Bokelskere.no

Heldigvis brunt det som var i glasset da......

Ja, jeg synes vi aner en viss utvikling, men Morten Falck er full av konflikter og motsetninger, noe som gjør han tidvis ganske så usympatisk, men også god, ekte og interessant. Det gode er i overvekt hos meg.

Denne historien har vi sett mange steder – kolonimaktens brutale og tilfeldige maktutøvelse, og dens eget menneskelige og moralske forfall. Parallellene til Mørkets hjerte er tydelige, når du først har nevnt dem, Marit.

Kanskje var koloniherrene i utgangspunktet maktmennesker. De må i hvert ha vært utstyrt med ualminnelig høye tanker om seg selv for å dra ut på denne typen oppdrag. Morten Falck kan nok synes vek, men han har et kall, et forsett han akter å gjennomføre. «Han er en kirkens mann med hele kirkens autoritet i ryggen» (s. 140). Langt hjemmefra, fjernt fra den sosiale og formelle kontrollen i hjemlandet, får kolonistenes dårlige sider fritt spillerom. De brytes ned av sitt eget forskrudde menneskesyn og sin manglende tilpasningsevne, fysisk og sosialt. De luller seg inn i sin spesielle moral; ett sett normer gjelder for «de ville», et annet for dem selv, «de siviliserte». Alkoholen flommer, som trøst og glemsel, medisin og varme.

I «vår» koloni utspiller det seg dertil en maktkamp mellom Kirken og Handelen, mellom magister Falck og kjøpmann, kolonibestyrer og kommandør Kragstedt, en av «Hans Kongelige Majestets betrodde representanter». Det gjenstår å se hvordan den ender. «Du har vunnet et slag, sier Kragstedt (til Falck) og det ønsker jeg deg lykke til med, men du taper krigen. Husk mine ord.» (s. 321)

Jeg synes Kim Leine beskriver mye av dette på en troverdig og god måte.

Er det flere enn meg som kommer i tanker om Heart of Darkness når de leser om danskenes moralske fallitt i forsøket på å "sivilisere" de "ville"?

Et vanligere navn - på norsk - på denne drakt-delen er vel kø. (Som er et ord vi har lånt inn fra fransk, der skrives det "queue" men uttales "kø", og betyr hale (som på hunder og kyr) eller stjert (som på fugler - noen som har sunget "Alouette" i fransktimene? "Je te plumerai la queue, je te plumerai la queue" = jeg skal ribbe stjerten på deg...). Men jeg ser at Wikipedia også bruker tournure/turnyr/turnyre i sin norske artikkel om emnet. Må tilstå at personlig hadde jeg aldri hørt begrepene på "t---"! Så da lærte jeg noe nytt - og det er jo alltid bra! Jeg holder for tiden på å hugge til en dame med kø, så det passer jo egentlig godt å få utvidet terminologien for hva jeg driver med... :D

ETA: jeg oppdaget nå at du, Jostein, hadde lenket til akkurat samme WP-artikkel som jeg gjorde nå. Sånn går det når man leser først, svarer senn og til sist følger lenker. Sorry! :P

ETA 2: sør for ekvator har damene i mange tiår - eller lengre - drevet med å stoppe ut jeans og skjørt der bak, for å matche det afrikanske skjønnhetsidealet. Det gjorde skikkelig inntrykk på meg da jeg oppdaget det for tredve år siden, og hvordan de blåste av vestlige mannekenger som usexy beinrangler....

"Utvendig" er en god beskrivelse! Det gjelder vel egentlig alle personene vi blir presentert for? Og "subtil" er nok det siste ordet jeg ville tenkt på i forbindelse med denne boka. Fortellemåten innbyr verken til latter eller gråt, men vemmelse og gremmelse er også følelser.

Kanskje litt av prisen for å være bilingual (er det riktig betegnelse)

Jeg tror dette er bevisste hint fra Leines side. Et annet sted fikk jeg assossiasjoner til Ibsen, der det sto noe om at de var seg selv nok. I den danske utgaven er ordet "nok" sløyfet.

Del 1 og del 2, første kapittel

Likegyldig er kanskje ikke presist. Problemet er at jeg ikke helt tror på Kim Leines sentrale personer; dermed blir de heller ikke så engasjerende.

Det begynte med Abelone. En tilsynelatende uskyldsren ungpike som plutselig viser seg å ha en glupsk, litt bisarr, seksuell appetitt. «Hun befaler ham å behandle henne dårlig og betale for ydmykelsene med noen usle kobberslanter» (s. 76).

Ikke noe galt med det og sikkert reelt nok. Men det er noe utvendig i skildringen av denne unge 1700-tallskvinnen. Jeg får ikke taket på henne. Hennes handlinger fremstår, i hvert fall for meg, som plutselige og umotiverte.

