Tekst som har fått en stjerne av Håvard Enge:

Viser 1 til 17 av 17:

Når jeg skriver dette er det slutten av august, og jeg tror alle fortellinger er kaleidoskopiske, og at de hovedsakelig forteller om det mislykkede. At vi ville snakke og leve og ikke kunne; derfor skrev vi.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Stig Sæterbakken tar godt og grundig for seg melankolsk-obskøn litteratur. Dette liker jeg.


Godt sagt! (7) Varsle Svar

Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene, om Thomas Olsen Myrbråten og fremveksten av hans verdensteori, og stikker innom Jernia på vei hjem, og ser geometriske former i hyllene i stedet for nyttegjenstander, former jeg kunne tenke meg å omgi meg med på grunn av deres rent språklige egenskaper –

– eller mer generelt, når jeg i det hele tatt stanser opp i lesingen av en forfatter som Thure Erik Lund for å tenke: Ja, men det er jo sånn det er

– er det da jeg bør ta en pause, gå meg en tur, spise meg et knekkebrød, og prøve å roe ned knotten igjen?

Eller i hvert fall komme meg noe lynkjapt vekk fra Jernia?

Eller bør jeg tvert i mot intensivere lesingen og ta i mot det som kommer til meg, fordi det faktisk er sånn det er?

(Også postet på egen blogg.)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Tor Ærlig som novellist får man vel si. Langt mer eksplisitt humorbasert enn tegneserieromanene hans får man vel også si. Samler mye av det tidlige arbeidet hans i praktfullt trykk, slik han fortjener det. Sendt ut over hele landets biblioteker på kulturfond, så ingen økonomisk grunn til å la den forbli ulest. Orignalt, selvsentrert og med en strek å dø for.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Åndsmennesket" som spiller en så basal rolle i Grøftetildragelsesmysteriet bor også i leiegården, omringet av andre, men like fullt fremmedgjort. Boken består av tre monologer, eller snarere tre menneskers bevissthetsstrøm. Stemningen svinger, leddsetningene glir dystert inn i hverandre, håpløsheten er tyngende, men hovedpersonene kan ikke velge å gjøre noe annet enn å bare være. En fascinerende roman som er lettere å følge enn Lunds senere verk. Dette er derfor et glimrende startpunkt for enhver som ønsker å bli kjent med forfatterens ufattelig originale og suggerende stil.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er vanskelig å si noe som kan beskrive denne boken. Jeg ville ikke kalle den depressiv, melankolsk osv, som kanskje man umiddelbart får lyst til å kalle den. Jeg synes den er herlig håpefullt svart. Jeg synes den er deilig i sine inngående dissekering av...ikke svartsinn, men tomhet kanskje. Den klarer på en fantastisk måte å gi liv, og innhold til tomheten. Paradoksalt nok, og hva annet enn paradokset kan beskrive hva vi bedriver.

Det er vel unødvendig å si at jeg anbefaler alle å lese denne boken. Den er innvollsrøskende, og konsis, uten et eneste overflødig ord.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Slenger meg på dette. I det siste har jeg ledd godt av Bernhards Trær som faller, av Plaths Glassklokken og av denne. Ingen er morsommere enn intelligente mennesker med svartsyn. Ikke at man ler ofte, men etter endeløse betraktninger med fininnstilt sikte, der mennesket strippes ned til kjernen og latterliggjøres, så trenger man et avbrudd, og Celine vet akkurat når han skal servere den slengbemerkningen som sørger for den nødvendige forløsningen og dermed en aldri så liten pause fra det suggererende vanviddet.

Herlig misantropi der den kjærligheten og fortvilelsen hatet springer ut fra, tidvis skinner gjennom. For øvrig helt rå billedbruk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den norske oversettelsen må være veldig god.

Huff, jeg identifiserer meg i skremmende grad med stakkars Bardamu..

