Bokelskere.no

"We know the sound of the freeway better than we do rivers, the howl of distant trains better than wolf howls, we know the smell of gas and freshly wet concrete and burned rubber better than we do the smell of cedar or sage or even fry bread."

Mens fortiden er tapt for alltid, er det som ikke hendte i den, dobbelt tapt.Det fører til en særegen form for tapsfølelse, den ikke-realiserte fortidens melankoli. Følelsen høres overspent og unødvendig ut, noe som kan fylle virkesløse og livsfjerne sjeler, men det den bunner i, er en fundamental menneskelig innsikt og lengsel: alt kunne vært annerledes.

Så snart han lukket boka, var han tvunget tilbake i den virkelige verden. Men det gikk opp for ham at han ikke sank ned i den samme fortvilelsen når han vendte tilbake fra romanens verden som etter et opphold i matematikkens rike. Hva kunne grunnen være? Det funderte han lenge på, og omsider kom han til en konklusjon. I romanens skoger ble det ikke gitt noen klare fasitsvar, selv når forholdet mellom ting ble gjort aldri så tydelig. Det var det som skilte litteraturen fra matematikken. Fortellingens oppgave var, grovt sagt, å ta problemet og gi det en annen form. Hvilken retning denne forvandlingen tok, og hvordan den artet seg, kunne innenfor litteraturens univers gi et vink om en mulig løsning. Og dette lille vinket var noe Tongo kunne ta med seg tilbake til virkeligheten. Det var omtrent som en papirlapp som det stod skrevet et uforståelig trylleformular på. Ofte manglet formularet indre konsekvens, og han hadde ingen direkte nytte av det. Men muligheten lå der, og en dag ville han kanskje være istand til å tolke det. Og det faktum at denne muligheten fantes, gjorde Tongo varm om hjerterøttene.

KONSEKVENSUTREDNING

en stillhet kan også være

krigførende en bortforklaring

kan også ramme noen

ordene glir inn i mengden

og mengden glir inn i ordene

men så lenge ordene faller

langt fra stemmen

kan vi holde på en evighet

den som slår kan ikke samtidig være den som trøster

Dessuten dreper jo alt levende alt annet som er levende, på den ene eller andre måte. Det å fiske tar livet av meg akkurat like mye som det holder liv i meg.

det er ganske klart, at frihet har man bare i den grad man ikke skammer seg. Den som ikke lenger vil skjule noe, han nærmer seg friheten

Jeg skulle ønske jeg kunne spare den lille rest jeg har igjen av livet inntil jeg vet hva jeg skal gjøre med det.

Hvem bryr seg om hvem som en gang vasket hva, når et liv ses tilbake på, når et liv oppsummeres?

Det å ikke etterstrebe et lykkelig liv, det er det mest provoserende man kan gjøre.

"Dem som har hue, dem bruker hue. Og dem som ikke har hue, dem får bruke reg'lementet"

Gutten kunne se at den gamle mannen pustet, og da han fikk se den gamle mannens hender, stakk han i å gråte..."De slo meg, Manolin," sa han. Jamen slo de meg, ja." "Han slo deg ikke. Ikke fisken."

Tusen forskjellige beskrivelser kan du få av Halfway Mountain og alle er like riktige. Jeg kjenner en sterk trang til å si deg dette nu, at fjellet er stort og mangesidet, men den som lå i lenker på jorden så bare Halfway Mountain fra det stedet hvor han lå.

Det er bare å tenke tanken: du skal leve hele livet med deg selv. Du kan finne en ny kjæreste, du kan forlate familie og venner, reise bort, finne en ny by og nye steder, du kan selge det du eier og kvitte deg med alt du ikke liker, men du kan aldri - så lenge du lever - bli kvitt deg selv.

Men det var den tanken som hadde skapt den gjennomsystematiserte tilværelsen vi levde i nå, hvor det uforutsette helt var borte og man kunne gå fra barnehage gjennom skole gjennom universitet og inn i arbeidslivet som om det var en tunnel, overbevist om at valget som hadde blitt tatt, var fritt, mens man i virkeligheten hadde blitt silt som sandkorn helt fra første dag på skolen; noen opp på toppen, noen ned i bunnen, alt mens det vi lærte, var at alle var like. Det var den tanken som hadde fått oss, i alle fall min generasjon, til å forvente ting av livet, leve i den troen at vi hadde krav på noe, faktisk krav på noe, og skylde på alle mulige andre omstendigheter enn oss selv dersom det ikke forløp slik vi hadde tenkt.

Det siste man vil høre på når man sitter nede i mørket, er selvfølgelig lallingen fra en eller annen glad tulling.

Annen måte kan jeg ikke si det på. Solen gikk opp i livet mitt. Først bare som en lysning i horisonten, nærmest som for å si, det er hit du må se. Så kom de første strålene, alt ble tydeligere, lettere, mer levende, og jeg ble gladere og gladere, og så stod den midt på mitt livs himmel og brant og brant og brant.