andre verdenskrig. Werner har eksepsjonelle talenter når det gjelder å få skikk på ødelagte radioer, - han kan fikse det meste. Dette gjør at han til slutt blir tatt opp på en skole for Hitler-jugend. For en foreldreløs kullgraversønn blir dette veien videre ut av den farlige gruvedriften, med håp om å kunne starte et nytt og bedre liv.
Marie-Laure på sin side, har en klok far som bygger små modeller av omgivelsene der de bor, slik at hun kan trene på å orientere seg og oppleve mestring og frihet, til tross for sin blindhet. I flukten fra byen de bor, og via sin jobb på et museum, får faren ansvaret for å bringe i sikkerhet en verdifull og sagnomsust edelsten.
Historien veksler mellom Marie-Laure og Werner, og fra en langsom men vakker skildring av hvordan de to opplever og overlever sin nye hverdag, blir slutten spennende og forrykende, med edelsteinen som en stadig viktigere hovedperson.
Språket i boka er vakkert, likeså beskrivelsen av detaljer og følelser, uten at det føles anmassende eller for mye av det gode. Spesielt slutten er veldig bra, og det er her man skjønner hvorfor boka har fått så gode kritikker.
Anthony Doerr, dette er nok ikke den siste boka du har skrevet, og for meg gav du meg en glitrende leseopplevelse som vil sitte lenge i meg og hjelpe meg til å se stadig mer av det lyset vi vanligvis ikke ser. På en hutrende kald januardag triller sekseren soleklart fram, og jeg håper du er godt i gang med neste bok.

Stoner var faktisk (nesten) så god som reklamen ville ha det til. Fleire har sagt at historia om Stoner blir fortald lågmælt - ja, men også intenst, og det er vel dette som gjer at ein lyt ta fram klisjeen om at ho er så vanskeleg å legge frå seg. Sjeldan har eg opplevd at språk, handling og tematikk kler einannan så godt og går opp i ein nesten suggererande syntese. Romanen er meisterleg komponert; replikkar frå den fyrste delen får meining utover i boka og er med på å konstituere det universet som handlinga utspeler seg i. Eg kan forresten ikkje hugse å ha lese ei så god skildring av å døy som her.

Lesing for gleden og interessens skyld har jeg drevet med i over femti år, men tidtaking på denne aktiviteten har aldri opptatt meg. Jeg bruker den tiden jeg trenger på en bok, enten det er en ettermiddag, flere måneder eller år. ...........

Å være en snobb går ikke på hva man liker, men hvordan man ser på andre som ikke liker det. Om du tror du er bedre enn en som foretrekker å lese Samarin istedet for Shakespeare så ville jeg kalt deg en snobb. Det er også forskjell på de som liker en dyr vin fordi den er dyr og skal være bra, enn de som faktisk liker den på grunn av at smaken er god.

Mange kjenner på egen usikkerhet om du sier at du leser og liker det de ser på som tunge bøker, det kan derfor være lurt å uttrykke seg litt ydmykt. Det er selvfølgelig bare om du bryr deg om det, hvis ikke så er det bare å bruse fram. Vi har vært inne på at mange tror at klassikerne er utdaterte og tunge, noe som sjelden er tilfellet. På samme måte som noen har en motvilje for moderne romaner, er det mange som har en innebygget motvilje mot klassikerne, ofte på grunn av traumatiske skoleoppgaver. Selv tør jeg ikke å prøve meg på Ibsen fordi vi analyserte d.. ut av Et dukkehjem, både boken og teaterstykket.

Personlig synes jeg det er like ille å avfeie alle moderne romaner som det er å avfeie klassikerne. Noen av klassikerne er både kjedelige og overfladiske, mens det finnes moderne bøker som tar opp dypere temaer og mer komplekse spørsmål.

Dette var skuffende. Jeg sliter med å forstå hvorfor Nådens omkrets får så gode omtaler, men innser jo at det er ett eller annet jeg ikke forstår, som andre begriper seg på.

For meg var det alt for mange stopp i handlingen, alt for mange ulogiske handlinger og usannsynlige karakterer. Forfatteren tar etter min mening noen snareveier i plottet som også er iriterende. Når trådene nøstes, er det mye som ikke henger sammen.

For dem som er interessert har jeg skrevet en lengere omtale av boka på bloggen min.

Ok underholdning, men det er for mye som skjer, og det som skjer er ikke spesielt troverdig