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Og det finnes en stemme som hvisker Skynd deg å skrive, kast arkene ut i mørket, de skal blafre og blåse som skittent avispapir langs fortauene, som asken av brente brev og bøker ingen leser lenger, papiret blir revet i stykker, din livslange fortelling er lapper med ord uten mening (….)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

"[K]an noen si meg når i helvete jeg skal få tid til å lese det alt sammen?" [...] "Jeg har over ti tusen bind fra før. Av dem er det ca fire tusen jeg ikke har rukket å lese. Vanligvis leser jeg to bøker i uken. To bøker i uken er lik 104 bøker pr år. For å pløye gjennom fire tusen bind trenger jeg ca 40 år. Jeg er 43 år gammel. Innen jeg er ferdig med å lese de bøkene jeg allerede har kjøpt, vil jeg være 83 år gammel. Og ikke nok med det..." Det svartnet for øynene og han måtte lene seg mot husveggen. "Og ikke nok med det", hvisket Felix Bartholdy til murpussen. "Jeg fortsetter å kjøpe. Jeg hamstrer. Jeg karrer til meg det jeg ser. Jeg er syk. Jeg kjøper minst fem ganger så mange bøker som jeg leser. Jeg har hyllene fulle av bøker som jeg aldri kommer til å åpne. Det bare øker og øker. Jeg kan ikke gå forbi en bokhandel. Jeg leser kataloger på sengen, kritikker på do og har alltid vesken full av litterære tidsskrifter. Og jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke stoppe!"

...Noen som kjenner seg igjen? :)

Godt sagt! (32) Varsle Svar

Når melmat koker lenge, blir den velsmakende, og lett å fordøye (Matlære. Kokebok for barne- og fortsettelsesskolen, 1941)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Noen er opptatt av at TB bruker overdrivelsen som metode. Men den gift som siver ut fra det østerrikske borgerskapet, og vår manns fysiske lammelse og ubehag i møtet med dette, kan neppe forstås uten gjennom overdrivelsens språk. Den uutholdelige overfladiskhet gis her det språk den fortjener. Mesterlig, spør du meg.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Et knytteneveslag mot tilværelsen! Menneskelivet får gjennomgå. Her er ingen formildende omstendigheter. Det er, underlig nok, fullt mulig å lese dette humoristisk, som en vanvittig sort komedie. Men når latteren opphører senker mørket seg tett.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

...Først når vi er kommet frem til at det hele og fullkomne ikke finnes, har vi mulighet til å leve videre. Vi holder ikke ut det hele og fullkomne. Vi må reise til Roma og fastslå at Peterkirken er et smakløst makkverk, Bernini-alteret en arkitektonisk stupiditet ... Vi må se paven ansikt til ansikt og personlig fastslå at han når alt kommer til alt er et like hjelpeløst-grotesk menneske som alle andre, det må vi gjøre for å holde ut. Vi må høre Bach og høre hvordan han mislykkes, høre Beethoven og høre hvordan han mislykkes ... Og slik må vi også gjøre med de såkalt store filosofene, om det så er våre yndlingsåndskunstnere ... Vi elsker jo virkelig bare de bøker som ikke er noe helt, som er kaotiske, hjelpeløse ... et menneske blir vi jo bare hengende ved fordi det er hjelpeløst og ikke helt, fordi det er kaotisk og ikke fullkomment ...

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Til slutt døde Csokor, etter at han fire, fem uker før sin død hadde fått den Store østerrikske statsprisen for litteratur og opplyst meg (tre dager før sin død) på en trikketur fra Döbling til sentrum hvilken fordel det var for den som skulle kjøpe seg sko, ikke å kjøpe dem før klokken fire om ettermiddagen, for først ved firetiden om ettermiddagen hadde foten den konsistens som var riktig og nødvendig for et skokjøp.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Du spør om du skal sende meg bøkene mine? – Kjære, la meg for Guds skyld være kvitt dem! Jeg vil ikke mer bli ledet, oppmuntret, oppildnet; dette mitt hjerte bruser tilstrekkelig av seg selv; det jeg trenger er vuggesang, og den har jeg funnet i rikt monn hos Homer.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Eit meisterverk i kaos - 1700-talets Monty Pyton

Den som trur at collage- og hypertekst-romanar o.l. er noko nytt får pinadød tru om att. Den sjangeren vart oppfunne allereie på 1700-talet. I det minste kom det ut ei slik bok på dei tider. Den boka les eg no: "Tristram Shandys liv og meninger" (Bokvennen, 2002). Det er ikkje ei bok du les i ei handvending. Ikkje nok med at boka er ganske omfangsrik - innhaldet er mildt sagt ganske kaotisk. Eg trur det må vera bortimot noko av det mest vanvittige romanverket som nokon gong er skrive. Å, eg gløymde forfattaren - Laurence Sterne (1713-1768), sokneprest i Sutton, på landsbygda i Yorkshire. Korleis soknebarna såg på han har eg ikkje lese noko om, men han må ha vore ein ganske sprø type.