I del 2, første kapittel, som forfatteren forunderlig nok kaller «Svermere» (etter Hamsun?), er den en scene der bosetningens «ville» kvinner, går brutalt til verks mot en inntrenger, en ung kvinne fra en annen bosetning. Jeg har lest skildringer av grupper som kommer ut av kontroll, og gruppen, som gruppe, utfører handlinger som dens medlemmer neppe ville ha utført som enkeltmennesker. I for eksempel «Fluenes herre» (Golding) bygger dette spillet seg opp med en gruvekkende lovmessighet og subtil brutalitet. Hos Leine savner jeg dette. Han fyrer løs med adjektiver og sterke ord. Kvinnene «flirer hoverende», «ler ondskapsfullt», «skriker oppmuntrende», de «brøler», «gråter hysterisk» og «bryter ut i skingrende salmesang» (alt fra side 186). Jeg synes ikke dette er godt, snarere pålesset og utvendig. Jeg savner noe om av hva som skjer på det menneskelige planet, denne lovmessigheten som bringer spenning inn i handlingen – hvordan tingene blir som de blir, og ikke annerledes.

«Maria svinger mellom medfølelse og hat». Jeg kjenner dessverre hverken hennes medfølelse eller hat.

Tatt i betraktning hvor mange ord og hvor mye informasjon vi blir tilbudt i dette verket, ville det være underlig om ingenting gikk oss hus forbi!

Promp og bæsj hører visst til de morsomste samtaleemner blant små barn. For oss voksne blir det vanskelig når vi begynner å kjenne lukta - og den kjennes godt i skildringene av forholda i kolonien!

"Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg."

Under huden på han kommer vi ikke, nei. I alle fall ikke så langt. Vi er betraktere som står på sidelinja og betrakter hva han holder på med, og er vel bare sånn passelig begeistret for det. Hva slags beveggrunner han har, får vi lite kjennskap til, men vi får noen hint om at han tiltrekkes av det litt bisarre - mennesker og fenomener som vanligvis ble sett på med avsky på den tida - og delvis helt fram til vår egen tid. Jeg speider fortsatt etter årsaker: Hva er det han vil, og hvorfor?
Jeg har heller ingen særlig medfølelse, men skulle gjerne ha visst hva som er drivkraften bak beslutningene hans. Så likegyldig? Nei, slett ikke.

Hvordan uttrykker hun seg i den danske versjonen?

Jeg har en heftet utgave fra 2013; Roselil er vakkert skildret øverst på side 89: (...) en vakker kvige, sortbroket, store mørke øyne.

Hjelpe meg! Har etter eit par dagars opphald lese ferdig del 1, og nokre av skildringane på slutten her var litt vel nærgåande! Likte ikkje...Kan kanskje sei at romanen er av det realistiske/naturalistiske slaget?
Når det er sagt, så gjer boka inntrykk! Håper verkeleg at Morten Falck ikkje er representativ for resten av prestestanden på den tida!

Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Interessant, akkurat den setningen står ikke i den opprinnelige danske teksten.

Haha....den såg ikkje eg! :-) Men jammen er det heilt utruleg kva "kviger" kan få til :-)

Del 1

Morten Pedersen/Falck er ikke en mann det er lett å få sympati for. Med det har kanskje heller ikke vært forfatterens intensjon.

Verre er det, synes jeg, at det er vanskelig å få forståelse for mannen -- hvem er han, hva har gjort han til den han er, hva driver han. Morten Falck er ambivalent til sin prestegjerning allerede som student, han strever med sin seksualitet, han er selvhøytidelig og unnvikende. Slik jeg leser dette, blir vi fortalt om Falck, snarere enn å komme under huden på han. Det burde være mulig å mobilisere medfølelse med denne plagete mannen, hans usympatiske sider til tross. Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg.

Kim Leine har en historie å fortelle, og han gjør det til tider godt. Han kan åpenbart sitt stoff. Jeg slutter meg uten videre til lovordene som er sagt om miljøskildringene, i Danmark, under overfarten og på Grønland. Interessant, tankevekkende og godt skrevet, selv om det noen steder blir for mye av det gode. Jeg kan heller ikke la vær i henge meg opp i at forfatteren to ganger, før en tredjedel er lest, bruker klisjeen «å synge så taket løfter seg». Vi snakker tross alt om en vinner av Nordisk råds litteraturpris!

Kanskje det som i nordnorsk språkdrakt kaltes "æspesjonsbåten" - skjønt der var vel ikke rutetabellen så tettpakka som på havna i København.

Litt morsomt med Roselil, som er "en vakker kvige" og likevel greier å forsyne hele mannskapet med "det daglige kruset med melk" ...