Bokelskere.no

Jeg husker jeg kjøpte min utgave(fra Aschehougs utmerkede serie berømte bøker) etter at jeg hadde sett en fransk filmatisering med Omar Sharif som en glimrende kaptein Nemo. Barneminner som blir viktigere jo eldre en blir!!

Jeg sitter her og retter bokmeldinger - mange av gutta har lest denne boka som gjorde meg til bokelsker "Den hemmelighetsfulle øya". Det er slående å se hvor mye boka fortsatt slår samt åpner for leseglede videre. En bok som vel ikke huskes for litterære kvaliteter men dog så viktig læll!

Vi har "har lest", "leser", "skal lese", men ikke "gjenleser". Jeg vil derfor slå et slag for gjenlesing først og fremst som fenomen. Men det kan jo tenkes at bokelskere kunne ordne et eget felt for det?

I unge år er boklesing en eneste lang rett vei der vi går fra den ene boka til den neste, og vi tror at verden og livet er som denne veien - rett, og med ny litteratur som bare venter på oss. Det tar således litt tid før vi begynner med gjenlesing. Kanskje er det en ulykkeshendelse til og med. Vi kommer til en uforutsett fase av livet der tilgangen på nye bøker har stoppet opp. Kanskje er det sykdom inne i bildet, bøker som ikke har blitt levert biblioteket i tide, dårlig økonomi, flyten er uansett ikke mulig å holde ved like. Så ser vi litt skeptisk på de bøkene som står i hylla, og innrømmer at det ved innkjøpstidspunktet må ha vært en tanke der om at den skulle/kunne gjenleses. Men den måtte ikke gjenleses, det var det rett og slett ingen tanker om. Vi må ingenting vi så lenge det ikke er pensum! Uansett opplever man den første gjenlesing, og oppdager ganske fort at dette er en helt egen opplevelse.

Allerede her kan man fornemme at ens egen førstegangs lesning var spesiell, at den hadde et sett av forutsetninger som kommer tilbake. Kanskje til og med i bokens duft; den kan lukte av sommer eller vinter, et særpreg ved egen lesing, eselører, duft av måltid, måten å skrive sitt eget navn i boka. Men langsomt glipper dette forgjengelige: innholdet trer nemlig fram på en annen måte, vi legger merke til detaljer vi ikke kan ha lagt merke til den gangen. I gjenlesingens uendelige faser kan man komme til at man rett og slett ikke var på høyden kanskje som leser under førstegangslesingen, vi forstår teksten ihvertfall ikke på samme måte som vi gjorde da.

Siden blir vi pasjonerte gjenlesere. Johan Borgen var for eksempel det. I et senere intervju ble han spurt om hva han ville savne mest med livet stilt ovenfor døden (ja, det fantes en tid en journalist kunne finne på å spørre om en så unevnelig størrelse som døden), og Borgen (som i dette tilfelle er min mann)svarte å lese "Under høststjernen" hver høst (tilhører Knut Hamsuns kategori av såkalte vandreromaner).

At gjenlesing er lærerikt er utvilsomt: Jeg vil spesielt fremheve det faktum at jeg fått et mye romsligere forhold til meg selv som leser. Jeg kan rolig slå fast for eksempel at jeg i enkelte faser av livet ikke forsto alt i de bøkene jeg leste. Og det viktigste av alt: Veien er ikke lang og rett, nei den har sidespor, svinger, sirkler og spiraler, ja you name it! Herved anbefalt!

"Nitrist og helt uinteressant", det var en brutal dom over en film jeg likte veldig godt. Boka har jeg derimot ikke lest, så den kan jeg ikke uttale meg om.

Elsker denne. Verken mer eller mindre.

En huldrehistorie som ikke er helt som forventet, om man tenker på den norske, tradisjonelle huldra!

Boka er en blanding av fantasy og science fiction, og den var egentlig helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg etter å ha lest baksideteksten. Men jeg ble heldigvis positivt overrasket, og satt klistret fra første til siste side. Det som traff meg mest var nok den triste, men samtidig fine kjærlighetshistorien - mellom to helt forskjellige personer. Ett menneske, og en hulder. Jeg elsker huldrer, sagn og overtro, og Ulvas historie og hennes folks skjebne facinerte meg veldig og var utrolig spennende lesing.

Ja ikke sant :-) masse bra litteratur å få kjøpt i kiosken i dag!

Red Mars handler om noe så stort om å "starte en ny verden". Å kalle den Science Fiction blir misvisende da dette mest av alt er et politisk/filosofisk epos om menneskehetens første kolonister av en annen planet. Her har man sjansen til å starte på nytt. Kan vi lære av feilene som er gjort på jorda?

En fabelaktig reise til nydelige Mars venter leserene her. Kanskje min favorittbok.

Well, here we are.

John Boone

De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg når jeg hadde lest den følte at jeg ville bli nødt til å lese resten av trilogien. Siden det har gått tre år tror jeg kanskje jeg kan konkludere med at jeg klarer å la være...

Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med “Hva heter den kinesiske kulturministeren?” “Syng Pen Sang” “Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?” “Treng Mer Peng” osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.

Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:

Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.

Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?

Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med “os” i annehvert ord og slenger på en “os” her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk “Jaos!” i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:

“Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.”
“Hva?” utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) “Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!”

Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.

Infantilt? Jepp.

Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for “voksne og ungdom over 16 år”.

Jadda.

Brenning av bøker er det verste jeg vet. Bokbål står for diktatur og kontroll av verste sort. Bradburys løsning er herlig, om enn noe krevende. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å pugge en hel bok ...

Når Angels and demons første gang ble utgitt, anbefalte vi den for lesere som likte litt sære spenningsbøker. Dan Brown hadde gitt ut noen rene spenningsbøker tidligere, men ikke noe lignende dette. Dette var noe nytt. Han var bare litt tidlig ute...Da Da vinci-koden kom tok det helt av.