Bokelskere.no

Her er iallefall Orwell sine regler for godt språk:)

1. Bruk aldri en metafor, lignelse eller annen talefigur du er vant til å se på trykk.
2. Bruk aldri et langt ord der et kort er tilstrekkelig.
3. Hvis det er mulig å fjerne et ord, så fjern det.
4. Bruk aldri passiv form der du kan bruke aktiv.
5. Bruk aldri et utenlandsk uttrykk, et vitenskapelig ord eller et sjargongpreget ord hvis du kan finne et tilsvarende hverdagslig norsk ord.
6. Bryt hvilken som helst av disse reglene heller enn å si noe direkte barbarisk.

Selv legger jeg lite merke til grammatiske feil, og tror jeg legger lettere merke til godt språk enn dårlig.

Godt språk for meg er først og fremst god flyt, gode, troverdige metaforer, slagferdige og spissfindige setntiger og gjerne en snert av humor.

Legger spesielt merke til metaforene. Er de tåpelige, klisjee-befengte og/eller lite troverdige ødelegger det mye av min leseropplevelse.

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, Ann Christin. Jeg har både gitt og fått pepper – og jeg har til og med lagt meg langflat (med god grunn!!) en gang jeg gikk lang over streken i mine antagelser angående et innlegg. Sånn er det bare. Tror alle vi som er her inne er temmelig pasjonerte når det gjelder litteratur, enten vi liker dette eller hint. Nettopp fordi det er mange følelser i omløp, kan enkelte debatter avspore. Til tross for at det har vært noen få negative episoder, synes jeg både debattene og avsporingene for det aller meste har vært både interessante og velmente.

Jeg er en krimelsker som på nytt har funnet gleden av å lese det som på mange måter er mer velansett litteratur etter at jeg ”fant” denne nettsiden. Da jeg var yngre leste jeg klassikere fordi det var ”riktig”, nå leser jeg dem fordi jeg ønsker det og fordi de gir meg mye. Sånn har MIN utvikling som leser vært. Synes det er utrolig interessant å lese hva andre mener om bøker, noe som har bidratt til at jeg har funnet fram til nye favorittforfattere, gjenoppdaget tidligere bekjente og prøvd meg på sjangre jeg tidligere ikke har fattet interesse for. Blant annet har jeg ”oppdaget” skuespill og grafiske romaner – herlig! Både positive og negative innlegg leses og de har alle vært med på å forme mine lesevaner det siste året.

Så til selve temaet ”forståsegpåere”. Jeg er nok temmelig bastant når det gjelder karakteristikker av enkelte bøker. Aller helst skriver jeg om bøker jeg liker, rett og slett fordi jeg finner det mest interessant og motiverende. Enkelte ganger er det bare sånn at jeg MÅ dele opplevelsen jeg har hatt med dere andre! Til tross for dette har jeg også skrevet negativt om noen bøker. Den boka jeg har refset mest er nok Alkymisten. Jeg ble bare så utrolig skuffet etter å ha lest den, spesielt siden jeg hadde fått den anbefalt av mange venner jeg setter stor pris på! Likevel: det at jeg skriver negativt om ei bok, betyr slett ikke at jeg ser ned på dem som liker den! Opplevelsen av litteratur er i aller høyeste grad subjektiv. Enkelte liker krim, andre romantiske fortellinger og atter andre klassikere, enkelte liker til og med det meste! Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres. Dette er en mekanisme jeg skjønner godt, litteratur er en del av dannelsen vår og vi er opplært til å anta enkelte ting om dem som leser den og den typen litteratur, på samme måte som vi har meninger om mennesker som stemmer på enkelte politiske partier. Det faktum at vi har muligheten til å være anonyme her inne ser jeg på som en fordel. For meg er det like interessant å diskutere med en tenåring som en pensjonist, en kvinne som en mann, en drosjesjåfør som en akademiker. Den eneste fellesnevneren som kreves er jo at vi har lest den samme boka og har meninger om den.

Jeg synes det er synd om det blir slik at vi bare ytrer oss om bøker/tema vi liker her inne. Jo visst er det trivelig om alle er enige, men noe særlig til debatt blir det neppe. Skjønner godt følelsen av å bli skuffet/provosert om noen skriver negativt om ett av mine hjertebarn innen litteraturen… Men: er det ikke bedre å ta til motmæle og argumentere for sitt syn, i stedet for å føle seg rakket ned på? Det er vel BOKA som diskuteres, ikke oss som enkeltpersoner?