Tilbake til boka: Hovudpersonen vert ikkje fødd før på side 150 (av ca. 520 sider), og boka kjem aldri lenger enn til den første dagen i livet hans. Undervegs er det duka for sidespor og digresjonar, omvegar og stikkvegar og eg veit ikkje kva i ei einaste heilt sinnssjuk smørje - det vert gjort utførleg greie for jordmora si slekt utan at det har det ringaste med saka å gjera, me får med oss lange utlegningar om Lockes erfaringsfilosofi, heile kyrkjepreikener, juridiske kontraktar, brokkar og bitar av lausrivne sitater og notater osv. osv. i eit einaste kaotisk samansurium. Ein kan ganske trygt seia det slik at "Tristram Shandy" er ei bok som aldri kjem til poenget. Det ser heller ikkje ut som boka er skrive etter nokon som helst plan (men det trur eg faktisk den er).

Men eg gjer likevel ein freistnad på ei slags oversikt: Boka byrjar med samleiet der hovudpersonen Tristram vert unnfanga. Men akten vert forstyrra undervegs då mora brått kjem til å hugsa på at faren har gløymt å trekkja opp stoveuret. Det trekkjer han nemleg opp kvar sundag kveld, same kvelden som han har sitt vekentlege samkvem med ektefellen - "for å få ting unnagjort med det same", som det heiter i boka. Vanlegvis trekkjer han opp klokka først, men no har han altså gløymd det og må bryta av for stå opp og gå og trekkja klokka. Me er på side 12. Boka fortapar seg no i ei rekkje emne - ikkje minst kretsar soga rundt faren, som er amatørfilosof og arbeider med sitt påtenkte hovudverk om barneoppdraging (noko som sysselset han så sterkt at han ikkje får tid til å oppdra sonen). Og om jordmora får me altså også vita ikkje så reint lite - heile slektshistoria, nærast.

Frå det avbrotne samleiet på side 12 sporar forteljinga av i tallause digresjonar som kan strekkja seg over fleire kapittel som omhandlar dei mest utenkjelege emne - tilfeldige døme er snyteskaftet si tyding for personlegdommen (med assosiasjonar til penis), døyping av ufødde born ved hjelp av pipette, raljering over katolisismen, eit kapittel på fransk - viss då ikkje forteljaren gjev seg i kast med heftige diskusjonar og direkte krangling med tenkte lesarar og kritikarar. På toppen av det heile er også forfattaren av boka med i handlinga. Kort sagt - eit sant vanvit, side opp, side ned...

Underleg nok vart boka ein suksess. Romanen kom ut heftevis 1759-67. Kritikken var elendeg. Men Sterne vart lesen og berømt over heile Europa. I dag, 250 år seinare, vert romanen rekna som ein klassikar. Modernistar såg forteljinga som eit komplisert, strukturelt eksperiment. Det vert lagt vekt på intertekstualiteten i verket, og verket sin funksjon som metalitteratur - og på ironien og... ja, ganske enkelt den litterære leiken.

Boka er å få i paperback - mykje galskap for 199 kr.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

  1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

  2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

  3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

  4. En syk russerinne som slamrer med døren.

  5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

  6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

  7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Beathe SolbergJorid FRolf Ingemundseningar hKaren PatriciaSynnøve H HoelBerit RmoiraIngeborg GLesevimsaAkima Montgomeryleser42TanteMamieIngunn STonesen81Elin SkjerengAnniken BjørnesMarit HåverstadAjiniakraHeleneIdaJulie StensethRufsetufsaLillevimay britt FagertveitRavnAstrid Terese Bjorland SkjeggerudYlvaGrokriraMarit MogstadReidun SvensliHelene FagerhusMaria HusefestHildaKristinHarald KDolly DuckEileen BørresenGrete Aastorp