Mitt syn er at det er rom for alle bokelskere her, uansett alder, kjønn, utdanning eller smak – eller tid som medlem. Utrolig mange diskusjoner foregår parallelt – her er rett og slett noe for enhver smak. Jeg skriver gjerne innlegg når jeg har en mening om ei bok eller et tema, andre diskusjoner holder jeg meg unna, rett og slett fordi jeg ikke har noe å si… Finner det slett ikke provoserende at noen skriver om tema/sjangre/bøker/forfattere jeg ikke kjenner til, heller synes jeg det er interessant å få et innblikk i en del av litteraturens verden jeg ennå ikke har besøkt. Om noen skriver noe jeg er uenig i, tar jeg gjerne til motmæle. Siden dette er et diskusjonsforum er det vel naturlig at vi gjør nettopp dette – diskutere, altså…

Leste tegneserieversjonen av denne i dag. Tegnet av Korkos. Siden jeg har lest boken og sett diverse filmversjoner (Crime and Punishment + Match point) var det enkelt å følge handlingen. Avansert grafisk roman.

Dostojevskij satt selv i tukthus i Sibir, han ble sendt dit på straffearbeid for medvirkning i revolusjonær aktivitet mot tsar Nikolai I i 1849. Boka er basert på forfatterens egne opplevelser fra et fire års tukthusopphold.
I leiren traff han alle slags mennesker både blandt voktere og fanger. I dette dødens hus møter vi skikkelser som har begått de mest forferdelige handlinger.

Meget fascinerende bok med mange selvopplevde situasjoner og ikke minst får han bruk for sin gode observasjonsevne i leiren, og som han drar nytte av når han skriver bøkene.
Disse bøkene er ikke av de mest kjente men de fortjener å bli satt fokus på når vi vet at mye av det han skriver om har han selv opplevd.

He-he, selvom dette ikke primært var ment som et angrep på Jan Thomas...Jeg er jo stadig på reise i tid og rom via bøkene og det hender jeg blir litt forskrekket når våkner opp jeg ser meg omkring i 2010.

Som et apropos til at Jan Thomas har fått slippe til på TV igjen; "Til tross for at Pulkherija Aleksandrovna allerede var treogførti år gammel, hadde ansiktet hennes ennå bevart restene av fordums skjønnhet, og i tillegg kom at hun virket meget yngre enn hun var, slik det nesten alltid er tilfellet med kvinner som har bevart sinnets klarhet, mottageligheten for nye, friske inntrykk, og hjertets rene og ærlige varme helt opp i alderdommen. I prantes bemerket, er det å bevare alt dette det eneste middel til ikke å miste sin skjønnhet selv i alderdommen." Da håper jeg på et klart sinn og et rent hjerte uten Jan Thomas i resten av min alderdom!

Da er det nok for min del. Etter å ha lest nummer to innser jeg at det kommer til å stanse her. Jeg har fått nok av egosentrisk husmorporno for viderekommende.

Det er likevel ikke slik at bøkene som helhet er dårlige. Innimellom tenker jeg at her finnes det meget gode partier som kunne blitt gode romaner, som fint kunne stått på egne bein. Det er helheten som blir for mye for meg. For det første benytter Knausgård stadig de samme litterære grepene, for å få meg som leser til å lese videre. Det fungerte greit halvveis ut i første roman, men utsettelsene og omveiene blir for meg likevel en ensformig måte å holde leserens oppmerksomhet på. For det andre gir han ikke meg som leser nok rom. Her skal alt utbroderes, fortelles, forklares og beskrives. Jeg vil ha mulighet til å fylle ut (eventuelt inn) mer selv!

Når det er sagt er det sider ved dette prosjektet som fascinerer meg: hvor går grensen mellom biografi og fiksjon her? Hvor mye huskes og hvor mye er fri diktning? I hvor stor grad er Knausgård faktisk Knausgård i disse bøkene (er det et skille mellom "lille Karl Ove" og "store Karl Ove", for å benytte en referanse fra Ramslie). At man skriver sitt eget liv, er intet nytt, men i hvor stor grad skal og bør det være så tydelig som her? Jeg har flere ganger underveis undret meg over om jeg kanskje hadde likt bøkene bedre dersom de ikke hadde vært så biografiske..... Det igjen fører selvfølgelig til det (kanskje) viktigste spørsmålet for min egen del: Dersom det er slik, hvorfor det?